Musikkens kraft

Jeg var ikke gamle jenta første gang jeg hørte historien. Om julesangene som fikk krigende soldater til å møtes som venner på slagmarken i Frankrike under første verdenskrig. Lenge trodde jeg det bare var et eventyr. Det skulle vel mere til enn et par skarve julesanger for å få soldatene opp av skyttergravene? Ingen ville vel risikere livet sitt ved å løfte hodet over kanten, hvor de ukene og månedene før hadde ligget og skutt mot hverandre? Etter hvert har jeg skjønt at det faktisk hendte, selv om begge siders propagangamaskineri forståelig nok prøvde å legge lokk på historien. Overlevende soldater fra begge sider fortalte om opplevelsen da de kom hjem. I de 102 årene som er gått siden dengang, er historien blitt levendegjort for nye generasjoner gjennom bøker, artikler og filmer. Paul McCartney har til og med laget en musikkvideo til låta Pipes of Peace, som omhandler det som skjedde under julefreden i 1914.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på julesangene på slagmarken i dag. En nærliggende årsak er selvsagt prosessen om Forsvarets framtid som pågår i disse dager, og som har vært i min bevissthet mer eller mindre konstant de to siste årene. Det norske forsvaret har for lite penger , og da må det skjæres inn til beinet for å få mest mulig kuler og krutt for pengene. Vi trenger militær slagkraft, og da er det ikke rom for korps og musikk, mener mange høylytt. (Dersom du ikke har fått med deg hva jeg synes om Regjeringens forslag vedrørende framtidig organisering av Forsvarets musikk, finner du det her.)

På slagmarken i dag vil vi ikke oppleve noe liknende som det som skjedde i 1914. Kriger foregår på helt annet vis, og sangferdighetene og repertoaret til dagens soldater er så godt som ikke-eksisterende. Strengt tatt drukner lyden av et skarve militærkorps fort, når kavalleri, artilleri og jagerflyskvadroner spiller opp til dødelig dans. Betyr det at musikken er uten kraft i militær sammenheng og kan rasjonaliseres ut av det moderne Forsvaret?  På ingen måte! Jeg har selv opplevd generaler gråte og soldater juble fordi jeg har gjort jobben min. Hvor ofte skjer det ellers i Forsvaret? Det pleier vel strengt tatt å være omvendt, så la oss for en gangs skyld snakke om kraften som ligger i musikk.

Continue reading Musikkens kraft

Intet nytt fra Vestfronten

Det er traurige tider for seiershungrende journalister for tiden. Rio-OL ble ikke den medaljefesten som håpefulle idrettsledere og entusiastiske journalister hadde håpet på og drømt om. Først etter Kygos tre minutter med miming under avslutningsseremonien kunne man endelig snakke om en norsk seier og en utøver i internasjonal toppklasse.

På denne siden av Atlanteren er det heller ikke mye å skryte av, bortsett fra orienteringsløperne våre da. De sanker gull i de svenske skoger for tiden, og da er det ikke multer jeg snakker om. Det blir imidlertid borte i støyen om astmamedisin, skiløpere og fotballspillere på vei opp, ned, bort eller vekk.

Derfor ble jeg så glad i går kveld da en liten fugl (mulig det var en Facebook-venn) sang henrykt om en norsk vinner i en internasjonal konkurranse. Endelig, tenkte jeg. Her har vi en vinner som det er verdt å ofre spalteplass på. I morges tok jeg med meg kaffekoppen inn på kontoret for å lese vinnernytt på stor skjerm. Bilder av jublende utøvere og seiersintervjuer tar seg langt bedre ut på 27-tommeren enn på et lite nettbrett. Continue reading Intet nytt fra Vestfronten

Nord/North

Rolf Jacobsen har sagt det så fint. Se oftere mot nord, begynner hans hyllest til den landsdelen jeg har tilbragt nærmere 30 år av livet mitt i. Jeg kan ikke være mer enig. Alt for mange i dette landet har aldri satt foten sin nord for fylkesgrensa mellom Nord-Trøndelag og Nordland.

Selv er mitt opprinnelige seks måneders eventyr blitt til en kjærlighetshistorie som snart har vart en generasjon. Jeg har reist mye i landsdelen både gjennom jobb og på fritida. De siste årene har mange inntrykk blitt festet til minnebrikken. Nå har jeg samlet noen av dem, lydlagt med et stykke vakker musikk av Johann Sebastian Bach, i en personlig hyllest til Nord-Norge.

Til dere som aldri har vært her, kom dere nordover! Som Rolf Jacobsen avslutter: Det er langt dette landet. Det meste er nord.

The Norwegian poet Rolf Jacobsen so wisely has said.  Look more often towards north, begins his tribute to the part of Norway where I have spent almost 30 years of my life. I couldn’t agree more. To many in this country have never set their foot north of the county border between Nord- Trøndelag and Nordland.

What was meant to be a six months adventure for me, has become a love story which has lasted for almost a generation. I have travelled a lot in this part of the country both at work and in my spare time. Many of my impressions have been recorded on my camera’s memory card. No I have collected some of them, together with some beautiful music by Johann Sebastian Bach, in a personal celebration of Northern Norway.

For those of you has never visited this part of Norway, come on! As Rolf Jacobsen concludes: It is elongated, this country. Most of it is north.

Om Karius og Baktus og en nedleggingstruet flystasjon

Det har murret litt i tanntrollavdelinga på Facebook i det siste. Bare så det er sagt; det er ikke Marcus & Martinus jeg snakker om. Av en eller annen grunn sørger Facebook-algoritmene for at tvillingene fra Trofors går under radaren min, til tross for at det rapporteres i nettavisene om ville fans og store sikkerhetsutfordringer på konsertene. Ikke det at jeg har noe mot dem. De virker som noen kjekke gutter som liker å holde på med det plateselskapet og managementet vil at de skal gjøre for å tekkes sitt publikum, og de er sjarmerende til tusen (ganger to). Nordlendinger er de også, med drøye fem mils margin. Continue reading Om Karius og Baktus og en nedleggingstruet flystasjon

Skjønnhetstips fra bassklarinettkrakken

Høsten nærmer seg. Det er på tide å henge bikinien inn i skapet, evt selge den på bloppis for å gi plass til høstkolleksjonen til Victoria’s Secret (man må jo for guds skyld ikke bli sett med de samme bikinene på Seychellene som på Gran Canaria). Da kan man også dukke ned i de glossy magasinenes guider til hvordan få et vellykket liv denne høsten. Selv greier jeg ikke helt å ta til meg alle de glansede overflatene enhver artikkel man leser i «Tara» – som visstnok skal være for oss over 40 – er utstyrt med. Helt i målgruppa til «Vi over 60» er jeg vel heller ikke, ettersom jeg fortsatt er under 50. Derfor tenkte jeg å komme med noen skjønnhetstips fra mitt ståsted, i krysningspunktet mellom «skjønnhet kommer innenfra» og «dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg nok sikkert til». Continue reading Skjønnhetstips fra bassklarinettkrakken

Fælt nært

Det er lett å overse det som ligger nærmest. Hvor lenge siden er det du besøkte ditt nærmeste kulturtilbud? Ikke det at jeg har så mye å skryte av. Det er 15 år siden vi tok til vett, flytta fra byen og ut til Borkenes i Kvæfjord. I 15 år har jeg visst at det ligger en unik formidlingsinstitusjon bare én kilometer unna, og ikke før onsdag denne uka stakk jeg innom Trastad samlinger. Jeg har vært der flere ganger og laget artikler for Harstad Tidende, men jeg har aldri tatt meg tid til å se hovedutstillingen.

Trastad Gård ble innviet som sentralinstitusjon for utviklingshemmede i 1954. Under navnet Nord-Norges Åndssvakehjem ble det landsdelens første tilrettelagte institusjon hvor psykisk utviklingshemmede kunne få pleie, vern og opplæring. Fram til 1991 var det full drift i de mange paviljongene på trastadjordene, og på det meste bodde det 375 mennesker der.

_MG_5720
OPPHOLDSROM Et lite glimt fra oppholdsrommet i Paviljong 7. Bak vinduene er spisesalen.
Etter at HVPU-reformen trådte i kraft, ble institusjonen lagt ned. I 1996 ble Trastad Samlinger, museum og galleri opprettet i paviljong 7, hvor underetasjen med soverom, kjøkken og oppholdsrom er beholdt omtrent som da bygget sto ferdig i 1966. Galleriet ble åpnet offisielt i 2000 av prinsesse Märtha Louise.

Continue reading Fælt nært

Å se riktig vei

Det er nok nå. Lofoten har pressa meg til det ytterste. Tross alt, det er grenser for hvor mye fjell, fjord, måser og spektakulære opplevelser en stakkar skal oppleve i løpet av to uker. Mannen prøvde å overtale meg til å forlenge oppholdet med én dag, men jeg sa stopp. Plen skal klippes, blomsterbed skal lukes, reklame skal kastes og det må tross alt jobbes. Man kan jo ikke bare fly rundt her ute i silkeskjerfet og skrive pent om musikk og kultur.

Continue reading Å se riktig vei