Ett sekund fra eller til

Klokka er 13:33 fredag 10. mai. Jeg sitter og snakker med en tidligere kollega i telefonen når det kommer inn et anrop til. Jeg overser det og bruker den tida som trengs for å avslutte samtalen på en hyggelig måte. I mellomtida har det kommet inn en SMS. Jeg blir varm og kald på en gang, og pulsen farer i været. «Hei. Dette er Anja Naper fra Dagsnytt 18 i NRK. Ringte deg fra 21 xx xx xx. Vi sonderer terrenget for en debatt i kveldens sending om innlegget ditt om korpsbevegelsen som blir «diskriminert». Har du mulighet til å ta en prat? Alt godt fra Anja, NRK». Dagsnytt 18! De nyhetsjournalistene som jeg har størst tiltro til, de eneste debattene jeg orker å lytte til på grunn av høyt saklighetsnivå, og nå vil de snakke med meg?

Tidligere på dagen har en av kollegene mine spøkt med at Debatten kom til å ringe meg. Mitt blogginnlegg med sterk kritikk av NRKs dekning av musikkorpsene i Norge har hatt skyhøye lesertall, det nærmer 20000 visninger, og både Harstad Tidende og Nordlys har publisert det på sine debattsider. Jeg ler det bort. Sier at er det én ting jeg har bestemt meg for, så er det å aldri stille opp i direktesendt debatt, all den tid jeg er sikker på at jeg aldri vil komme i posisjon til å være aktuell for noe sånt. Nå er jeg plutselig der allikevel.

Jeg ringer tilbake, litt ubekvem. Anja er hyggelig, og jeg hører hun tar notater mens jeg prater. Jeg sier at jeg vil vente på leserbrevet som musikksjef Knut Henrik Ytre-Arne skrev om i e-posten jeg fikk dagen før. Vi legger på, men det går ikke lenge før jeg får en ny SMS. «Hei igjen. Hvis det er OK for deg, legger jeg saken inn i arkivet og skriver at det er en mulig debatt etter at NRK-ledelsen har svart? Eller ville du ikke stille opp i debatt i noe tilfelle? Alt godt fra Anja». «Det må du gjerne gjøre» svarer jeg. En drøy time etterpå oppdager jeg leserbrevet fra Ytre-Arne. Leser fort gjennom og ser med en gang at dette må det svares på.

Helga går med til å gå gjennom serien «Messing og Treblås». Telle opp opptak, sortere den sparsomme informasjonen. Jeg har skrevet mange nok ingresser til at jeg ser at dette er tynt, veldig tynt. Stanger hodet i veggen, sliter med formuleringene. Sover dårlig natt til søndag, men hodet får hvilt, og jeg ser veien ut av uføret. Bruker dagen på å finslipe teksten. Samboeren min nileser. Han er nøye, og vi diskuterer fram og tilbake. Søndag kveld legger jeg ut svaret til Ytre-Arne på bloggen min.

Mandag sitter jeg på jobb. I en kort pause ser jeg at Odd Nytrøen fra Dagsnytt 18 har ringt og sendt SMS. De kan ikke ringe en musiker mellom ti og to, tenker jeg ergerlig. Det gir jeg også uttrykk for når jeg endelig kan ta fram telefonen ved ettida. Jeg spør om de har lest mitt siste innlegg. Det har de ikke. Uansett blir det ikke aktuelt med noen debatt før på tirsdag.

Tirsdag kommer. De ringer tilbake, De har lest og vil ha debatt samme kveld. Jeg avlyser alle elever, og setter meg på møterommet på jobb for å forberede meg. Skriver ut NRK-plakaten, noterer, sorterer argumenter. Får beskjed om at det blir TV-bilder også. Og jeg som ikke har med hårbørste engang!

NRKs studio i ligger i Harstad kulturhus, samme bygning som jeg jobber. Jeg er på plass klokka 18. Får mikrofon, og headset tilkoblet telefonen min. 18:06 ringer jeg opp Dagsnytt 18-studioet. Hører Jonas Gahr Støre og Siv Jensen snakker fortere enn jeg kan tenke. Prøver å slappe av, og ser ut på Vågsfjorden med fjellene på Rolla som siktepunkt. Jeg ser ikke hva som skjer i Oslo, men tenker at de har definitivt ikke så fin utsikt som jeg har. Har sjefene i NRK noengang sjekka den? Revidert statsbudsjett er ferdig debattert for denne gang. Nå diskuterer fiskeriministeren og et par andre debattanter turistfiske i nord.

Så er det min tur. Jeg hører «Gammel Jegermarsj» på øret. Jaja, tenker jeg. Det er vel den eneste de har. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg valgt «Gamle Halden». Oscar Borgs perle av en marsj står ikke tilbake for noen av de marsjene du hører under nyttårskonserten fra Wien. Idet musikken tones ned og jeg venter å høre stemmen til Espen Aas, skjer det et eller annet. Linja blir brutt, jeg får bare opptattsignal! Fra det andre rommet hører jeg at presentasjonen av korpskritikken er i gang. Heldigvis har jeg 32 års erfaring med direktesendinger, ikke i radio, men på konsertscenen, så jeg greier å la være å få panikk. Jeg plukker opp telefonen, finner anropslista og ringer en gang til. Espen Aas er tilbake på øret tidsnok til at jeg kan høre at han introduserer meg.

Debatten går som den må gå. Synes jeg greier meg ganske bra, til tross for både manglende hårbørste og debatterfaring. Konstaterer at min meddebattant stiller med ferdig skrevet manus. Når jeg skal begynne på kanskje det viktigste, at NRK ikke vet forskjell på amatørkorps og profesjonelle korps, er tida ute. Litt ergerlig, men Ingerid Nordstrand vil jo ta en kaffe med meg. Det begynner å bli knapt med tid før sommeren, så jeg sliter litt med å komme meg ned til Oslo. Kanskje hun kan komme nordover i stedet? Under Festspillene i Nord-Norge muligens? De fleste dagene under festivalen er jeg dobbeltarbeidende, men siste fredag har jeg kun generalprøve på formiddagen før konsert i Storsalen. Kaffen på Café 4Roser er slettes ikke verst. Det må da la seg gjøre? Da kan hun få sjekka ut både utsikta fra studio, prata med meg og oppleve norske og russiske offiserer, riktignok med musikk foran graden, opptre på samme scene. Sjefen min er en nokså grei kar, så han ordner sikkert konsertbilletter. Om ikke det er interessant for Messing og Treblås, så burde det i hvert fall være interessant for nyhetsavdelingen.

Illustrasjonsbilde: Utsiktsiktsbilde fra verandaen hjemme i Kvæfjord. Utsikta fra NRKs studio er nesten like fin. Foto: Tom Helstad

Javel, NRK?!

Er jeg virkelig så uklar i min kritikk? Tror NRK at alt spetakkelet forrige uke handler om hvor mange minutter korpsmusikk det er plass til i sendeskjemaene? Det er i hvert fall sånn jeg tolker NRKs svar. Da tar dere grundig feil. En ting er imidlertid sikkert; responstida er kort. Dere har både svart på e-post etter en direkte henvendelse fra meg, og i et leserinnlegg som kan leses her.

Jeg skrev det i mitt første blogginnlegg, men jeg føler meg nødt til å si det om igjen; jeg bryr meg ikke – BRYR MEG IKKE – om hva som ble sagt i Fredagspanelet på P2s nyhetsmorgen fredag 3. mai. Paneldeltakerne svarte bare på NRKs spørsmål. Jeg tolker heller ikke dette som NRKs offisielle holdning. Trodde dette kom godt nok fram, men der tok jeg altså feil.

For det første: korpsmusikk er ikke en egen musikksjanger. Korps er en beskrivelse av en besetning i et ensemble. Bare i løpet av det siste året har korpsmusikk for meg innbefattet blant annet Beethovens sjuende symfoni, balkanmusikk med Jovan Pavlovic trio, en helaften med rockebandet Chicagos musikk og julekonserter med Stjernekamp-vinner Adam Douglas. Å stille spørsmålet: er korpsmusikk vakkert, er for meg som å bedømme en bok ut fra omslaget og innholdsfortegnelsen.

For det andre: vi har tydeligvis helt forskjellige definisjoner av hva et profesjonelt korps er. I svaret på e-posten min sier NRK: «Det er bra å diskutere dette, og det er fint å få vist at korps er veldig mye og mangt, hele året, fra superprofesjonelle konkurranseutøvere, til den enorme musikkskoleringsjobben dette utgjør i hverdagen til mange barn og unge…». Ingen av de konkurrerende korpsene er profesjonelle. Det virker som om NRK bruker profesjonell som et kvalitetsmål, og ikke det det faktisk er: en betegnelse på musikere som har det som jobb. På tide med litt folkeopplysning. I Norge er det fem profesjonelle korps. Alle de fem korpsene er underlagt Forsvaret, og HM Kongens Garde er IKKE blant dem. Jeg har stor sans for Gardemusikken og det de får til, men dette er amatører inne til førstegangstjeneste. De fem er Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo), Kongelige norske marines musikkorps (Horten), Sjøforsvarets musikkorps (Bergen), Luftforsvarets musikkorps (Trondheim) og Hærens musikkorps (Harstad). I tillegg kommer Det Norske Blåseensemble i Halden, som ble etablert i kjølvannet av at Forsvarets distriktsmusikkorps Østlandet ble lagt ned ved årsskiftet 2002/2003. Besetninga deres er nokså lik Forsvarets korps selv om de definerer seg som noe annet. Musikerne i korpsene er høyt utdannet på lik linje med musikerne i NRKs eget orkester, Kringkastingsorkesteret (KORK). Flere av KORKs blåsere har lang fartstid fra Forsvarets musikk.

NRK ber oss sjekke ut hva «Messing og treblås» har å by på. Det har jeg gjort. I NRKs nettspiller ligger det 163 programmer i nevnte serie. 45 av disse er ikke tilgjengelig for avspilling. Av de 118 resterende er 14 gjenhør med tidligere sendte programmer, hovedsakelig «Takt og tone» produsert i tidsrommet 2006 – 2008 med NRKs korpsnestor gjennom nesten 40 år, Jan Eriksen. Jeg har imidlertid mistanke om at flere enn de som er merket med gjenhør, er sendt tidligere. 15 er merket som opptak gjort før 2009, noen av dem så tidlig som på 1980-tallet. Dette tallet er imidlertid høyere, da mange program mangler opptaksdato. Ni av programmene inneholder ingen info om hva som blir spilt eller hvem som spiller.

Det er 54 opptak av amatørkorps og 43 med profesjonelle utøvere; begge er tall som må tas med en klype salt da opplysningene om hvem som spiller, er mangelfulle. Hærens musikkorps er inne med to program hentet fra en og samme marsjplate, «The battle of Narvik – General Fleischer til ære!». Jeg benytter anledningen til å informere om at vi har gjort to andre innspillinger de siste årene, en barneplate med Thorbjørn Egners musikk og en jazzplate med den italienske klarinettisten Gabriele Mirabassi og den svenske pianisten Lars Jansson.

Den geografiske tilhørigheten til amatørkorpsene som er representert, fortjener noen ord. De fleste korpsene kommer fra østlandsregionen. Vestlandet, hvor brassbandbevegelsen står meget sterkt, har fem program. Trøndelag har ett program med Nidaros brassband, og en konsert med Halsen musikkforening fra Stjørdal er fordelt på to programmer. Kun ett nordnorsk korps, Glomfjord Hornmusikkforening, er det funnet plass til. Dette opptaket er fra 2015. Det er også et par samleprogrammer hvor korps fra ulike fylker fra Trøndelag og sørover er med. Det finnes ingen program med de som regnes som landets beste amatørkorps, for eksempel de som konkurrerte i elitedivisjonen i årets NM for janitsjar.

Å finne ut hva som spilles uten å gå inn og lytte på programmene, er omtrent umulig. Programinformasjonen er i de fleste tilfeller mangelfull. Feilstaving og manglende oppdatering av nye navn på noen av ensemblene gjør NRKs søkefunksjon til dels ubrukelig.

Samtidig som jeg har konsentrert meg om «Messing og treblås», har andre meningsfeller gransket spillelister og innhold i blant annet «Musikkfrokost» de siste ukene. En ting er sikkert; det er ikke bare jeg som sier at det er nok nå. Makan til oppbacking som jeg har fått den siste uka, har jeg aldri opplevd. Dugnadsinnsatsen har avdekket at i løpet av de siste 10 ukene er det blitt sendt i gjennomsnitt 7 minutter musikk pr uke med ulike musikkorps i «Musikkfrokost». Det utgjør godt under 1 prosent av sendetida. Det som spilles er ikke representativt med tanke på hvilke klassiske verker som musikkorpsene av i dag beskjeftiger seg med. Jeg legger merke til at NRK skryter av å ha 40 musikkstykker på spillelista. Det er mulig at NRK synes det er et imponerende tall. For oss i Hærenes musikkorps er det omtrent det vi skal framføre under Festspillene i Nord-Norge om en drøy måneds tid.

Det er hyggelig å høre at NRKs musikksjef gleder seg til å gå bak Oslo Janitsjar sammen med resten av familien. Jeg håper imidlertid at barna dine får lov til å oppleve hva hovedstadens korps har å by på noen av de 365 andre dagene fram til neste grunnlovsdag. Hva med å sjekke ut hva mine utmerkede kolleger i Forsvarets stabsmusikkorps har på programmet 24. august ved Karpedammen på Akershus festning? Der serverer de et dypdykk i Earth, Wind and Fires univers sammen med Ole Børud, Frode Vassel og Marianne Penta. Jeg garanterer at dere ikke kommer til å gå skuffet derfra.

Bilde: Innleggsforfatter sammen med glade skolekorpsmusikanter i anledning konsert med Borkenes skolekorps og Hærens musikkorps høsten 2018. Foto: Tom Helstad. (For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at det er innhentet tillatelse fra de foresatte før publisering)

Det er nok nå, NRK!

Jeg er egentlig ikke forbauset. 45 år som korpsmusikant, både som amatør og profesjonell, bør være nok til å vite at statskanalen ikke evner å omtale musikkorpsbevegelsen med respekt. I bunn og grunn omtales ikke musikkorpsene i Norge i det hele tatt, med ett unntak: 17. mai-sendinga. Hva ville 17. mai vært uten skolekorps, amatørkorps, Forsvarets profesjonelle korps og HM Kongens garde? Med en lydkulisse av Gammel Jegermarsj, alskens andre marsjer og jublende barn får korpsene som sveiper over TV-skjermen, 30 sekunders oppmerksomhet. Stiftelsesår, antall medlemmer, uniformer. På småstedene finner dere fram kuriosa om stort og smått. Alt som må til for å fylle dagen med prat.

Hva med ellers i året? Hva sier og skriver dere om oss da? Jeg har de siste dagene prøvd å finne ut hvordan dere har omtalt korpsene på de ulike sendeflatene dere disponerer. Jeg søkte for eksempel på «Musikkorps» på www.nrk.no, og det som kom opp, er sørgelig lesing. Av de 20 øverste sakene er én fra i år (den skal jeg komme tilbake til), ni fra i fjor og fem fra hvert av de to foregående årene. Det er mye elendighet å lese om i disse sakene. Flystreiken til Norwegian i fjor, for eksempel. Det er selvsagt grusomt for de skolekorpsene som fikk ødelagt korpsturene de hadde spart til i mange år, men er det virkelig den eneste vinklinga hvor man kan la et musikkorps inneha hovedrollen?

Mange av sakene er også knyttet til nedleggingsspøkelset som truer Forsvarets korps med jevne mellomrom. Mer negativitet der, altså. Elendige øvingsforhold, dårlig veistandard og mangel på korps er andre stikkord. Et og annet unntak er det heldigvis. NRKs medarbeider i Harstad, Nils Mehren, har ved flere anledninger, seinest høsten 2017, laget fine reportasjer om det vi i Hærens musikkorps driver med. En av reportasjene hans ble til og med sendt på Dagsrevyen en fredagskveld. Andre lokalkontor har sikkert sine trofaste slitere som lager fine korpsrelaterte reportasjer, men jeg sliter med å finne dem.

På NRK TV er det heller ikke mye å rope hurra for. En 30 minutters episode i serien Musikkpuls fra 2013 og en dokumentarserie om Eikanger-Bjørsvik Musikklag fra 2011 er det mest åpenbare, men det er seks år siden den ferskeste serien ble sendt. Jeg hadde imidlertid litt høyere forhåpninger til 2018 enn vanlig. Tross alt var det utropt til Musikkorpsenes år av kulturministeren, og Regjeringen ga fem millioner i tilleggsbevilgninger

Det startet lovende. Allerede 17. januar 2018 var «Norge nå» viet korpsbevegelsen. Eikanger-Bjørsvik Musikklag, europamestere for brassband i 2017, var hovedkorps, så her var det virkelig mulighet til å vise hva et elitekorps er i stand til å spille. Det var imidlertid Gråblåserne, et nystartet aspirantkorps for voksne, som var mest i fokus. Du trenger ikke være fagutdannet i musikk for å skjønne at nybegynnere ikke akkurat låter så fint. I tillegg var det mye snakk om vaffelrøre og dugnadsinnsats. Ut fra det jeg opplever som mangeårig kulturskolepedagog med elever som driver med både korps og fotball, håndball eller langrenn, er dugnadsbelastningen vel så stor, om ikke større i idrettslagene. Hele sendinga ble en flau oppvisning i fasttømring av eksisterende fordommer mot korpsene. Ekstra frustrerende er det at tilsvarende dugnadsinnsats innen idretten premieres med utdeling av prisen for «årets ildsjel» under idrettsgallaen på direktesendt tv, midt i beste sendetid, i begynnelsen av januar hvert eneste år.

Hva skjedde så resten av året? Min arbeidsplass, Forsvarets musikk, fikk en drøy time i desember. Sett i betraktning av at dette var et 200-årsjubileum for en av landets eldste og største kulturinstitusjoner, er det i hvert fall helt åpenbart for meg at det skulle bare mangle om ikke vi fikk noen minutter i allmennkringkastingens rampelys. Sist Hærens musikkorps spilte på norsk tv var forresten i 1989. Norsk Militær Tattoo fikk også sine tilmålte minutter, men dette arrangementet er ikke representativt for hva norske korps driver med. På radio ble det satt av 30 minutter til «Treblås og messing» en gang i uka, en programpost som har gått noen år. Ellers var det fint lite.

Prikken over i-en satte dere sist fredag da Fredagspanelet på NRK P2s Nyhetsmorgen skulle debattere temaet «Er korpsmusikk vakkert?». Å finne noen som er villig til å snakke dritt om korpsbevegelsen er ikke vanskelig. Det er bare å velge ut en oppmerksomhetssyk person som er villig til å si hva som helst for en dag i rampelyset. Akkurat hva denne personen greide å vrenge ut av seg, bryr jeg meg ikke så mye om. Det som imidlertid gjør meg eitrende sint er hvordan redaksjonen avslører sin kultursnobbethet overfor en bevegelse med mer enn 60000 medlemmer spredt utover hele landet, og sin kunnskapsløshet om hva begrepet korpsmusikk rommer. Hvordan ville det tatt seg ut om fotballkommentatorer ble servert spørsmålet: Er knøttefotball god idrett? Eller at langrennsekspertene skulle diskutere barneskirenn?

Det var nemlig på dette nivået det ble debattert. Grunnlaget for debatten var det korpsene gjør på 1. og 17. mai. To dager av et helt år! Det låter kanskje ikke helt konge av et skolekorps i regn og minusgrader, men det gjør det av Smørås skolemusikk. De ble nummer tre i ungdomsklassen i årets Europamesterskap for brassband. Det gjør det også av Småbispan – Bispehaugen skolekorps som fikk delta i den store paraden i Washington DC på USAs uavhengighetsdag i 2015. Fikk dere forresten med dere prosjektet «Lyden langs leia» i 2018 hvor skolekorps i Harstad, Vesterålen og Lofoten reiste med Hurtigruta og ga utenlandske turister en opplevelse de aldri vil glemme? Dette er en bitteliten brøkdel av de skolekorpopplevelsene dere overser.

Hva med de nasjonale mesterskapene? I Trondheim arrangeres det NM for janitsjarkorps hvert år. I 2019 deltok 113 korps med 5456 deltakere. Dette greide dere glatt å overse. I Brassband-NM i år vant Eikanger-Bjørsvik, og de kunne dermed delta i EM for tredje år på rad. Det ble heller ikke lagt merke til av dere.

Og før dere begynner å tro at alt dreier seg om konkurranse og mesterskapstitler; det arrangeres konserter over en lav sko gjennom HELE året. Nyttårskonserter, temakonserter, korpsstevner med særkonserter, adventskonserter. Det spilles på sykehjem, utenfor sykehus, på kjøpesenter, fotballkamper og på andre lokale arenaer. Da har jeg ikke engang begynt på det vi i Forsvarets musikk driver med.

Det er nok nå, NRK! Jeg forventer at dere viser dere allmennkringkasterstatusen verdig og sørger for at korpsinteresserte lyttere og seere får et godt tilbud. Jeg forventer at dere slutter med den overfladiske og negative dekninga, og i stedet framstår som en seriøs formidler av alt korpsbevegelsen står for. Still gjerne kritiske spørsmål, men sørg for å basere spørsmålene på faktisk kunnskap framfor journalistenes inngrodde fordommer.

(Bilde: fra Kanebogen skolekorps’ 55-årsjubileum høsten 2018)

Om Bach, Borat og Beethoven

På torsdag spiller vi – mine utmerkede kolleger i Hærens musikkorps og jeg – konsert. Det er for så vidt ikke noen sensasjon, all den tid det er jobben vår. Bare forrige uke kunne vi bokføre hele 21 konserter uten at det vakte oppmerksomhet noe sted.

Denne uka derimot er det én konsert. Ikke mange låtene heller. Tre titler møtte oss da vi åpnet mappa i god tid før første prøve mandag formiddag, men for noen titler! Det er sjelden jeg gleder meg så mye til å spille konsert som denne uka. Ikke bare er det faglige utfordringer i massevis, musikken har fulgt meg lenge (noe av det helt siden jeg var barn) og er blant den mest iørefallende jeg vet av.

Blir det bra? Det er jeg rimelig sikker på. Vi er nærmere 30 godt utdannede musikere med lang erfaring, høy arbeidsmoral og vilje til å prestere på topp. Vi ledes av en karismatisk musiker og dirigent, Arvid Engegård, med priser i fleng og eget band (les strykekvartett). Solist Ole Thomas Gjærum er blant de beste på sitt instrument og har forberedt seg i lang tid. En suksesshistorie, rett og slett, og den er ikke enestående for vår lille by. Gjennom hele året jobber orkestre, korps, ensembler og enkeltstående musikere i hele landet fram strålende prosjekter som får publikum til å rope over seg av begeistring. Ropene når dessverre ikke ut, fordi media har annet å skrive om.

Det er dårlig med lakk, lær og hud på våre konserter, det skal jeg medgi. Svarte lakksko er det nærmeste vi kommer. Sølvknapper og brede, røde striper i skjørt/bukse står seg heller ikke helt mot lateks og dype utringninger. Ingen fancy koreografi, scenografi eller heftig videokunst på bakveggen, ei heller en pr-kåt programleder høy på seg selv. Det nærmeste vi kommer er lysteknikerne på Harstad Kulturhus som legger seg i selen for å lage så fint scenelys som mulig for oss.

Men musikken! Har du sett animasjonsserien «Det var en gang et menneske», kjenner du definitivt Bachs Toccata og fuge i d-moll. Haydns trompetkonsert kommer garantert til å smyge seg mykt gjennom øregangene dine, og Beethoven, da! Den sjuende symfonien var i følge han selv den beste. Jeg sier meg ikke uenig. Torsdag kveld skal vi legge oss i selen for at de som kommer på konsert, går fornøyd derfra. Jeg håper at du kommer.

Foto: Tom Helstad

Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Til å ha et noe uavklart forhold til Vårherre, hans Sønn og Den Hellige Ånd, tilbringer jeg relativt mye tid oppe på gallerier i kirker rundt omkring i Nord-Norge i løpet av et år. I 99 prosent av tilfellene er det jobb, både som musiker og journalist. Sist søndag satt jeg på et sånt et igjen, men denne gang måtte jeg la jobb være jobb og la pennen ligge. Det sømmer seg ikke å skrive kritikk når fire av mine kolleger i Forsvarets musikkorps Nord-Norge sitter foran i kirka i sine flotte paradeuniformer for å musisere sammen med en rekke andre utøvere.

Fordelene med å sitte på galleri er mange. Du slipper å klemme deg tett inntil sidemannen på en trang kirkebenk, og du kan til og med bevege deg forsiktig rundt dersom tresmaken i baken blir for påtrengende. Det kan den jo lett bli. Kirkebenker er ikke akkurat kjent for sin sittekomfort. Det største fordelen er imidlertid at du kan ta gode bilder med speilrefleks uten at du forstyrrer dem rundt deg med klikk i tide og utide. Så derfor fikk vi, Mannen og jeg, mast oss til å sitte der oppe med kameraene våre da det som må karakteriseres som Nord-Norges største klassiske happening på denne siden av jul, fant sted i Harstad kirke. Modige mennesker har nemlig jobbet hardt og intenst i over et år for å kunne framføre Johann Sebastian Bachs monumentale messe i h-moll på to konserter i Harstad og Narvik.

_DSC1396
SOLISTER Fra venstre: Jurgita Juozuniene, Isa Katharina Gericke, Sunniva Eliassen, Mathias Gillebo og Lars Johansson Brissman. Foto: Tom Helstad

Galleriet i Harstad kirke er rimelig stort, og med god plass til å se ut over kirka og bort på Axel Revolds veggmalerier over alteret. Den øverste delen viser Jesus som holder Bergprekenen, den nederste delen er viet presten og misjonæren Hans Egede, som ble født i 1686 et steinkast eller to fra der kirka er oppført. Egede viet mye av sitt liv til handelsvirksomhet og misjonsarbeid på Grønland, et årelangt slit med mye motgang og sykdom. På maleriet taler han for en håndfull inuitter, og til tross for at han greide å omvende flere av dem til den kristne tro, døde de fleste av dem under en pest i 1735. Fra der jeg sitter, ser det også ut som han holder øye med alle menneskene som fyller kirka denne kvelden, og det er ikke få. Stort kor, fem solister og et orkester som teller 24 musikere, gjør det trangt om saligheta framme i koret, og heldigvis for arrangørene fylles benkeradene jevnt opp av publikum.

Koristene vandrer litt fram og tilbake i kirken, en tanke preget av situasjonen. Det er forståelig. De er amatørene i produksjonen, men også de som står foran den største utfordringen. Korstemmene er nemlig innmari krevende for to relativt små kammerkor fra to relativt små kormiljø i to relativt små byer. Det er når jeg ser koristene at jeg kommer til å tenke på kulturministeren. I et leserinnlegg i Harstad Tidende 25. oktober i år skryter hun fælt av hva regjeringen og Kristelig Folkeparti har fått til for det frivillige musikkliv i Troms. Hun nevner her spesielt kor, korps og amatørteater. Jeg må innrømme at jeg stusset litt da det et stykke ned i teksten plutselig sto Trøndelag. En kjapp googling senere var det ikke vanskelig å forstå at ministeren praktiserte gjenbruk. Hittil har jeg funnet den samme teksten i lokalaviser i fem av landets fylker, og det vil ikke forbause meg om skrytet dupliseres helt til alle fylker har fått sitt. Får håpe at statsrådkontorets korrekturlesere har litt bedre kontroll i fortsettelsen, sånn at lesere ellers i landet slipper å føle seg holdt for narr, og at budskapet framstår ektefølt og ærlig ment for dem.

Korets første innsats sender meg tilbake til opplevelsen her og nå. «Herre, forbarm deg over oss» synger de. I hvert fall er det sånn man forstår «Kyrie Eleison». De har vel egentlig ingen grunn til å be om nåde, for disse sangerne har jobbet skjorta av seg, det vet jeg. En av de som har vært ansvarlig for korinnstuderingen, betrodde meg henrykt like før konsertstart at enkelte av korsangerne har øvd en time om dag i lengre tid for å komme i mål, og i mål kommer de med glans. Det klinger homogent og rent, og spesielt sopranene glitrer på toppen. Jeg er nesten litt misunnelig på dem her jeg sitter. Å få lov til å være midt inne i en menneskelig og flerstemt lydorganisme som dette, er noe alle burde fått oppleve en eller annen gang i livet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
ORIGINALE INSTRUMENTER Trompetere fra FMKN spilte på barokktrompeter. Paukisten spiller på pauker fra gamle Harstad Orkestering. Foto: Tom Helstad

Innimellom korsatsene deler fem utmerkede sangere solistpartiene seg imellom. Den ene av dem stikker sågar bak til sopranene i koret når hun har anledning og gir dem en ekstra energiboost. Da banker hjertet mitt ekstra varmt. Det er ingenting som å stå eller sitte like ved en enestående utøver og få lov til å musisere sammen med dem. Da føler man at man får drahjelp herfra og til himmelen. I slike anledninger spiller man nemlig på samme lag, uansett om man er proff og fetert stjerne eller den lokale korsangeren fra nærmeste bygd.

Som militærmusiker med snart 31 års karriere her nord, kjenner jeg igjen mange av utøverne i orkesteret og kan plassere de fleste av dem geografisk. Her er landsdels- og distriktsmusikere fra Narvik (120 kilometer unna), mine fire kolleger fra Forsvaret som spiller på hjemmebane denne kvelden, og frilansmusikere både fra nord – Alta og Brøstadbotn – og sør i landet. Det er nemlig ikke bare, bare å riste et barokkorkester med strykere, blåsere og en slagverker ut av ermet i denne landsdelen. Det er strengt ikke enkelt å samle et tilsvarende ensemble med moderne instrumenter heller her i nord. Ingen av byene i Nord-Norge kan hoste opp to profesjonelle oboister eller fagottister. I Tromsø, Nord-Norges største by, finnes ikke fast ansatte treblåsere i rene utøvende stillinger i det hele tatt. Det er stablet et symfoniorkester på beina, ja, men for å få det til, så har Bodø og Tromsø, to byer med samme geografiske avstand som det er mellom Oslo og Trondheim, måttet slå pjaltene sine sammen. Ikke misforstå, jeg syter ikke. Jeg synes bare at en realitetsorientering er på sin plass. Jeg er nemlig ganske sikker på at reell kunnskap om nordnorske avstander og om hvordan nordnorsk musikkliv fungerer i det daglige, ikke er den beste hos de som legger rammene for hvordan kulturlivet i nord skal organiseres og dermed også finansieres.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
BARYTON Lars Johansson Brissman i aksjon. Foto: Tom Helstad

Midt i ensemblet, skjult bak dirigent Vivianne Sydnes – domkantor fløyet inn fra Oslo – og orgelet, sitter hjernen bak det hele. Ingjerd Grøm er kantor i Narvik kirke og dirigent for kirkas kammerkor. I over 30 år hun vært drivkraften bak flere gigantiske kirkemusikalske oppsetninger i regionen, vel vitende om alle utfordringer som hun står overfor. Det skal skrapes sammen både kor, solister, orkester og ikke minst penger. Kontrakter skal skrives, hotellrom skal bestilles og prøveplaner legges. Innøving og markedsføring må også tas hånd om. Bare den administrative jobben utgjør sikkert minst en hel stilling, men noe produksjonsapparat finnes ikke. Grøm gjør dette helt på egen hånd ved siden av sin fulle jobb i kirka, og sannsynligvis uten noen form for økonomisk kompensasjon som står i forhold til den arbeidsinnsatsen som nedlegges. Innsatsen hennes det siste året førte til at nærmere 500 publikummere i Harstad og Narvik fikk med seg det som avisa Fremover kalte «en én gang i livet»-kulturopplevelse. Det er jo egentlig ganske utrolig. To timer på trange, vonde kirkebenker. Ingen vittige programledere med forhåndsskrevet manus. Ingen applaus mellom satsene, bare en fem minutters beinstrekk etter en time. Det synges på et språk – latin – som kanskje bare en håndfull mennesker i kirkerommet forstår. Ikke noe fargesprakende scenelys eller fancy videoinstallasjoner på bakvegg. Kun en to timers reise i Bachs vidunderlige musikk med Jesus og Hans Egede å hvile øynene på, og uten forstyrrelser av noe slag utenfra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
HORNSOLIST Steinar Granmo Nilsen var solist på naturhorn. Foto: Tom Helstad

I en ideell verden ville Grøm sittet spent i salen under Kulturgallaen 2018 sammen med operaentusiaster, brassbandforkjempere, korpsmammaer og -pappaer, kordrivkrefter og andre som brenner for gode kulturopplevelser rundt omkring i hele landet. Direktesendt på riksdekkende TV ville kulturministeren utropt en av dem til Årets ildsjel 2018 for sin innsats for et aktivt kulturliv ute i distriktet. Media ville flokket seg rundt prisvinnerne og kandidatene, og lokalavisene ville hatt stoff til å fylle kultursidene sine i opptil flere dager.

Idet publikum spretter på beina og applauderer høyt og lenge, må jeg erkjenne at Grøm og hennes musikalske medaktivister i dette langstrakte riket nok må nøye seg med gjenbrukt skryt og en vilkårlig mediedekning, avhengig av kulturinteressen i de ulike redaksjonene rundt omkring i landet. Jeg ser en siste gang bort på Egede. Til tross for hans innbitte arbeid gjennom 15 år på Grønland, måtte han reise tilbake til Danmark uten den suksess, både økonomisk og religiøst, han hadde drømt om. Han var imidlertid fast i troen og ga aldri opp livskallet om å virke for grønlendernes sak. I ettertid er hans iver og innsats på Grønland blitt behørig satt pris på av kirken og ettertiden.

Kanskje er det nettopp det man må være, fast i troen altså, for å tørre å gå løs på et slikt musikalsk prosjekt, vel vitende om at all den innsatsen du legger ned, ikke blir verdsatt av andre enn utøvere og publikummere. Så fast i troen at du takler avslag på avslag om økonomisk støtte, uvitende og fraværende presse og overflatisk politikerskryt, og i stedet kjører på, år etter år. Så får vi som var til stede, være sjeleglad for at det finnes ildsjeler som bruker så mye av sitt liv til å berike våre liv.

(Forsidebilde: Tom Helstad)

Sirkus i særklasse

Det burde vært kaos og tilløp til håndgemeng i billettluka. Svartebørsselgerne burde hatt sin beste dag noensinne, og antallet gråtende publikummere som ikke slapp inn, burde vært to-, om ikke tresifret. Og det på en helt vanlig onsdag i en småby nord for det meste. Det er tross alt ikke hver dag verdensstjerner med sjusifrede visningstall på Youtube legger veien innom Harstad. Onsdag 11. oktober skjedde nettopp det, da Mnozil Brass holdt én av fire konserter her i landet denne høsten.

001Mnozil

Nå ble det en heller gemyttlig dag for billettørene. Joda, det kom folk, og de kom til dels også langveisfra. Fra bygdene rundt omkring, fra provinshovedstaden. Ja til og med en innbitt fan fra Sunnmøre hadde reist ens ærend opp for å oppleve gærne østerrikere i fri dressur. Aldri hørt om dem, sier du? Jeg skal ikke bruke det mot deg. Det er sjelden media har ypperste kvalitet som utvelgelsesgrunn når de velger ut artister til de breieste kanalene i beste sendetid. Disse østerrikske brassutøverne har imidlertid vært å se på NRK1 midt i tacotida, da som pauseunderholdning i en stor konkurranse for unge klassiske musikere for noen år siden. Da er det vel mulig at mange slo over til noe mindre seriøst den gang?

Ettersom det ikke finnes noen nedskrevet rapport fra konserten tilgjengelig, hverken på trykk eller på nett, tar jeg en for laget og deler opplevelsen her. Det er ingen enkel oppgave. Alle de mest suverene adjektivene som jeg aller helst ville brukt, er forlengst brukt opp av reklamefolk med begrenset ordforråd som salgsargument for tildels middelmådige artister. Det blir liksom ikke det samme å omtale disse gutta som eminente utøvere, når adjektivet brukes i annenhver pressemelding, men altså, dette var definitivt en forestilling å skrive hjem om.

003Mnozil

Mnozil brass feirer, i likhet med Harstad kulturhus, 25-års-jubileum i år. De sju opprinnelige utøverne var alle studenter ved det velrennomerte musikkonservatoriet i Wien, og navnet fikk ensemblet etter puben hvor de møttes for å spille sammen, I årenes løp har de kombinert humor og briljant brasspill med stor suksess, og denne sirkusforestillinga er intet unntak. Her var klovneri, tryllekunster, løvebrøl og musikalsk akrobatikk. Nesten to og en halv time gikk det fra første tone til siste grimase, hovedsakelig uten ord, helt akustisk og alt utenat, selvfølgelig. Den musikalske spennvidden var grenseløs. Det er helt naturlig for disse gutta å kombinere wieneriske operettetoner med mexikansk hurra-meg-rundt-repertoar. På samme måte er det like naturlig å veksle mellom flerstemt sang og messingspill, alt mens det ablegøyes på flere ulike steder på scenen samtidig.

Jeg mistenker at flesteparten av publikummerne som var der, hadde en fot innefor korpsbevegelsen. Det er synd, for langt mer grenseoverskridende artister enn Mnozil brass skal du lete lenge etter. Hvor var revyfolket? Her var det slapstick, pantomime og andre morosaker å bli inspirert av. Korfolket? De gikk i hvert fall glipp av barbershop med komisk vri og en utmerket vokalversjon av Bohemian Rhapsody med messingkrydder. Hvor var de som skryter av kulturbyen Harstad? Er det ord de bare slenger rundt seg? Må det virkelig være festival i byen for at publikum skal strømme til annet enn lokale helters oppsetninger?

005Mnozil

Og dersom du tror det bare var tøys, tull, billige trylletriks og lettlivet brassbonanza vi satt igjen med, så tar du inderlig feil. Det mest magiske øyeblikket kom da musikerne satte seg ned på scenekanten, stirret publikum rett i hvitøyet og spilte sånn at støyen av fallende knappenåler ville vært øredøvende. Jeg tør påstå at de færreste i salen visste at dette var Gustav Mahlers «Ich bin der Welt abhanden gekommen», men de aller fleste av oss, også jeg, var tapt for denne verden så lenge det varte.

Grenseløst bra!

Bjarte Eike og Alehouse Boys leverte grenseløs musikk grenseløst bra framført.

Hva skulle vi gjort uten merkelapper som klassisk musikk, barokk, folkemusikk, viser og jazz? Noen liker det ene, andre liker det andre og noen liker ikke noe av det i det hele tatt. Ett ord, og du vet nøyaktig hva ditt forhold til musikken er. Kjempeenkelt, tidsbesparende og uten risiko for at du kan blir overrasket på den ene eller andre måten. Eller?

Midt i magen
Jeg er så glad for at det finnes musikere som Bjarte Eike. Som gir totalt blanke i tidligere tiders klassiske snobberi i forhold til musikk, og som er mest opptatt av å formidle god musikk, uavhengig av sjanger, på best mulig vis. I ei tid hvor image er vel så viktig som at du faktisk kan det musikalske håndverket, og hvor du er heldig om noen kan nynne låtene dine om en måned, plukker han og de andre musikerne i Alehouse Boys fram 400 år gammel musikk og framfører med en livsglede og musikalsk nerve som treffer midt i magen og hjertet på meg, et moderne, (ut)dannet menneske.

1600-tallets London er utgangspunkt. Engelskmennene har akkurat kakket hodet av kong Karl den 1., innført republikk som styreform for en tiårs tid og lar seg styre av riksprotektoren (les diktatoren) og puritaneren Oliver Cromwell. Teatrene er borte, og musikerne har søkt seg inn på de utallige pubene i byen for å ha en arena å spille på. Ølet flommer, og livet leves, akkompagnert av de beste musikerne byen har å by på.

30kul_alehouse_01-1
PUBGUTTA Alehouse Boys leverte en grenseløst bra konsert i Galleri NordNorge. FOTO: Inga Helene Juul

Suverene utøvere
Det ble drukket øl onsdag kveld også, både på scenen og blant publikum i Galleri NordNorge, men neppe i slike mengder som i hine hårde dager. Musikkutøvelsen sto i sentrum, og for en musikkutøvelse vi ble vitne til. Bjarte Eike har alliert seg med suverene utøvere med en fot i ulike sjangere. Her var Helge Andreas Norbakken, som er Kari Bremnes’ foretrukne trommis. Steven Player er danser, koreograf og skuespiller i tillegg til at han behersker lutt og gitar. Sammen med ledende barokkmusikere fra Norge og Sverige, la de ut på på en musikalsk seilas Europa rundt, hvor skillet mellom barokkmusikk, folkemusikk og jazz var vanskelig å definere. Publikum ble inkludert i allsang, og det hele ble presentert i en deilig uhøytidelig ramme. Et fornøyelig slagsmål innledet stunden, og vi fikk også demonstrert fire ulike måter å være stupfull på, til generell stor munterhet.

Ingen terning
Du finner intet terningkast på denne opplevelsen. Grenseløs musikk grenseløst bra framført fortjener ikke å settes i kvalitativ bås og kategoriseres med en merkelapp som et terningkast tross alt er. Der går faktisk grensen.

Fakta:
FESTSPILLENE I NORD-NORGE 2017
Alehouse Boys

Med Bjarte Eike, Per Buhre, Steven Player, Fredrik Bock, Johannes Lundberg, Helge Andreas, Norbakken, Hans Knut Sveen
Galleri NordNorge – onsdag 28. juni 2017

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende fredag 30. juni 2017 og på ht.no