Sirkus i særklasse

Det burde vært kaos og tilløp til håndgemeng i billettluka. Svartebørsselgerne burde hatt sin beste dag noensinne, og antallet gråtende publikummere som ikke slapp inn, burde vært to-, om ikke tresifret. Og det på en helt vanlig onsdag i en småby nord for det meste. Det er tross alt ikke hver dag verdensstjerner med sjusifrede visningstall på Youtube legger veien innom Harstad. Onsdag 11. oktober skjedde nettopp det, da Mnozil Brass holdt én av fire konserter her i landet denne høsten.

001Mnozil

Nå ble det en heller gemyttlig dag for billettørene. Joda, det kom folk, og de kom til dels også langveisfra. Fra bygdene rundt omkring, fra provinshovedstaden. Ja til og med en innbitt fan fra Sunnmøre hadde reist ens ærend opp for å oppleve gærne østerrikere i fri dressur. Aldri hørt om dem, sier du? Jeg skal ikke bruke det mot deg. Det er sjelden media har ypperste kvalitet som utvelgelsesgrunn når de velger ut artister til de breieste kanalene i beste sendetid. Disse østerrikske brassutøverne har imidlertid vært å se på NRK1 midt i tacotida, da som pauseunderholdning i en stor konkurranse for unge klassiske musikere for noen år siden. Da er det vel mulig at mange slo over til noe mindre seriøst den gang?

Ettersom det ikke finnes noen nedskrevet rapport fra konserten tilgjengelig, hverken på trykk eller på nett, tar jeg en for laget og deler opplevelsen her. Det er ingen enkel oppgave. Alle de mest suverene adjektivene som jeg aller helst ville brukt, er forlengst brukt opp av reklamefolk med begrenset ordforråd som salgsargument for tildels middelmådige artister. Det blir liksom ikke det samme å omtale disse gutta som eminente utøvere, når adjektivet brukes i annenhver pressemelding, men altså, dette var definitivt en forestilling å skrive hjem om.

003Mnozil

Mnozil brass feirer, i likhet med Harstad kulturhus, 25-års-jubileum i år. De sju opprinnelige utøverne var alle studenter ved det velrennomerte musikkonservatoriet i Wien, og navnet fikk ensemblet etter puben hvor de møttes for å spille sammen, I årenes løp har de kombinert humor og briljant brasspill med stor suksess, og denne sirkusforestillinga er intet unntak. Her var klovneri, tryllekunster, løvebrøl og musikalsk akrobatikk. Nesten to og en halv time gikk det fra første tone til siste grimase, hovedsakelig uten ord, helt akustisk og alt utenat, selvfølgelig. Den musikalske spennvidden var grenseløs. Det er helt naturlig for disse gutta å kombinere wieneriske operettetoner med mexikansk hurra-meg-rundt-repertoar. På samme måte er det like naturlig å veksle mellom flerstemt sang og messingspill, alt mens det ablegøyes på flere ulike steder på scenen samtidig.

Jeg mistenker at flesteparten av publikummerne som var der, hadde en fot innefor korpsbevegelsen. Det er synd, for langt mer grenseoverskridende artister enn Mnozil brass skal du lete lenge etter. Hvor var revyfolket? Her var det slapstick, pantomime og andre morosaker å bli inspirert av. Korfolket? De gikk i hvert fall glipp av barbershop med komisk vri og en utmerket vokalversjon av Bohemian Rhapsody med messingkrydder. Hvor var de som skryter av kulturbyen Harstad? Er det ord de bare slenger rundt seg? Må det virkelig være festival i byen for at publikum skal strømme til annet enn lokale helters oppsetninger?

005Mnozil

Og dersom du tror det bare var tøys, tull, billige trylletriks og lettlivet brassbonanza vi satt igjen med, så tar du inderlig feil. Det mest magiske øyeblikket kom da musikerne satte seg ned på scenekanten, stirret publikum rett i hvitøyet og spilte sånn at støyen av fallende knappenåler ville vært øredøvende. Jeg tør påstå at de færreste i salen visste at dette var Gustav Mahlers «Ich bin der Welt abhanden gekommen», men de aller fleste av oss, også jeg, var tapt for denne verden så lenge det varte.

Grenseløst bra!

Bjarte Eike og Alehouse Boys leverte grenseløs musikk grenseløst bra framført.

Hva skulle vi gjort uten merkelapper som klassisk musikk, barokk, folkemusikk, viser og jazz? Noen liker det ene, andre liker det andre og noen liker ikke noe av det i det hele tatt. Ett ord, og du vet nøyaktig hva ditt forhold til musikken er. Kjempeenkelt, tidsbesparende og uten risiko for at du kan blir overrasket på den ene eller andre måten. Eller?

Midt i magen
Jeg er så glad for at det finnes musikere som Bjarte Eike. Som gir totalt blanke i tidligere tiders klassiske snobberi i forhold til musikk, og som er mest opptatt av å formidle god musikk, uavhengig av sjanger, på best mulig vis. I ei tid hvor image er vel så viktig som at du faktisk kan det musikalske håndverket, og hvor du er heldig om noen kan nynne låtene dine om en måned, plukker han og de andre musikerne i Alehouse Boys fram 400 år gammel musikk og framfører med en livsglede og musikalsk nerve som treffer midt i magen og hjertet på meg, et moderne, (ut)dannet menneske.

1600-tallets London er utgangspunkt. Engelskmennene har akkurat kakket hodet av kong Karl den 1., innført republikk som styreform for en tiårs tid og lar seg styre av riksprotektoren (les diktatoren) og puritaneren Oliver Cromwell. Teatrene er borte, og musikerne har søkt seg inn på de utallige pubene i byen for å ha en arena å spille på. Ølet flommer, og livet leves, akkompagnert av de beste musikerne byen har å by på.

30kul_alehouse_01-1
PUBGUTTA Alehouse Boys leverte en grenseløst bra konsert i Galleri NordNorge. FOTO: Inga Helene Juul

Suverene utøvere
Det ble drukket øl onsdag kveld også, både på scenen og blant publikum i Galleri NordNorge, men neppe i slike mengder som i hine hårde dager. Musikkutøvelsen sto i sentrum, og for en musikkutøvelse vi ble vitne til. Bjarte Eike har alliert seg med suverene utøvere med en fot i ulike sjangere. Her var Helge Andreas Norbakken, som er Kari Bremnes’ foretrukne trommis. Steven Player er danser, koreograf og skuespiller i tillegg til at han behersker lutt og gitar. Sammen med ledende barokkmusikere fra Norge og Sverige, la de ut på på en musikalsk seilas Europa rundt, hvor skillet mellom barokkmusikk, folkemusikk og jazz var vanskelig å definere. Publikum ble inkludert i allsang, og det hele ble presentert i en deilig uhøytidelig ramme. Et fornøyelig slagsmål innledet stunden, og vi fikk også demonstrert fire ulike måter å være stupfull på, til generell stor munterhet.

Ingen terning
Du finner intet terningkast på denne opplevelsen. Grenseløs musikk grenseløst bra framført fortjener ikke å settes i kvalitativ bås og kategoriseres med en merkelapp som et terningkast tross alt er. Der går faktisk grensen.

Fakta:
FESTSPILLENE I NORD-NORGE 2017
Alehouse Boys

Med Bjarte Eike, Per Buhre, Steven Player, Fredrik Bock, Johannes Lundberg, Helge Andreas, Norbakken, Hans Knut Sveen
Galleri NordNorge – onsdag 28. juni 2017

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende fredag 30. juni 2017 og på ht.no

Om Donald Duck og terningkast – ett år etter

Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.

Malerisk i Henningsvær

KaviarFactory med ny utstilling hvor maleriet og de stadig endrede begrepene og oppfatningene rundt maleriet er tema.

23HELKaviarFactory_03
VARIERT Mange ulike uttrykk ved siden av hverandre i KaviarFactorys andre etasje.

Helt siden den gamle kaviarfabrikken ved innkjøringa til torget i Henningsvær åpnet i helt ny drakt i 2013, har den vært et yndet turistmål for kunstelskende reisende. Kombinasjonen samtidskunst av ypperste klasse framvist med Lofotens storslåtte natur som malerisk kulisse, har fått internasjonale kunstmagasin til å gå av skaftet, og kunstkjennere fra hele verden til å legge turen innom det lille fiskeværet i nærheten av Svolvær.

Continue reading Malerisk i Henningsvær

Tidløst og utradisjonelt

Stor opplevelse da klassisk ballett og breakdance barket sammen på scenen i tidenes kjærlighetshistorie.

ANMELDELSE

Lidenskapen har to veier ut. Enten kjærlighet eller hat. Shakespeares udødelige tekst om to unge mennesker som finner hverandre i et miljø gjennomsyret av fiendskap, har vært tolket på utallige måter opp gjennom årene. Søndag kveld kunne Harstads befolkning oppleve en nyskapende versjon av Romeo og Julie, initiert og sendt på turné av Den Norske Opera & Ballett (DNOB).

_MG_9474
BLIKKONTAKT Julie og Romeo møtes for første gang, og kjærlighet oppstår momentant. FOTO: Inga Helene Juul.


Breakdance mot tåspiss

De to familiene Montague og Capulet tolkes av henholdsvis breakerne i Kingwings Crew og danserne i Nasjonalballetten UNG. Det siste er DNOBs satsing på ung dans, hvor hele ensemblet består av dansere i alderen 17 til 23 år. I tillegg medvirker operasangeren Eli Kristin Hanssveen som Love, et samlende element.

Allerede da dørene ble åpnet, ble publikum inkludert i forestillingen. Danserne bevegde seg mellom stolradene, ropte til hverandre og poserte for de som ville ta bilde. Enkelte publikummere ble frastjålet programmet, før de fikk det tilbake med et smil like etterpå. Så senket mørket seg, og vi ble sugd inn i historien som vi alle visste ville ende med død og fortvilelse.

_MG_9453
FYSISK Danserne i Kingwings Crew demonstrerer fysisk styrke. FOTO: Inga Helene Juul.

Fysisk og elegant
Det er rett og slett en genial idé å la to så forskjellige uttrykksformer som klassisk ballett og breakdance illustrere denne historien. Der de klassiske danserne balanserer på tåspiss og strekker seg opp i luften, herjer breakdanserne ned mot gulvet med rå kraft. Kontrasten er enorm, men det finnes likhetspunkter. For eksempel lar jeg meg fascinere av smidigheten som danserne i begge leire framviser. Anaïs Touret er beint fram nydelig i rollen som Julie, og Morad Miracle Aziman framstår som en øm Romeo i stor kontrast til resten av gutta i Kingwings Crew.

Musikken som det danses til, er sammensatt. Både Charles Gounod og Sergej Prokofjev har skrevet musikk til Romeo og Julie, og det var utdrag fra begge versjonene. I tillegg hørte vi klavermusikk av Frans Liszt og spesialskrevet musikk for anledningen. Kostymene var som hentet fra en motevisning, og lyssettinga var utsøkt. Et blankpolert scenegulv speilet danserne og ga en ekstra dimensjon til den visuelle opplevelsen.

_MG_9564
CATWALK Kostymer og lyssetting ga assosiasjoner til motebransjen. FOTO: Inga Helene Juul.


Ung energi
Med unge dansere på scenen og gledelig mange ungdommer ute i salen, var spenningsnivået langt over det man vanligvis opplever på tradisjonelle ballettforestillinger. Applausen satt løst, og knappenålstillheten ble konkret og fysisk i de øyeblikkene hvor musikken var fraværende. Konflikt og død kom som forventet, men etter døden oppsto håp om ny kjærlighet mellom medlemmer fra de ulike familiene.
Capulet-er og Montague-er i middelalderens Italia. Protestanter og katolikker i Nord-Irland. Israelere og palestinere på Vestbredden og i Gaza. En tidløs konflikt som går i arv, både på scenen og i virkeligheten. På tide å la ungdommen og kjærligheten ta over?

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende – tirsdag 21. mars 2017

Om hundrede år er alting glemt…

I går kveld tok jeg fram boken. Den som har stått øverst, lengst mot venstre i bokhylla på arbeidsrommet mitt. Nærmest presset så langt ute av syne som det går an. Den slitte grønne ryggen passer ikke inn blant de andre fargesterke, langt nyere bøkene, men helt siden jeg fikk den av min farmor en gang på 80-tallet, har den hatt en mystisk tiltrekningskraft. De siste årene har jeg lirket den ut av hylla ved et par anledninger, bladd i den, men satt den tilbake med en tanke om at det ikke passet å fordype seg i materialet riktig ennå. Kanskje i 2017, ettersom boken er 100 år da?

Forsiktig løftet jeg den brune bokpermen og fant første side. 13.januar 1917 står det øverst i høyre hjørne. Tilfeldighetene ville altså ha det til at jeg, på dagen hundre år etter at Damebladet URDs utgave nr.2, 21 årgang kom ut, kikker på den samme ukebladforsida som en av mine oldemødre gjorde. (Mannen skylder på underbevisstheten min. Han har kanskje rett). Sannsynligvis er det min farfars mor som tok seg bryet med å få nesten hele 1917-årgangen innbundet – bare to utgaver mangler. Min farmors mor og hennes familie mistet absolutt alt de eide, da Steinkjer ble bombet under andre verdenskrig. Det er tvilsomt at noe så trivielt som en gammel årgang med ukeblader ble tatt med, da de måtte evakuere i all hast.

_mg_7585

Oldemor Helga, som hun het, døde 87 år gammel da jeg var åtte. Jeg husker så vidt en eldre, gråhåret kvinne på et sykehjem på Inderøy i Nord-Trøndelag. Hun strikket visst sokker til oss oldebarna til jul, men det er alt jeg har av minner om henne. En gang var hun imidlertid en ung kvinne med drømmer og håp om hva livet hadde å tilby. Kanskje kan denne samlinga med ukeblader hjelpe meg til å bli bedre kjent med henne, og dermed også med hvilke utfordringer hun og hennes medsøstre hadde tidlig på 1900-tallet. Kanskje viser samlinga at min oldemors generasjon og dagens kvinner forholder seg til mange av de samme problemstillingene, til tross for teknologisk utvikling, velstandsøkning og økt likestilling.

Jeg håper du har lyst til å bli med meg 100 år tilbake i tid, når jeg nå dukker ned i min oldemors ukebladsamling. 1917, her kommer jeg!

Moderne mirakler i julens ånd

Så er det den tida av året igjen. Engler daler ned i skjul, kastanjer ristes over åpen ild og alle drømmer går i oppfyllelse, bare vi står under ønskestjernen, eventuelt mistelteinen. I en drøy måned, og vel så det, har vi tilfredsstilt handelsstandens behov for å tuske til seg det vi har i banken. Trofast har vi stilt opp i konsertsaler og kirker, sånn at tilårskomne artister slipper å jobbe før til neste år på samme tid. Vi har spist oss gjennom kilovis med ribbe og hundretusentalls bokser med lillebrors, mammas, eller bestefars favoritter, fulle av allergener og palmeolje (bærekraftig, selvsagt). Kilovis med fargerike annonseinnstikk, som pusher kostbare, glossy gjenstander vi så absolutt ikke trenger, har vi måttet finne plass til i papirsøpla. Flaks da at berget av glorete julepapir ikke skal i samme konteiner.

Media har også kastet seg på resirkuleringsbølgen. Vi kan etterhvert forutsi, med relativ stor sikkerhet, når artiklene om postens pakkeberg, antall korttransaksjoner (selvfølgelig flere enn i fjor) og den o-så-store gavebyttedagen blir publisert. Selv været er blitt så forutsigbart at årets ekstremvær er last year’s news. Sonja har funnet julestjernen, Reodor Felgen har vunnet Flåklypa Grand Prix og Askepott har knekket de tre nøttene og fått prinsen. Juleheftene er halvlest, marsipangrisen er halvspist, Facebook er full av familielykke og bloggerne har vist fram julegavene sine. Så da er det vel bare å hive ut juletreet og lengte etter lysere tider? Continue reading Moderne mirakler i julens ånd