Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Til å ha et noe uavklart forhold til Vårherre, hans Sønn og Den Hellige Ånd, tilbringer jeg relativt mye tid oppe på gallerier i kirker rundt omkring i Nord-Norge i løpet av et år. I 99 prosent av tilfellene er det jobb, både som musiker og journalist. Sist søndag satt jeg på et sånt et igjen, men denne gang måtte jeg la jobb være jobb og la pennen ligge. Det sømmer seg ikke å skrive kritikk når fire av mine kolleger i Forsvarets musikkorps Nord-Norge sitter foran i kirka i sine flotte paradeuniformer for å musisere sammen med en rekke andre utøvere.

Fordelene med å sitte på galleri er mange. Du slipper å klemme deg tett inntil sidemannen på en trang kirkebenk, og du kan til og med bevege deg forsiktig rundt dersom tresmaken i baken blir for påtrengende. Det kan den jo lett bli. Kirkebenker er ikke akkurat kjent for sin sittekomfort. Det største fordelen er imidlertid at du kan ta gode bilder med speilrefleks uten at du forstyrrer dem rundt deg med klikk i tide og utide. Så derfor fikk vi, Mannen og jeg, mast oss til å sitte der oppe med kameraene våre da det som må karakteriseres som Nord-Norges største klassiske happening på denne siden av jul, fant sted i Harstad kirke. Modige mennesker har nemlig jobbet hardt og intenst i over et år for å kunne framføre Johann Sebastian Bachs monumentale messe i h-moll på to konserter i Harstad og Narvik.

_DSC1396
SOLISTER Fra venstre: Jurgita Juozuniene, Isa Katharina Gericke, Sunniva Eliassen, Mathias Gillebo og Lars Johansson Brissman. Foto: Tom Helstad

Galleriet i Harstad kirke er rimelig stort, og med god plass til å se ut over kirka og bort på Axel Revolds veggmalerier over alteret. Den øverste delen viser Jesus som holder Bergprekenen, den nederste delen er viet presten og misjonæren Hans Egede, som ble født i 1686 et steinkast eller to fra der kirka er oppført. Egede viet mye av sitt liv til handelsvirksomhet og misjonsarbeid på Grønland, et årelangt slit med mye motgang og sykdom. På maleriet taler han for en håndfull inuitter, og til tross for at han greide å omvende flere av dem til den kristne tro, døde de fleste av dem under en pest i 1735. Fra der jeg sitter, ser det også ut som han holder øye med alle menneskene som fyller kirka denne kvelden, og det er ikke få. Stort kor, fem solister og et orkester som teller 24 musikere, gjør det trangt om saligheta framme i koret, og heldigvis for arrangørene fylles benkeradene jevnt opp av publikum.

Koristene vandrer litt fram og tilbake i kirken, en tanke preget av situasjonen. Det er forståelig. De er amatørene i produksjonen, men også de som står foran den største utfordringen. Korstemmene er nemlig innmari krevende for to relativt små kammerkor fra to relativt små kormiljø i to relativt små byer. Det er når jeg ser koristene at jeg kommer til å tenke på kulturministeren. I et leserinnlegg i Harstad Tidende 25. oktober i år skryter hun fælt av hva regjeringen og Kristelig Folkeparti har fått til for det frivillige musikkliv i Troms. Hun nevner her spesielt kor, korps og amatørteater. Jeg må innrømme at jeg stusset litt da det et stykke ned i teksten plutselig sto Trøndelag. En kjapp googling senere var det ikke vanskelig å forstå at ministeren praktiserte gjenbruk. Hittil har jeg funnet den samme teksten i lokalaviser i fem av landets fylker, og det vil ikke forbause meg om skrytet dupliseres helt til alle fylker har fått sitt. Får håpe at statsrådkontorets korrekturlesere har litt bedre kontroll i fortsettelsen, sånn at lesere ellers i landet slipper å føle seg holdt for narr, og at budskapet framstår ektefølt og ærlig ment for dem.

Korets første innsats sender meg tilbake til opplevelsen her og nå. «Herre, forbarm deg over oss» synger de. I hvert fall er det sånn man forstår «Kyrie Eleison». De har vel egentlig ingen grunn til å be om nåde, for disse sangerne har jobbet skjorta av seg, det vet jeg. En av de som har vært ansvarlig for korinnstuderingen, betrodde meg henrykt like før konsertstart at enkelte av korsangerne har øvd en time om dag i lengre tid for å komme i mål, og i mål kommer de med glans. Det klinger homogent og rent, og spesielt sopranene glitrer på toppen. Jeg er nesten litt misunnelig på dem her jeg sitter. Å få lov til å være midt inne i en menneskelig og flerstemt lydorganisme som dette, er noe alle burde fått oppleve en eller annen gang i livet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
ORIGINALE INSTRUMENTER Trompetere fra FMKN spilte på barokktrompeter. Paukisten spiller på pauker fra gamle Harstad Orkestering. Foto: Tom Helstad

Innimellom korsatsene deler fem utmerkede sangere solistpartiene seg imellom. Den ene av dem stikker sågar bak til sopranene i koret når hun har anledning og gir dem en ekstra energiboost. Da banker hjertet mitt ekstra varmt. Det er ingenting som å stå eller sitte like ved en enestående utøver og få lov til å musisere sammen med dem. Da føler man at man får drahjelp herfra og til himmelen. I slike anledninger spiller man nemlig på samme lag, uansett om man er proff og fetert stjerne eller den lokale korsangeren fra nærmeste bygd.

Som militærmusiker med snart 31 års karriere her nord, kjenner jeg igjen mange av utøverne i orkesteret og kan plassere de fleste av dem geografisk. Her er landsdels- og distriktsmusikere fra Narvik (120 kilometer unna), mine fire kolleger fra Forsvaret som spiller på hjemmebane denne kvelden, og frilansmusikere både fra nord – Alta og Brøstadbotn – og sør i landet. Det er nemlig ikke bare, bare å riste et barokkorkester med strykere, blåsere og en slagverker ut av ermet i denne landsdelen. Det er strengt ikke enkelt å samle et tilsvarende ensemble med moderne instrumenter heller her i nord. Ingen av byene i Nord-Norge kan hoste opp to profesjonelle oboister eller fagottister. I Tromsø, Nord-Norges største by, finnes ikke fast ansatte treblåsere i rene utøvende stillinger i det hele tatt. Det er stablet et symfoniorkester på beina, ja, men for å få det til, så har Bodø og Tromsø, to byer med samme geografiske avstand som det er mellom Oslo og Trondheim, måttet slå pjaltene sine sammen. Ikke misforstå, jeg syter ikke. Jeg synes bare at en realitetsorientering er på sin plass. Jeg er nemlig ganske sikker på at reell kunnskap om nordnorske avstander og om hvordan nordnorsk musikkliv fungerer i det daglige, ikke er den beste hos de som legger rammene for hvordan kulturlivet i nord skal organiseres og dermed også finansieres.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
BARYTON Lars Johansson Brissman i aksjon. Foto: Tom Helstad

Midt i ensemblet, skjult bak dirigent Vivianne Sydnes – domkantor fløyet inn fra Oslo – og orgelet, sitter hjernen bak det hele. Ingjerd Grøm er kantor i Narvik kirke og dirigent for kirkas kammerkor. I over 30 år hun vært drivkraften bak flere gigantiske kirkemusikalske oppsetninger i regionen, vel vitende om alle utfordringer som hun står overfor. Det skal skrapes sammen både kor, solister, orkester og ikke minst penger. Kontrakter skal skrives, hotellrom skal bestilles og prøveplaner legges. Innøving og markedsføring må også tas hånd om. Bare den administrative jobben utgjør sikkert minst en hel stilling, men noe produksjonsapparat finnes ikke. Grøm gjør dette helt på egen hånd ved siden av sin fulle jobb i kirka, og sannsynligvis uten noen form for økonomisk kompensasjon som står i forhold til den arbeidsinnsatsen som nedlegges. Innsatsen hennes det siste året førte til at nærmere 500 publikummere i Harstad og Narvik fikk med seg det som avisa Fremover kalte «en én gang i livet»-kulturopplevelse. Det er jo egentlig ganske utrolig. To timer på trange, vonde kirkebenker. Ingen vittige programledere med forhåndsskrevet manus. Ingen applaus mellom satsene, bare en fem minutters beinstrekk etter en time. Det synges på et språk – latin – som kanskje bare en håndfull mennesker i kirkerommet forstår. Ikke noe fargesprakende scenelys eller fancy videoinstallasjoner på bakvegg. Kun en to timers reise i Bachs vidunderlige musikk med Jesus og Hans Egede å hvile øynene på, og uten forstyrrelser av noe slag utenfra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
HORNSOLIST Steinar Granmo Nilsen var solist på naturhorn. Foto: Tom Helstad

I en ideell verden ville Grøm sittet spent i salen under Kulturgallaen 2018 sammen med operaentusiaster, brassbandforkjempere, korpsmammaer og -pappaer, kordrivkrefter og andre som brenner for gode kulturopplevelser rundt omkring i hele landet. Direktesendt på riksdekkende TV ville kulturministeren utropt en av dem til Årets ildsjel 2018 for sin innsats for et aktivt kulturliv ute i distriktet. Media ville flokket seg rundt prisvinnerne og kandidatene, og lokalavisene ville hatt stoff til å fylle kultursidene sine i opptil flere dager.

Idet publikum spretter på beina og applauderer høyt og lenge, må jeg erkjenne at Grøm og hennes musikalske medaktivister i dette langstrakte riket nok må nøye seg med gjenbrukt skryt og en vilkårlig mediedekning, avhengig av kulturinteressen i de ulike redaksjonene rundt omkring i landet. Jeg ser en siste gang bort på Egede. Til tross for hans innbitte arbeid gjennom 15 år på Grønland, måtte han reise tilbake til Danmark uten den suksess, både økonomisk og religiøst, han hadde drømt om. Han var imidlertid fast i troen og ga aldri opp livskallet om å virke for grønlendernes sak. I ettertid er hans iver og innsats på Grønland blitt behørig satt pris på av kirken og ettertiden.

Kanskje er det nettopp det man må være, fast i troen altså, for å tørre å gå løs på et slikt musikalsk prosjekt, vel vitende om at all den innsatsen du legger ned, ikke blir verdsatt av andre enn utøvere og publikummere. Så fast i troen at du takler avslag på avslag om økonomisk støtte, uvitende og fraværende presse og overflatisk politikerskryt, og i stedet kjører på, år etter år. Så får vi som var til stede, være sjeleglad for at det finnes ildsjeler som bruker så mye av sitt liv til å berike våre liv.

(Forsidebilde: Tom Helstad)

Sirkus i særklasse

Det burde vært kaos og tilløp til håndgemeng i billettluka. Svartebørsselgerne burde hatt sin beste dag noensinne, og antallet gråtende publikummere som ikke slapp inn, burde vært to-, om ikke tresifret. Og det på en helt vanlig onsdag i en småby nord for det meste. Det er tross alt ikke hver dag verdensstjerner med sjusifrede visningstall på Youtube legger veien innom Harstad. Onsdag 11. oktober skjedde nettopp det, da Mnozil Brass holdt én av fire konserter her i landet denne høsten.

001Mnozil

Nå ble det en heller gemyttlig dag for billettørene. Joda, det kom folk, og de kom til dels også langveisfra. Fra bygdene rundt omkring, fra provinshovedstaden. Ja til og med en innbitt fan fra Sunnmøre hadde reist ens ærend opp for å oppleve gærne østerrikere i fri dressur. Aldri hørt om dem, sier du? Jeg skal ikke bruke det mot deg. Det er sjelden media har ypperste kvalitet som utvelgelsesgrunn når de velger ut artister til de breieste kanalene i beste sendetid. Disse østerrikske brassutøverne har imidlertid vært å se på NRK1 midt i tacotida, da som pauseunderholdning i en stor konkurranse for unge klassiske musikere for noen år siden. Da er det vel mulig at mange slo over til noe mindre seriøst den gang?

Ettersom det ikke finnes noen nedskrevet rapport fra konserten tilgjengelig, hverken på trykk eller på nett, tar jeg en for laget og deler opplevelsen her. Det er ingen enkel oppgave. Alle de mest suverene adjektivene som jeg aller helst ville brukt, er forlengst brukt opp av reklamefolk med begrenset ordforråd som salgsargument for tildels middelmådige artister. Det blir liksom ikke det samme å omtale disse gutta som eminente utøvere, når adjektivet brukes i annenhver pressemelding, men altså, dette var definitivt en forestilling å skrive hjem om.

003Mnozil

Mnozil brass feirer, i likhet med Harstad kulturhus, 25-års-jubileum i år. De sju opprinnelige utøverne var alle studenter ved det velrennomerte musikkonservatoriet i Wien, og navnet fikk ensemblet etter puben hvor de møttes for å spille sammen, I årenes løp har de kombinert humor og briljant brasspill med stor suksess, og denne sirkusforestillinga er intet unntak. Her var klovneri, tryllekunster, løvebrøl og musikalsk akrobatikk. Nesten to og en halv time gikk det fra første tone til siste grimase, hovedsakelig uten ord, helt akustisk og alt utenat, selvfølgelig. Den musikalske spennvidden var grenseløs. Det er helt naturlig for disse gutta å kombinere wieneriske operettetoner med mexikansk hurra-meg-rundt-repertoar. På samme måte er det like naturlig å veksle mellom flerstemt sang og messingspill, alt mens det ablegøyes på flere ulike steder på scenen samtidig.

Jeg mistenker at flesteparten av publikummerne som var der, hadde en fot innefor korpsbevegelsen. Det er synd, for langt mer grenseoverskridende artister enn Mnozil brass skal du lete lenge etter. Hvor var revyfolket? Her var det slapstick, pantomime og andre morosaker å bli inspirert av. Korfolket? De gikk i hvert fall glipp av barbershop med komisk vri og en utmerket vokalversjon av Bohemian Rhapsody med messingkrydder. Hvor var de som skryter av kulturbyen Harstad? Er det ord de bare slenger rundt seg? Må det virkelig være festival i byen for at publikum skal strømme til annet enn lokale helters oppsetninger?

005Mnozil

Og dersom du tror det bare var tøys, tull, billige trylletriks og lettlivet brassbonanza vi satt igjen med, så tar du inderlig feil. Det mest magiske øyeblikket kom da musikerne satte seg ned på scenekanten, stirret publikum rett i hvitøyet og spilte sånn at støyen av fallende knappenåler ville vært øredøvende. Jeg tør påstå at de færreste i salen visste at dette var Gustav Mahlers «Ich bin der Welt abhanden gekommen», men de aller fleste av oss, også jeg, var tapt for denne verden så lenge det varte.

Grenseløst bra!

Bjarte Eike og Alehouse Boys leverte grenseløs musikk grenseløst bra framført.

Hva skulle vi gjort uten merkelapper som klassisk musikk, barokk, folkemusikk, viser og jazz? Noen liker det ene, andre liker det andre og noen liker ikke noe av det i det hele tatt. Ett ord, og du vet nøyaktig hva ditt forhold til musikken er. Kjempeenkelt, tidsbesparende og uten risiko for at du kan blir overrasket på den ene eller andre måten. Eller?

Midt i magen
Jeg er så glad for at det finnes musikere som Bjarte Eike. Som gir totalt blanke i tidligere tiders klassiske snobberi i forhold til musikk, og som er mest opptatt av å formidle god musikk, uavhengig av sjanger, på best mulig vis. I ei tid hvor image er vel så viktig som at du faktisk kan det musikalske håndverket, og hvor du er heldig om noen kan nynne låtene dine om en måned, plukker han og de andre musikerne i Alehouse Boys fram 400 år gammel musikk og framfører med en livsglede og musikalsk nerve som treffer midt i magen og hjertet på meg, et moderne, (ut)dannet menneske.

1600-tallets London er utgangspunkt. Engelskmennene har akkurat kakket hodet av kong Karl den 1., innført republikk som styreform for en tiårs tid og lar seg styre av riksprotektoren (les diktatoren) og puritaneren Oliver Cromwell. Teatrene er borte, og musikerne har søkt seg inn på de utallige pubene i byen for å ha en arena å spille på. Ølet flommer, og livet leves, akkompagnert av de beste musikerne byen har å by på.

30kul_alehouse_01-1
PUBGUTTA Alehouse Boys leverte en grenseløst bra konsert i Galleri NordNorge. FOTO: Inga Helene Juul

Suverene utøvere
Det ble drukket øl onsdag kveld også, både på scenen og blant publikum i Galleri NordNorge, men neppe i slike mengder som i hine hårde dager. Musikkutøvelsen sto i sentrum, og for en musikkutøvelse vi ble vitne til. Bjarte Eike har alliert seg med suverene utøvere med en fot i ulike sjangere. Her var Helge Andreas Norbakken, som er Kari Bremnes’ foretrukne trommis. Steven Player er danser, koreograf og skuespiller i tillegg til at han behersker lutt og gitar. Sammen med ledende barokkmusikere fra Norge og Sverige, la de ut på på en musikalsk seilas Europa rundt, hvor skillet mellom barokkmusikk, folkemusikk og jazz var vanskelig å definere. Publikum ble inkludert i allsang, og det hele ble presentert i en deilig uhøytidelig ramme. Et fornøyelig slagsmål innledet stunden, og vi fikk også demonstrert fire ulike måter å være stupfull på, til generell stor munterhet.

Ingen terning
Du finner intet terningkast på denne opplevelsen. Grenseløs musikk grenseløst bra framført fortjener ikke å settes i kvalitativ bås og kategoriseres med en merkelapp som et terningkast tross alt er. Der går faktisk grensen.

Fakta:
FESTSPILLENE I NORD-NORGE 2017
Alehouse Boys

Med Bjarte Eike, Per Buhre, Steven Player, Fredrik Bock, Johannes Lundberg, Helge Andreas, Norbakken, Hans Knut Sveen
Galleri NordNorge – onsdag 28. juni 2017

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende fredag 30. juni 2017 og på ht.no

Om Donald Duck og terningkast – ett år etter

Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.

Malerisk i Henningsvær

KaviarFactory med ny utstilling hvor maleriet og de stadig endrede begrepene og oppfatningene rundt maleriet er tema.

23HELKaviarFactory_03
VARIERT Mange ulike uttrykk ved siden av hverandre i KaviarFactorys andre etasje.

Helt siden den gamle kaviarfabrikken ved innkjøringa til torget i Henningsvær åpnet i helt ny drakt i 2013, har den vært et yndet turistmål for kunstelskende reisende. Kombinasjonen samtidskunst av ypperste klasse framvist med Lofotens storslåtte natur som malerisk kulisse, har fått internasjonale kunstmagasin til å gå av skaftet, og kunstkjennere fra hele verden til å legge turen innom det lille fiskeværet i nærheten av Svolvær.

Continue reading Malerisk i Henningsvær

Tidløst og utradisjonelt

Stor opplevelse da klassisk ballett og breakdance barket sammen på scenen i tidenes kjærlighetshistorie.

ANMELDELSE

Lidenskapen har to veier ut. Enten kjærlighet eller hat. Shakespeares udødelige tekst om to unge mennesker som finner hverandre i et miljø gjennomsyret av fiendskap, har vært tolket på utallige måter opp gjennom årene. Søndag kveld kunne Harstads befolkning oppleve en nyskapende versjon av Romeo og Julie, initiert og sendt på turné av Den Norske Opera & Ballett (DNOB).

_MG_9474
BLIKKONTAKT Julie og Romeo møtes for første gang, og kjærlighet oppstår momentant. FOTO: Inga Helene Juul.


Breakdance mot tåspiss

De to familiene Montague og Capulet tolkes av henholdsvis breakerne i Kingwings Crew og danserne i Nasjonalballetten UNG. Det siste er DNOBs satsing på ung dans, hvor hele ensemblet består av dansere i alderen 17 til 23 år. I tillegg medvirker operasangeren Eli Kristin Hanssveen som Love, et samlende element.

Allerede da dørene ble åpnet, ble publikum inkludert i forestillingen. Danserne bevegde seg mellom stolradene, ropte til hverandre og poserte for de som ville ta bilde. Enkelte publikummere ble frastjålet programmet, før de fikk det tilbake med et smil like etterpå. Så senket mørket seg, og vi ble sugd inn i historien som vi alle visste ville ende med død og fortvilelse.

_MG_9453
FYSISK Danserne i Kingwings Crew demonstrerer fysisk styrke. FOTO: Inga Helene Juul.

Fysisk og elegant
Det er rett og slett en genial idé å la to så forskjellige uttrykksformer som klassisk ballett og breakdance illustrere denne historien. Der de klassiske danserne balanserer på tåspiss og strekker seg opp i luften, herjer breakdanserne ned mot gulvet med rå kraft. Kontrasten er enorm, men det finnes likhetspunkter. For eksempel lar jeg meg fascinere av smidigheten som danserne i begge leire framviser. Anaïs Touret er beint fram nydelig i rollen som Julie, og Morad Miracle Aziman framstår som en øm Romeo i stor kontrast til resten av gutta i Kingwings Crew.

Musikken som det danses til, er sammensatt. Både Charles Gounod og Sergej Prokofjev har skrevet musikk til Romeo og Julie, og det var utdrag fra begge versjonene. I tillegg hørte vi klavermusikk av Frans Liszt og spesialskrevet musikk for anledningen. Kostymene var som hentet fra en motevisning, og lyssettinga var utsøkt. Et blankpolert scenegulv speilet danserne og ga en ekstra dimensjon til den visuelle opplevelsen.

_MG_9564
CATWALK Kostymer og lyssetting ga assosiasjoner til motebransjen. FOTO: Inga Helene Juul.


Ung energi
Med unge dansere på scenen og gledelig mange ungdommer ute i salen, var spenningsnivået langt over det man vanligvis opplever på tradisjonelle ballettforestillinger. Applausen satt løst, og knappenålstillheten ble konkret og fysisk i de øyeblikkene hvor musikken var fraværende. Konflikt og død kom som forventet, men etter døden oppsto håp om ny kjærlighet mellom medlemmer fra de ulike familiene.
Capulet-er og Montague-er i middelalderens Italia. Protestanter og katolikker i Nord-Irland. Israelere og palestinere på Vestbredden og i Gaza. En tidløs konflikt som går i arv, både på scenen og i virkeligheten. På tide å la ungdommen og kjærligheten ta over?

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende – tirsdag 21. mars 2017

Om hundrede år er alting glemt…

I går kveld tok jeg fram boken. Den som har stått øverst, lengst mot venstre i bokhylla på arbeidsrommet mitt. Nærmest presset så langt ute av syne som det går an. Den slitte grønne ryggen passer ikke inn blant de andre fargesterke, langt nyere bøkene, men helt siden jeg fikk den av min farmor en gang på 80-tallet, har den hatt en mystisk tiltrekningskraft. De siste årene har jeg lirket den ut av hylla ved et par anledninger, bladd i den, men satt den tilbake med en tanke om at det ikke passet å fordype seg i materialet riktig ennå. Kanskje i 2017, ettersom boken er 100 år da?

Forsiktig løftet jeg den brune bokpermen og fant første side. 13.januar 1917 står det øverst i høyre hjørne. Tilfeldighetene ville altså ha det til at jeg, på dagen hundre år etter at Damebladet URDs utgave nr.2, 21 årgang kom ut, kikker på den samme ukebladforsida som en av mine oldemødre gjorde. (Mannen skylder på underbevisstheten min. Han har kanskje rett). Sannsynligvis er det min farfars mor som tok seg bryet med å få nesten hele 1917-årgangen innbundet – bare to utgaver mangler. Min farmors mor og hennes familie mistet absolutt alt de eide, da Steinkjer ble bombet under andre verdenskrig. Det er tvilsomt at noe så trivielt som en gammel årgang med ukeblader ble tatt med, da de måtte evakuere i all hast.

_mg_7585

Oldemor Helga, som hun het, døde 87 år gammel da jeg var åtte. Jeg husker så vidt en eldre, gråhåret kvinne på et sykehjem på Inderøy i Nord-Trøndelag. Hun strikket visst sokker til oss oldebarna til jul, men det er alt jeg har av minner om henne. En gang var hun imidlertid en ung kvinne med drømmer og håp om hva livet hadde å tilby. Kanskje kan denne samlinga med ukeblader hjelpe meg til å bli bedre kjent med henne, og dermed også med hvilke utfordringer hun og hennes medsøstre hadde tidlig på 1900-tallet. Kanskje viser samlinga at min oldemors generasjon og dagens kvinner forholder seg til mange av de samme problemstillingene, til tross for teknologisk utvikling, velstandsøkning og økt likestilling.

Jeg håper du har lyst til å bli med meg 100 år tilbake i tid, når jeg nå dukker ned i min oldemors ukebladsamling. 1917, her kommer jeg!