Kategoriarkiv: musikk

Sirkus i særklasse

Det burde vært kaos og tilløp til håndgemeng i billettluka. Svartebørsselgerne burde hatt sin beste dag noensinne, og antallet gråtende publikummere som ikke slapp inn, burde vært to-, om ikke tresifret. Og det på en helt vanlig onsdag i en småby nord for det meste. Det er tross alt ikke hver dag verdensstjerner med sjusifrede visningstall på Youtube legger veien innom Harstad. Onsdag 11. oktober skjedde nettopp det, da Mnozil Brass holdt én av fire konserter her i landet denne høsten.

001Mnozil

Nå ble det en heller gemyttlig dag for billettørene. Joda, det kom folk, og de kom til dels også langveisfra. Fra bygdene rundt omkring, fra provinshovedstaden. Ja til og med en innbitt fan fra Sunnmøre hadde reist ens ærend opp for å oppleve gærne østerrikere i fri dressur. Aldri hørt om dem, sier du? Jeg skal ikke bruke det mot deg. Det er sjelden media har ypperste kvalitet som utvelgelsesgrunn når de velger ut artister til de breieste kanalene i beste sendetid. Disse østerrikske brassutøverne har imidlertid vært å se på NRK1 midt i tacotida, da som pauseunderholdning i en stor konkurranse for unge klassiske musikere for noen år siden. Da er det vel mulig at mange slo over til noe mindre seriøst den gang?

Ettersom det ikke finnes noen nedskrevet rapport fra konserten tilgjengelig, hverken på trykk eller på nett, tar jeg en for laget og deler opplevelsen her. Det er ingen enkel oppgave. Alle de mest suverene adjektivene som jeg aller helst ville brukt, er forlengst brukt opp av reklamefolk med begrenset ordforråd som salgsargument for tildels middelmådige artister. Det blir liksom ikke det samme å omtale disse gutta som eminente utøvere, når adjektivet brukes i annenhver pressemelding, men altså, dette var definitivt en forestilling å skrive hjem om.

003Mnozil

Mnozil brass feirer, i likhet med Harstad kulturhus, 25-års-jubileum i år. De sju opprinnelige utøverne var alle studenter ved det velrennomerte musikkonservatoriet i Wien, og navnet fikk ensemblet etter puben hvor de møttes for å spille sammen, I årenes løp har de kombinert humor og briljant brasspill med stor suksess, og denne sirkusforestillinga er intet unntak. Her var klovneri, tryllekunster, løvebrøl og musikalsk akrobatikk. Nesten to og en halv time gikk det fra første tone til siste grimase, hovedsakelig uten ord, helt akustisk og alt utenat, selvfølgelig. Den musikalske spennvidden var grenseløs. Det er helt naturlig for disse gutta å kombinere wieneriske operettetoner med mexikansk hurra-meg-rundt-repertoar. På samme måte er det like naturlig å veksle mellom flerstemt sang og messingspill, alt mens det ablegøyes på flere ulike steder på scenen samtidig.

Jeg mistenker at flesteparten av publikummerne som var der, hadde en fot innefor korpsbevegelsen. Det er synd, for langt mer grenseoverskridende artister enn Mnozil brass skal du lete lenge etter. Hvor var revyfolket? Her var det slapstick, pantomime og andre morosaker å bli inspirert av. Korfolket? De gikk i hvert fall glipp av barbershop med komisk vri og en utmerket vokalversjon av Bohemian Rhapsody med messingkrydder. Hvor var de som skryter av kulturbyen Harstad? Er det ord de bare slenger rundt seg? Må det virkelig være festival i byen for at publikum skal strømme til annet enn lokale helters oppsetninger?

005Mnozil

Og dersom du tror det bare var tøys, tull, billige trylletriks og lettlivet brassbonanza vi satt igjen med, så tar du inderlig feil. Det mest magiske øyeblikket kom da musikerne satte seg ned på scenekanten, stirret publikum rett i hvitøyet og spilte sånn at støyen av fallende knappenåler ville vært øredøvende. Jeg tør påstå at de færreste i salen visste at dette var Gustav Mahlers «Ich bin der Welt abhanden gekommen», men de aller fleste av oss, også jeg, var tapt for denne verden så lenge det varte.

Grenseløst bra!

Bjarte Eike og Alehouse Boys leverte grenseløs musikk grenseløst bra framført.

Hva skulle vi gjort uten merkelapper som klassisk musikk, barokk, folkemusikk, viser og jazz? Noen liker det ene, andre liker det andre og noen liker ikke noe av det i det hele tatt. Ett ord, og du vet nøyaktig hva ditt forhold til musikken er. Kjempeenkelt, tidsbesparende og uten risiko for at du kan blir overrasket på den ene eller andre måten. Eller?

Midt i magen
Jeg er så glad for at det finnes musikere som Bjarte Eike. Som gir totalt blanke i tidligere tiders klassiske snobberi i forhold til musikk, og som er mest opptatt av å formidle god musikk, uavhengig av sjanger, på best mulig vis. I ei tid hvor image er vel så viktig som at du faktisk kan det musikalske håndverket, og hvor du er heldig om noen kan nynne låtene dine om en måned, plukker han og de andre musikerne i Alehouse Boys fram 400 år gammel musikk og framfører med en livsglede og musikalsk nerve som treffer midt i magen og hjertet på meg, et moderne, (ut)dannet menneske.

1600-tallets London er utgangspunkt. Engelskmennene har akkurat kakket hodet av kong Karl den 1., innført republikk som styreform for en tiårs tid og lar seg styre av riksprotektoren (les diktatoren) og puritaneren Oliver Cromwell. Teatrene er borte, og musikerne har søkt seg inn på de utallige pubene i byen for å ha en arena å spille på. Ølet flommer, og livet leves, akkompagnert av de beste musikerne byen har å by på.

30kul_alehouse_01-1
PUBGUTTA Alehouse Boys leverte en grenseløst bra konsert i Galleri NordNorge. FOTO: Inga Helene Juul

Suverene utøvere
Det ble drukket øl onsdag kveld også, både på scenen og blant publikum i Galleri NordNorge, men neppe i slike mengder som i hine hårde dager. Musikkutøvelsen sto i sentrum, og for en musikkutøvelse vi ble vitne til. Bjarte Eike har alliert seg med suverene utøvere med en fot i ulike sjangere. Her var Helge Andreas Norbakken, som er Kari Bremnes’ foretrukne trommis. Steven Player er danser, koreograf og skuespiller i tillegg til at han behersker lutt og gitar. Sammen med ledende barokkmusikere fra Norge og Sverige, la de ut på på en musikalsk seilas Europa rundt, hvor skillet mellom barokkmusikk, folkemusikk og jazz var vanskelig å definere. Publikum ble inkludert i allsang, og det hele ble presentert i en deilig uhøytidelig ramme. Et fornøyelig slagsmål innledet stunden, og vi fikk også demonstrert fire ulike måter å være stupfull på, til generell stor munterhet.

Ingen terning
Du finner intet terningkast på denne opplevelsen. Grenseløs musikk grenseløst bra framført fortjener ikke å settes i kvalitativ bås og kategoriseres med en merkelapp som et terningkast tross alt er. Der går faktisk grensen.

Fakta:
FESTSPILLENE I NORD-NORGE 2017
Alehouse Boys

Med Bjarte Eike, Per Buhre, Steven Player, Fredrik Bock, Johannes Lundberg, Helge Andreas, Norbakken, Hans Knut Sveen
Galleri NordNorge – onsdag 28. juni 2017

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende fredag 30. juni 2017 og på ht.no

Om Donald Duck og terningkast – ett år etter

Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.

Moderne mirakler i julens ånd

Så er det den tida av året igjen. Engler daler ned i skjul, kastanjer ristes over åpen ild og alle drømmer går i oppfyllelse, bare vi står under ønskestjernen, eventuelt mistelteinen. I en drøy måned, og vel så det, har vi tilfredsstilt handelsstandens behov for å tuske til seg det vi har i banken. Trofast har vi stilt opp i konsertsaler og kirker, sånn at tilårskomne artister slipper å jobbe før til neste år på samme tid. Vi har spist oss gjennom kilovis med ribbe og hundretusentalls bokser med lillebrors, mammas, eller bestefars favoritter, fulle av allergener og palmeolje (bærekraftig, selvsagt). Kilovis med fargerike annonseinnstikk, som pusher kostbare, glossy gjenstander vi så absolutt ikke trenger, har vi måttet finne plass til i papirsøpla. Flaks da at berget av glorete julepapir ikke skal i samme konteiner.

Media har også kastet seg på resirkuleringsbølgen. Vi kan etterhvert forutsi, med relativ stor sikkerhet, når artiklene om postens pakkeberg, antall korttransaksjoner (selvfølgelig flere enn i fjor) og den o-så-store gavebyttedagen blir publisert. Selv været er blitt så forutsigbart at årets ekstremvær er last year’s news. Sonja har funnet julestjernen, Reodor Felgen har vunnet Flåklypa Grand Prix og Askepott har knekket de tre nøttene og fått prinsen. Juleheftene er halvlest, marsipangrisen er halvspist, Facebook er full av familielykke og bloggerne har vist fram julegavene sine. Så da er det vel bare å hive ut juletreet og lengte etter lysere tider? Continue reading Moderne mirakler i julens ånd

Gretne, gamle gubber og andre grinebitere

(Forsidebilde: Tom Helstad)

Jeg er ikke noe glad i seinhøsten. Ærlig talt, hva finnes det å like ved den tida av året? Sola holder seg under horisonten fram til januar, bankkortet skriker allerede i smerte ved tanken på julehandelen og det er grenseløst lenge siden kalenderen har slått til med en rød dag utover de vanlige søndagene. I tillegg sender Golfstrømmen mye møl over Atlanteren spesielt på denne tida – Halloween, presidentvalg, Black Friday. Er det noe rart at jeg helst skulle satt meg på et fly til en storby langt lenger enn sør, og latt november seile sin egen brottsjø?

Continue reading Gretne, gamle gubber og andre grinebitere

Kjære Linda!

Så hyggelig å få svar fra deg! Du har jo sikkert egentlig nok med både årets statsbudsjett, forestående valgkamp og alle arrangement det skal kastes glans over. Jeg er veldig glad for at du sier at LVO er viktig, og at kompetansen til orkesteret har mye å si for utøvelsen av klassisk musikk, og interessen for sjangeren i sitt lokalområde. Både du og jeg vet imidlertid at ord ikke er nok når musikere skal leies inn og konsertlokaler skal bookes.

Desto flere ganger jeg leser svaret ditt, desto mer overbevist blir jeg om at vi har totalt forskjellig ståsted i forhold til hva talentutvikling dreier seg om. Noe er vi enige om. Det skal satses både på bredde og elite, og talentene skal utvikles i sitt nærmiljø. Deretter spriker vår virkelighetsoppfatning.

Continue reading Kjære Linda!

Kjære Linda!

Jeg håper det er greit at jeg er på fornavn med deg? Vi hadde tross alt samme musikklærer på begynnelsen av 1980-tallet. Det fant jeg ut da jeg leste et intervju med deg i Dagens Næringsliv, like etter at du hadde overtatt makten i Kulturdepartementet. Da du fikk trekkspill til seksårsdagen din i 1983, hadde jeg akkurat begynt på musikklinja på Heimdal videregående skole. Den som innviet deg i trekkspillets mysterier var min lærer i bruksmusikkarrangering. Jeg husker han som en utmerket arrangør og musiker, og mine trekkspillende klassekamerater var fulle av lovord om den litt stille, men svært kompetente utøveren og pedagogen.

Jeg ble ordentlig glad da jeg leste dette. En kulturminister med den grunnleggende musikkopplæringa i orden. Et produkt av den kommunale kulturskolen, og ei som visste hva det ville si å stå ytterst på scenekanten med nervene i helspenn, puls langt over normalen, samtidig som man skulle få klamme fingre til å løpe fort over klaviaturet. En minister som velger å fokusere på sin bakgrunn fra den kommunale kulturskolen, når hun skal presenteres for det norske folket, og som viser hvor viktig trekkspillæreren hennes var i oppveksten. Det var tross alt han, Per Olaf Green, og ikke mattelæreren din som ble nevnt ved navn i intervjuet.
Continue reading Kjære Linda!