Kategoriarkiv: meninger

Javel, NRK?!

Er jeg virkelig så uklar i min kritikk? Tror NRK at alt spetakkelet forrige uke handler om hvor mange minutter korpsmusikk det er plass til i sendeskjemaene? Det er i hvert fall sånn jeg tolker NRKs svar. Da tar dere grundig feil. En ting er imidlertid sikkert; responstida er kort. Dere har både svart på e-post etter en direkte henvendelse fra meg, og i et leserinnlegg som kan leses her.

Jeg skrev det i mitt første blogginnlegg, men jeg føler meg nødt til å si det om igjen; jeg bryr meg ikke – BRYR MEG IKKE – om hva som ble sagt i Fredagspanelet på P2s nyhetsmorgen fredag 3. mai. Paneldeltakerne svarte bare på NRKs spørsmål. Jeg tolker heller ikke dette som NRKs offisielle holdning. Trodde dette kom godt nok fram, men der tok jeg altså feil.

For det første: korpsmusikk er ikke en egen musikksjanger. Korps er en beskrivelse av en besetning i et ensemble. Bare i løpet av det siste året har korpsmusikk for meg innbefattet blant annet Beethovens sjuende symfoni, balkanmusikk med Jovan Pavlovic trio, en helaften med rockebandet Chicagos musikk og julekonserter med Stjernekamp-vinner Adam Douglas. Å stille spørsmålet: er korpsmusikk vakkert, er for meg som å bedømme en bok ut fra omslaget og innholdsfortegnelsen.

For det andre: vi har tydeligvis helt forskjellige definisjoner av hva et profesjonelt korps er. I svaret på e-posten min sier NRK: «Det er bra å diskutere dette, og det er fint å få vist at korps er veldig mye og mangt, hele året, fra superprofesjonelle konkurranseutøvere, til den enorme musikkskoleringsjobben dette utgjør i hverdagen til mange barn og unge…». Ingen av de konkurrerende korpsene er profesjonelle. Det virker som om NRK bruker profesjonell som et kvalitetsmål, og ikke det det faktisk er: en betegnelse på musikere som har det som jobb. På tide med litt folkeopplysning. I Norge er det fem profesjonelle korps. Alle de fem korpsene er underlagt Forsvaret, og HM Kongens Garde er IKKE blant dem. Jeg har stor sans for Gardemusikken og det de får til, men dette er amatører inne til førstegangstjeneste. De fem er Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo), Kongelige norske marines musikkorps (Horten), Sjøforsvarets musikkorps (Bergen), Luftforsvarets musikkorps (Trondheim) og Hærens musikkorps (Harstad). I tillegg kommer Det Norske Blåseensemble i Halden, som ble etablert i kjølvannet av at Forsvarets distriktsmusikkorps Østlandet ble lagt ned ved årsskiftet 2002/2003. Besetninga deres er nokså lik Forsvarets korps selv om de definerer seg som noe annet. Musikerne i korpsene er høyt utdannet på lik linje med musikerne i NRKs eget orkester, Kringkastingsorkesteret (KORK). Flere av KORKs blåsere har lang fartstid fra Forsvarets musikk.

NRK ber oss sjekke ut hva «Messing og treblås» har å by på. Det har jeg gjort. I NRKs nettspiller ligger det 163 programmer i nevnte serie. 45 av disse er ikke tilgjengelig for avspilling. Av de 118 resterende er 14 gjenhør med tidligere sendte programmer, hovedsakelig «Takt og tone» produsert i tidsrommet 2006 – 2008 med NRKs korpsnestor gjennom nesten 40 år, Jan Eriksen. Jeg har imidlertid mistanke om at flere enn de som er merket med gjenhør, er sendt tidligere. 15 er merket som opptak gjort før 2009, noen av dem så tidlig som på 1980-tallet. Dette tallet er imidlertid høyere, da mange program mangler opptaksdato. Ni av programmene inneholder ingen info om hva som blir spilt eller hvem som spiller.

Det er 54 opptak av amatørkorps og 43 med profesjonelle utøvere; begge er tall som må tas med en klype salt da opplysningene om hvem som spiller, er mangelfulle. Hærens musikkorps er inne med to program hentet fra en og samme marsjplate, «The battle of Narvik – General Fleischer til ære!». Jeg benytter anledningen til å informere om at vi har gjort to andre innspillinger de siste årene, en barneplate med Thorbjørn Egners musikk og en jazzplate med den italienske klarinettisten Gabriele Mirabassi og den svenske pianisten Lars Jansson.

Den geografiske tilhørigheten til amatørkorpsene som er representert, fortjener noen ord. De fleste korpsene kommer fra østlandsregionen. Vestlandet, hvor brassbandbevegelsen står meget sterkt, har fem program. Trøndelag har ett program med Nidaros brassband, og en konsert med Halsen musikkforening fra Stjørdal er fordelt på to programmer. Kun ett nordnorsk korps, Glomfjord Hornmusikkforening, er det funnet plass til. Dette opptaket er fra 2015. Det er også et par samleprogrammer hvor korps fra ulike fylker fra Trøndelag og sørover er med. Det finnes ingen program med de som regnes som landets beste amatørkorps, for eksempel de som konkurrerte i elitedivisjonen i årets NM for janitsjar.

Å finne ut hva som spilles uten å gå inn og lytte på programmene, er omtrent umulig. Programinformasjonen er i de fleste tilfeller mangelfull. Feilstaving og manglende oppdatering av nye navn på noen av ensemblene gjør NRKs søkefunksjon til dels ubrukelig.

Samtidig som jeg har konsentrert meg om «Messing og treblås», har andre meningsfeller gransket spillelister og innhold i blant annet «Musikkfrokost» de siste ukene. En ting er sikkert; det er ikke bare jeg som sier at det er nok nå. Makan til oppbacking som jeg har fått den siste uka, har jeg aldri opplevd. Dugnadsinnsatsen har avdekket at i løpet av de siste 10 ukene er det blitt sendt i gjennomsnitt 7 minutter musikk pr uke med ulike musikkorps i «Musikkfrokost». Det utgjør godt under 1 prosent av sendetida. Det som spilles er ikke representativt med tanke på hvilke klassiske verker som musikkorpsene av i dag beskjeftiger seg med. Jeg legger merke til at NRK skryter av å ha 40 musikkstykker på spillelista. Det er mulig at NRK synes det er et imponerende tall. For oss i Hærenes musikkorps er det omtrent det vi skal framføre under Festspillene i Nord-Norge om en drøy måneds tid.

Det er hyggelig å høre at NRKs musikksjef gleder seg til å gå bak Oslo Janitsjar sammen med resten av familien. Jeg håper imidlertid at barna dine får lov til å oppleve hva hovedstadens korps har å by på noen av de 365 andre dagene fram til neste grunnlovsdag. Hva med å sjekke ut hva mine utmerkede kolleger i Forsvarets stabsmusikkorps har på programmet 24. august ved Karpedammen på Akershus festning? Der serverer de et dypdykk i Earth, Wind and Fires univers sammen med Ole Børud, Frode Vassel og Marianne Penta. Jeg garanterer at dere ikke kommer til å gå skuffet derfra.

Bilde: Innleggsforfatter sammen med glade skolekorpsmusikanter i anledning konsert med Borkenes skolekorps og Hærens musikkorps høsten 2018. Foto: Tom Helstad. (For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at det er innhentet tillatelse fra de foresatte før publisering)

Det er nok nå, NRK!

Jeg er egentlig ikke forbauset. 45 år som korpsmusikant, både som amatør og profesjonell, bør være nok til å vite at statskanalen ikke evner å omtale musikkorpsbevegelsen med respekt. I bunn og grunn omtales ikke musikkorpsene i Norge i det hele tatt, med ett unntak: 17. mai-sendinga. Hva ville 17. mai vært uten skolekorps, amatørkorps, Forsvarets profesjonelle korps og HM Kongens garde? Med en lydkulisse av Gammel Jegermarsj, alskens andre marsjer og jublende barn får korpsene som sveiper over TV-skjermen, 30 sekunders oppmerksomhet. Stiftelsesår, antall medlemmer, uniformer. På småstedene finner dere fram kuriosa om stort og smått. Alt som må til for å fylle dagen med prat.

Hva med ellers i året? Hva sier og skriver dere om oss da? Jeg har de siste dagene prøvd å finne ut hvordan dere har omtalt korpsene på de ulike sendeflatene dere disponerer. Jeg søkte for eksempel på «Musikkorps» på www.nrk.no, og det som kom opp, er sørgelig lesing. Av de 20 øverste sakene er én fra i år (den skal jeg komme tilbake til), ni fra i fjor og fem fra hvert av de to foregående årene. Det er mye elendighet å lese om i disse sakene. Flystreiken til Norwegian i fjor, for eksempel. Det er selvsagt grusomt for de skolekorpsene som fikk ødelagt korpsturene de hadde spart til i mange år, men er det virkelig den eneste vinklinga hvor man kan la et musikkorps inneha hovedrollen?

Mange av sakene er også knyttet til nedleggingsspøkelset som truer Forsvarets korps med jevne mellomrom. Mer negativitet der, altså. Elendige øvingsforhold, dårlig veistandard og mangel på korps er andre stikkord. Et og annet unntak er det heldigvis. NRKs medarbeider i Harstad, Nils Mehren, har ved flere anledninger, seinest høsten 2017, laget fine reportasjer om det vi i Hærens musikkorps driver med. En av reportasjene hans ble til og med sendt på Dagsrevyen en fredagskveld. Andre lokalkontor har sikkert sine trofaste slitere som lager fine korpsrelaterte reportasjer, men jeg sliter med å finne dem.

På NRK TV er det heller ikke mye å rope hurra for. En 30 minutters episode i serien Musikkpuls fra 2013 og en dokumentarserie om Eikanger-Bjørsvik Musikklag fra 2011 er det mest åpenbare, men det er seks år siden den ferskeste serien ble sendt. Jeg hadde imidlertid litt høyere forhåpninger til 2018 enn vanlig. Tross alt var det utropt til Musikkorpsenes år av kulturministeren, og Regjeringen ga fem millioner i tilleggsbevilgninger

Det startet lovende. Allerede 17. januar 2018 var «Norge nå» viet korpsbevegelsen. Eikanger-Bjørsvik Musikklag, europamestere for brassband i 2017, var hovedkorps, så her var det virkelig mulighet til å vise hva et elitekorps er i stand til å spille. Det var imidlertid Gråblåserne, et nystartet aspirantkorps for voksne, som var mest i fokus. Du trenger ikke være fagutdannet i musikk for å skjønne at nybegynnere ikke akkurat låter så fint. I tillegg var det mye snakk om vaffelrøre og dugnadsinnsats. Ut fra det jeg opplever som mangeårig kulturskolepedagog med elever som driver med både korps og fotball, håndball eller langrenn, er dugnadsbelastningen vel så stor, om ikke større i idrettslagene. Hele sendinga ble en flau oppvisning i fasttømring av eksisterende fordommer mot korpsene. Ekstra frustrerende er det at tilsvarende dugnadsinnsats innen idretten premieres med utdeling av prisen for «årets ildsjel» under idrettsgallaen på direktesendt tv, midt i beste sendetid, i begynnelsen av januar hvert eneste år.

Hva skjedde så resten av året? Min arbeidsplass, Forsvarets musikk, fikk en drøy time i desember. Sett i betraktning av at dette var et 200-årsjubileum for en av landets eldste og største kulturinstitusjoner, er det i hvert fall helt åpenbart for meg at det skulle bare mangle om ikke vi fikk noen minutter i allmennkringkastingens rampelys. Sist Hærens musikkorps spilte på norsk tv var forresten i 1989. Norsk Militær Tattoo fikk også sine tilmålte minutter, men dette arrangementet er ikke representativt for hva norske korps driver med. På radio ble det satt av 30 minutter til «Treblås og messing» en gang i uka, en programpost som har gått noen år. Ellers var det fint lite.

Prikken over i-en satte dere sist fredag da Fredagspanelet på NRK P2s Nyhetsmorgen skulle debattere temaet «Er korpsmusikk vakkert?». Å finne noen som er villig til å snakke dritt om korpsbevegelsen er ikke vanskelig. Det er bare å velge ut en oppmerksomhetssyk person som er villig til å si hva som helst for en dag i rampelyset. Akkurat hva denne personen greide å vrenge ut av seg, bryr jeg meg ikke så mye om. Det som imidlertid gjør meg eitrende sint er hvordan redaksjonen avslører sin kultursnobbethet overfor en bevegelse med mer enn 60000 medlemmer spredt utover hele landet, og sin kunnskapsløshet om hva begrepet korpsmusikk rommer. Hvordan ville det tatt seg ut om fotballkommentatorer ble servert spørsmålet: Er knøttefotball god idrett? Eller at langrennsekspertene skulle diskutere barneskirenn?

Det var nemlig på dette nivået det ble debattert. Grunnlaget for debatten var det korpsene gjør på 1. og 17. mai. To dager av et helt år! Det låter kanskje ikke helt konge av et skolekorps i regn og minusgrader, men det gjør det av Smørås skolemusikk. De ble nummer tre i ungdomsklassen i årets Europamesterskap for brassband. Det gjør det også av Småbispan – Bispehaugen skolekorps som fikk delta i den store paraden i Washington DC på USAs uavhengighetsdag i 2015. Fikk dere forresten med dere prosjektet «Lyden langs leia» i 2018 hvor skolekorps i Harstad, Vesterålen og Lofoten reiste med Hurtigruta og ga utenlandske turister en opplevelse de aldri vil glemme? Dette er en bitteliten brøkdel av de skolekorpopplevelsene dere overser.

Hva med de nasjonale mesterskapene? I Trondheim arrangeres det NM for janitsjarkorps hvert år. I 2019 deltok 113 korps med 5456 deltakere. Dette greide dere glatt å overse. I Brassband-NM i år vant Eikanger-Bjørsvik, og de kunne dermed delta i EM for tredje år på rad. Det ble heller ikke lagt merke til av dere.

Og før dere begynner å tro at alt dreier seg om konkurranse og mesterskapstitler; det arrangeres konserter over en lav sko gjennom HELE året. Nyttårskonserter, temakonserter, korpsstevner med særkonserter, adventskonserter. Det spilles på sykehjem, utenfor sykehus, på kjøpesenter, fotballkamper og på andre lokale arenaer. Da har jeg ikke engang begynt på det vi i Forsvarets musikk driver med.

Det er nok nå, NRK! Jeg forventer at dere viser dere allmennkringkasterstatusen verdig og sørger for at korpsinteresserte lyttere og seere får et godt tilbud. Jeg forventer at dere slutter med den overfladiske og negative dekninga, og i stedet framstår som en seriøs formidler av alt korpsbevegelsen står for. Still gjerne kritiske spørsmål, men sørg for å basere spørsmålene på faktisk kunnskap framfor journalistenes inngrodde fordommer.

(Bilde: fra Kanebogen skolekorps’ 55-årsjubileum høsten 2018)

Om Bach, Borat og Beethoven

På torsdag spiller vi – mine utmerkede kolleger i Hærens musikkorps og jeg – konsert. Det er for så vidt ikke noen sensasjon, all den tid det er jobben vår. Bare forrige uke kunne vi bokføre hele 21 konserter uten at det vakte oppmerksomhet noe sted.

Denne uka derimot er det én konsert. Ikke mange låtene heller. Tre titler møtte oss da vi åpnet mappa i god tid før første prøve mandag formiddag, men for noen titler! Det er sjelden jeg gleder meg så mye til å spille konsert som denne uka. Ikke bare er det faglige utfordringer i massevis, musikken har fulgt meg lenge (noe av det helt siden jeg var barn) og er blant den mest iørefallende jeg vet av.

Blir det bra? Det er jeg rimelig sikker på. Vi er nærmere 30 godt utdannede musikere med lang erfaring, høy arbeidsmoral og vilje til å prestere på topp. Vi ledes av en karismatisk musiker og dirigent, Arvid Engegård, med priser i fleng og eget band (les strykekvartett). Solist Ole Thomas Gjærum er blant de beste på sitt instrument og har forberedt seg i lang tid. En suksesshistorie, rett og slett, og den er ikke enestående for vår lille by. Gjennom hele året jobber orkestre, korps, ensembler og enkeltstående musikere i hele landet fram strålende prosjekter som får publikum til å rope over seg av begeistring. Ropene når dessverre ikke ut, fordi media har annet å skrive om.

Det er dårlig med lakk, lær og hud på våre konserter, det skal jeg medgi. Svarte lakksko er det nærmeste vi kommer. Sølvknapper og brede, røde striper i skjørt/bukse står seg heller ikke helt mot lateks og dype utringninger. Ingen fancy koreografi, scenografi eller heftig videokunst på bakveggen, ei heller en pr-kåt programleder høy på seg selv. Det nærmeste vi kommer er lysteknikerne på Harstad Kulturhus som legger seg i selen for å lage så fint scenelys som mulig for oss.

Men musikken! Har du sett animasjonsserien «Det var en gang et menneske», kjenner du definitivt Bachs Toccata og fuge i d-moll. Haydns trompetkonsert kommer garantert til å smyge seg mykt gjennom øregangene dine, og Beethoven, da! Den sjuende symfonien var i følge han selv den beste. Jeg sier meg ikke uenig. Torsdag kveld skal vi legge oss i selen for at de som kommer på konsert, går fornøyd derfra. Jeg håper at du kommer.

Foto: Tom Helstad

Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Til å ha et noe uavklart forhold til Vårherre, hans Sønn og Den Hellige Ånd, tilbringer jeg relativt mye tid oppe på gallerier i kirker rundt omkring i Nord-Norge i løpet av et år. I 99 prosent av tilfellene er det jobb, både som musiker og journalist. Sist søndag satt jeg på et sånt et igjen, men denne gang måtte jeg la jobb være jobb og la pennen ligge. Det sømmer seg ikke å skrive kritikk når fire av mine kolleger i Forsvarets musikkorps Nord-Norge sitter foran i kirka i sine flotte paradeuniformer for å musisere sammen med en rekke andre utøvere.

Fordelene med å sitte på galleri er mange. Du slipper å klemme deg tett inntil sidemannen på en trang kirkebenk, og du kan til og med bevege deg forsiktig rundt dersom tresmaken i baken blir for påtrengende. Det kan den jo lett bli. Kirkebenker er ikke akkurat kjent for sin sittekomfort. Det største fordelen er imidlertid at du kan ta gode bilder med speilrefleks uten at du forstyrrer dem rundt deg med klikk i tide og utide. Så derfor fikk vi, Mannen og jeg, mast oss til å sitte der oppe med kameraene våre da det som må karakteriseres som Nord-Norges største klassiske happening på denne siden av jul, fant sted i Harstad kirke. Modige mennesker har nemlig jobbet hardt og intenst i over et år for å kunne framføre Johann Sebastian Bachs monumentale messe i h-moll på to konserter i Harstad og Narvik.

_DSC1396
SOLISTER Fra venstre: Jurgita Juozuniene, Isa Katharina Gericke, Sunniva Eliassen, Mathias Gillebo og Lars Johansson Brissman. Foto: Tom Helstad

Galleriet i Harstad kirke er rimelig stort, og med god plass til å se ut over kirka og bort på Axel Revolds veggmalerier over alteret. Den øverste delen viser Jesus som holder Bergprekenen, den nederste delen er viet presten og misjonæren Hans Egede, som ble født i 1686 et steinkast eller to fra der kirka er oppført. Egede viet mye av sitt liv til handelsvirksomhet og misjonsarbeid på Grønland, et årelangt slit med mye motgang og sykdom. På maleriet taler han for en håndfull inuitter, og til tross for at han greide å omvende flere av dem til den kristne tro, døde de fleste av dem under en pest i 1735. Fra der jeg sitter, ser det også ut som han holder øye med alle menneskene som fyller kirka denne kvelden, og det er ikke få. Stort kor, fem solister og et orkester som teller 24 musikere, gjør det trangt om saligheta framme i koret, og heldigvis for arrangørene fylles benkeradene jevnt opp av publikum.

Koristene vandrer litt fram og tilbake i kirken, en tanke preget av situasjonen. Det er forståelig. De er amatørene i produksjonen, men også de som står foran den største utfordringen. Korstemmene er nemlig innmari krevende for to relativt små kammerkor fra to relativt små kormiljø i to relativt små byer. Det er når jeg ser koristene at jeg kommer til å tenke på kulturministeren. I et leserinnlegg i Harstad Tidende 25. oktober i år skryter hun fælt av hva regjeringen og Kristelig Folkeparti har fått til for det frivillige musikkliv i Troms. Hun nevner her spesielt kor, korps og amatørteater. Jeg må innrømme at jeg stusset litt da det et stykke ned i teksten plutselig sto Trøndelag. En kjapp googling senere var det ikke vanskelig å forstå at ministeren praktiserte gjenbruk. Hittil har jeg funnet den samme teksten i lokalaviser i fem av landets fylker, og det vil ikke forbause meg om skrytet dupliseres helt til alle fylker har fått sitt. Får håpe at statsrådkontorets korrekturlesere har litt bedre kontroll i fortsettelsen, sånn at lesere ellers i landet slipper å føle seg holdt for narr, og at budskapet framstår ektefølt og ærlig ment for dem.

Korets første innsats sender meg tilbake til opplevelsen her og nå. «Herre, forbarm deg over oss» synger de. I hvert fall er det sånn man forstår «Kyrie Eleison». De har vel egentlig ingen grunn til å be om nåde, for disse sangerne har jobbet skjorta av seg, det vet jeg. En av de som har vært ansvarlig for korinnstuderingen, betrodde meg henrykt like før konsertstart at enkelte av korsangerne har øvd en time om dag i lengre tid for å komme i mål, og i mål kommer de med glans. Det klinger homogent og rent, og spesielt sopranene glitrer på toppen. Jeg er nesten litt misunnelig på dem her jeg sitter. Å få lov til å være midt inne i en menneskelig og flerstemt lydorganisme som dette, er noe alle burde fått oppleve en eller annen gang i livet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
ORIGINALE INSTRUMENTER Trompetere fra FMKN spilte på barokktrompeter. Paukisten spiller på pauker fra gamle Harstad Orkestering. Foto: Tom Helstad

Innimellom korsatsene deler fem utmerkede sangere solistpartiene seg imellom. Den ene av dem stikker sågar bak til sopranene i koret når hun har anledning og gir dem en ekstra energiboost. Da banker hjertet mitt ekstra varmt. Det er ingenting som å stå eller sitte like ved en enestående utøver og få lov til å musisere sammen med dem. Da føler man at man får drahjelp herfra og til himmelen. I slike anledninger spiller man nemlig på samme lag, uansett om man er proff og fetert stjerne eller den lokale korsangeren fra nærmeste bygd.

Som militærmusiker med snart 31 års karriere her nord, kjenner jeg igjen mange av utøverne i orkesteret og kan plassere de fleste av dem geografisk. Her er landsdels- og distriktsmusikere fra Narvik (120 kilometer unna), mine fire kolleger fra Forsvaret som spiller på hjemmebane denne kvelden, og frilansmusikere både fra nord – Alta og Brøstadbotn – og sør i landet. Det er nemlig ikke bare, bare å riste et barokkorkester med strykere, blåsere og en slagverker ut av ermet i denne landsdelen. Det er strengt ikke enkelt å samle et tilsvarende ensemble med moderne instrumenter heller her i nord. Ingen av byene i Nord-Norge kan hoste opp to profesjonelle oboister eller fagottister. I Tromsø, Nord-Norges største by, finnes ikke fast ansatte treblåsere i rene utøvende stillinger i det hele tatt. Det er stablet et symfoniorkester på beina, ja, men for å få det til, så har Bodø og Tromsø, to byer med samme geografiske avstand som det er mellom Oslo og Trondheim, måttet slå pjaltene sine sammen. Ikke misforstå, jeg syter ikke. Jeg synes bare at en realitetsorientering er på sin plass. Jeg er nemlig ganske sikker på at reell kunnskap om nordnorske avstander og om hvordan nordnorsk musikkliv fungerer i det daglige, ikke er den beste hos de som legger rammene for hvordan kulturlivet i nord skal organiseres og dermed også finansieres.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
BARYTON Lars Johansson Brissman i aksjon. Foto: Tom Helstad

Midt i ensemblet, skjult bak dirigent Vivianne Sydnes – domkantor fløyet inn fra Oslo – og orgelet, sitter hjernen bak det hele. Ingjerd Grøm er kantor i Narvik kirke og dirigent for kirkas kammerkor. I over 30 år hun vært drivkraften bak flere gigantiske kirkemusikalske oppsetninger i regionen, vel vitende om alle utfordringer som hun står overfor. Det skal skrapes sammen både kor, solister, orkester og ikke minst penger. Kontrakter skal skrives, hotellrom skal bestilles og prøveplaner legges. Innøving og markedsføring må også tas hånd om. Bare den administrative jobben utgjør sikkert minst en hel stilling, men noe produksjonsapparat finnes ikke. Grøm gjør dette helt på egen hånd ved siden av sin fulle jobb i kirka, og sannsynligvis uten noen form for økonomisk kompensasjon som står i forhold til den arbeidsinnsatsen som nedlegges. Innsatsen hennes det siste året førte til at nærmere 500 publikummere i Harstad og Narvik fikk med seg det som avisa Fremover kalte «en én gang i livet»-kulturopplevelse. Det er jo egentlig ganske utrolig. To timer på trange, vonde kirkebenker. Ingen vittige programledere med forhåndsskrevet manus. Ingen applaus mellom satsene, bare en fem minutters beinstrekk etter en time. Det synges på et språk – latin – som kanskje bare en håndfull mennesker i kirkerommet forstår. Ikke noe fargesprakende scenelys eller fancy videoinstallasjoner på bakvegg. Kun en to timers reise i Bachs vidunderlige musikk med Jesus og Hans Egede å hvile øynene på, og uten forstyrrelser av noe slag utenfra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
HORNSOLIST Steinar Granmo Nilsen var solist på naturhorn. Foto: Tom Helstad

I en ideell verden ville Grøm sittet spent i salen under Kulturgallaen 2018 sammen med operaentusiaster, brassbandforkjempere, korpsmammaer og -pappaer, kordrivkrefter og andre som brenner for gode kulturopplevelser rundt omkring i hele landet. Direktesendt på riksdekkende TV ville kulturministeren utropt en av dem til Årets ildsjel 2018 for sin innsats for et aktivt kulturliv ute i distriktet. Media ville flokket seg rundt prisvinnerne og kandidatene, og lokalavisene ville hatt stoff til å fylle kultursidene sine i opptil flere dager.

Idet publikum spretter på beina og applauderer høyt og lenge, må jeg erkjenne at Grøm og hennes musikalske medaktivister i dette langstrakte riket nok må nøye seg med gjenbrukt skryt og en vilkårlig mediedekning, avhengig av kulturinteressen i de ulike redaksjonene rundt omkring i landet. Jeg ser en siste gang bort på Egede. Til tross for hans innbitte arbeid gjennom 15 år på Grønland, måtte han reise tilbake til Danmark uten den suksess, både økonomisk og religiøst, han hadde drømt om. Han var imidlertid fast i troen og ga aldri opp livskallet om å virke for grønlendernes sak. I ettertid er hans iver og innsats på Grønland blitt behørig satt pris på av kirken og ettertiden.

Kanskje er det nettopp det man må være, fast i troen altså, for å tørre å gå løs på et slikt musikalsk prosjekt, vel vitende om at all den innsatsen du legger ned, ikke blir verdsatt av andre enn utøvere og publikummere. Så fast i troen at du takler avslag på avslag om økonomisk støtte, uvitende og fraværende presse og overflatisk politikerskryt, og i stedet kjører på, år etter år. Så får vi som var til stede, være sjeleglad for at det finnes ildsjeler som bruker så mye av sitt liv til å berike våre liv.

(Forsidebilde: Tom Helstad)

Om Donald Duck og terningkast – ett år etter

Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.

Moderne mirakler i julens ånd

Så er det den tida av året igjen. Engler daler ned i skjul, kastanjer ristes over åpen ild og alle drømmer går i oppfyllelse, bare vi står under ønskestjernen, eventuelt mistelteinen. I en drøy måned, og vel så det, har vi tilfredsstilt handelsstandens behov for å tuske til seg det vi har i banken. Trofast har vi stilt opp i konsertsaler og kirker, sånn at tilårskomne artister slipper å jobbe før til neste år på samme tid. Vi har spist oss gjennom kilovis med ribbe og hundretusentalls bokser med lillebrors, mammas, eller bestefars favoritter, fulle av allergener og palmeolje (bærekraftig, selvsagt). Kilovis med fargerike annonseinnstikk, som pusher kostbare, glossy gjenstander vi så absolutt ikke trenger, har vi måttet finne plass til i papirsøpla. Flaks da at berget av glorete julepapir ikke skal i samme konteiner.

Media har også kastet seg på resirkuleringsbølgen. Vi kan etterhvert forutsi, med relativ stor sikkerhet, når artiklene om postens pakkeberg, antall korttransaksjoner (selvfølgelig flere enn i fjor) og den o-så-store gavebyttedagen blir publisert. Selv været er blitt så forutsigbart at årets ekstremvær er last year’s news. Sonja har funnet julestjernen, Reodor Felgen har vunnet Flåklypa Grand Prix og Askepott har knekket de tre nøttene og fått prinsen. Juleheftene er halvlest, marsipangrisen er halvspist, Facebook er full av familielykke og bloggerne har vist fram julegavene sine. Så da er det vel bare å hive ut juletreet og lengte etter lysere tider? Les mer Moderne mirakler i julens ånd

Kjære Linda!

Så hyggelig å få svar fra deg! Du har jo sikkert egentlig nok med både årets statsbudsjett, forestående valgkamp og alle arrangement det skal kastes glans over. Jeg er veldig glad for at du sier at LVO er viktig, og at kompetansen til orkesteret har mye å si for utøvelsen av klassisk musikk, og interessen for sjangeren i sitt lokalområde. Både du og jeg vet imidlertid at ord ikke er nok når musikere skal leies inn og konsertlokaler skal bookes.

Desto flere ganger jeg leser svaret ditt, desto mer overbevist blir jeg om at vi har totalt forskjellig ståsted i forhold til hva talentutvikling dreier seg om. Noe er vi enige om. Det skal satses både på bredde og elite, og talentene skal utvikles i sitt nærmiljø. Deretter spriker vår virkelighetsoppfatning.

Les mer Kjære Linda!