Kategoriarkiv: meninger

Hold dere unna Carl Gustav!

Det er mange måter å skape blest om et kunstprosjekt på. En er selvsagt å skape tankevekkende kunst som setter spor i kraft av seg selv. En annen er å skape gode formidlingskanaler som løfter fram kunsten til store grupper i befolkningen. En tredje er at man som formidler inntar rollen som kunster, og selv tar i bruk kunstneriske virkemidler for å vekke oppsikt. Det siste har skapt spetakkel i Harstad under Festspillene i Nord-Norge gjennom Nordnorsk Kunstmuseums (NNKM) kunsteksperiment, hvor statuen av general Carl Gustav Fleischer er kledd inn i en trekasse og påhengt et messingskilt med inskripsjonen «Han Carl som Betzy»

Les mer Hold dere unna Carl Gustav!

Javel, NRK?!

Er jeg virkelig så uklar i min kritikk? Tror NRK at alt spetakkelet forrige uke handler om hvor mange minutter korpsmusikk det er plass til i sendeskjemaene? Det er i hvert fall sånn jeg tolker NRKs svar. Da tar dere grundig feil. En ting er imidlertid sikkert; responstida er kort. Dere har både svart på e-post etter en direkte henvendelse fra meg, og i et leserinnlegg som kan leses her.

Jeg skrev det i mitt første blogginnlegg, men jeg føler meg nødt til å si det om igjen; jeg bryr meg ikke – BRYR MEG IKKE – om hva som ble sagt i Fredagspanelet på P2s nyhetsmorgen fredag 3. mai. Paneldeltakerne svarte bare på NRKs spørsmål. Jeg tolker heller ikke dette som NRKs offisielle holdning. Trodde dette kom godt nok fram, men der tok jeg altså feil.

For det første: korpsmusikk er ikke en egen musikksjanger. Korps er en beskrivelse av en besetning i et ensemble. Bare i løpet av det siste året har korpsmusikk for meg innbefattet blant annet Beethovens sjuende symfoni, balkanmusikk med Jovan Pavlovic trio, en helaften med rockebandet Chicagos musikk og julekonserter med Stjernekamp-vinner Adam Douglas. Å stille spørsmålet: er korpsmusikk vakkert, er for meg som å bedømme en bok ut fra omslaget og innholdsfortegnelsen.

Les mer Javel, NRK?!

Det er nok nå, NRK!

Jeg er egentlig ikke forbauset. 45 år som korpsmusikant, både som amatør og profesjonell, bør være nok til å vite at statskanalen ikke evner å omtale musikkorpsbevegelsen med respekt. I bunn og grunn omtales ikke musikkorpsene i Norge i det hele tatt, med ett unntak: 17. mai-sendinga. Hva ville 17. mai vært uten skolekorps, amatørkorps, Forsvarets profesjonelle korps og HM Kongens garde? Med en lydkulisse av Gammel Jegermarsj, alskens andre marsjer og jublende barn får korpsene som sveiper over TV-skjermen, 30 sekunders oppmerksomhet. Stiftelsesår, antall medlemmer, uniformer. På småstedene finner dere fram kuriosa om stort og smått. Alt som må til for å fylle dagen med prat.

Hva med ellers i året? Hva sier og skriver dere om oss da? Jeg har de siste dagene prøvd å finne ut hvordan dere har omtalt korpsene på de ulike sendeflatene dere disponerer. Jeg søkte for eksempel på «Musikkorps» på www.nrk.no, og det som kom opp, er sørgelig lesing. Av de 20 øverste sakene er én fra i år (den skal jeg komme tilbake til), ni fra i fjor og fem fra hvert av de to foregående årene. Det er mye elendighet å lese om i disse sakene. Flystreiken til Norwegian i fjor, for eksempel. Det er selvsagt grusomt for de skolekorpsene som fikk ødelagt korpsturene de hadde spart til i mange år, men er det virkelig den eneste vinklinga hvor man kan la et musikkorps inneha hovedrollen?

Les mer Det er nok nå, NRK!

Om Bach, Borat og Beethoven

På torsdag spiller vi – mine utmerkede kolleger i Hærens musikkorps og jeg – konsert. Det er for så vidt ikke noen sensasjon, all den tid det er jobben vår. Bare forrige uke kunne vi bokføre hele 21 konserter uten at det vakte oppmerksomhet noe sted.

Denne uka derimot er det én konsert. Ikke mange låtene heller. Tre titler møtte oss da vi åpnet mappa i god tid før første prøve mandag formiddag, men for noen titler! Det er sjelden jeg gleder meg så mye til å spille konsert som denne uka. Ikke bare er det faglige utfordringer i massevis, musikken har fulgt meg lenge (noe av det helt siden jeg var barn) og er blant den mest iørefallende jeg vet av.

Les mer Om Bach, Borat og Beethoven

Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Til å ha et noe uavklart forhold til Vårherre, hans Sønn og Den Hellige Ånd, tilbringer jeg relativt mye tid oppe på gallerier i kirker rundt omkring i Nord-Norge i løpet av et år. I 99 prosent av tilfellene er det jobb, både som musiker og journalist. Sist søndag satt jeg på et sånt et igjen, men denne gang måtte jeg la jobb være jobb og la pennen ligge. Det sømmer seg ikke å skrive kritikk når fire av mine kolleger i Forsvarets musikkorps Nord-Norge sitter foran i kirka i sine flotte paradeuniformer for å musisere sammen med en rekke andre utøvere.

Fordelene med å sitte på galleri er mange. Du slipper å klemme deg tett inntil sidemannen på en trang kirkebenk, og du kan til og med bevege deg forsiktig rundt dersom tresmaken i baken blir for påtrengende. Det kan den jo lett bli. Kirkebenker er ikke akkurat kjent for sin sittekomfort. Det største fordelen er imidlertid at du kan ta gode bilder med speilrefleks uten at du forstyrrer dem rundt deg med klikk i tide og utide. Så derfor fikk vi, Mannen og jeg, mast oss til å sitte der oppe med kameraene våre da det som må karakteriseres som Nord-Norges største klassiske happening på denne siden av jul, fant sted i Harstad kirke. Modige mennesker har nemlig jobbet hardt og intenst i over et år for å kunne framføre Johann Sebastian Bachs monumentale messe i h-moll på to konserter i Harstad og Narvik.

Les mer Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Om Donald Duck og terningkast – ett år etter

Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.

Moderne mirakler i julens ånd

Så er det den tida av året igjen. Engler daler ned i skjul, kastanjer ristes over åpen ild og alle drømmer går i oppfyllelse, bare vi står under ønskestjernen, eventuelt mistelteinen. I en drøy måned, og vel så det, har vi tilfredsstilt handelsstandens behov for å tuske til seg det vi har i banken. Trofast har vi stilt opp i konsertsaler og kirker, sånn at tilårskomne artister slipper å jobbe før til neste år på samme tid. Vi har spist oss gjennom kilovis med ribbe og hundretusentalls bokser med lillebrors, mammas, eller bestefars favoritter, fulle av allergener og palmeolje (bærekraftig, selvsagt). Kilovis med fargerike annonseinnstikk, som pusher kostbare, glossy gjenstander vi så absolutt ikke trenger, har vi måttet finne plass til i papirsøpla. Flaks da at berget av glorete julepapir ikke skal i samme konteiner.

Media har også kastet seg på resirkuleringsbølgen. Vi kan etterhvert forutsi, med relativ stor sikkerhet, når artiklene om postens pakkeberg, antall korttransaksjoner (selvfølgelig flere enn i fjor) og den o-så-store gavebyttedagen blir publisert. Selv været er blitt så forutsigbart at årets ekstremvær er last year’s news. Sonja har funnet julestjernen, Reodor Felgen har vunnet Flåklypa Grand Prix og Askepott har knekket de tre nøttene og fått prinsen. Juleheftene er halvlest, marsipangrisen er halvspist, Facebook er full av familielykke og bloggerne har vist fram julegavene sine. Så da er det vel bare å hive ut juletreet og lengte etter lysere tider? Les mer Moderne mirakler i julens ånd