Kategoriarkiv: meninger

Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Til å ha et noe uavklart forhold til Vårherre, hans Sønn og Den Hellige Ånd, tilbringer jeg relativt mye tid oppe på gallerier i kirker rundt omkring i Nord-Norge i løpet av et år. I 99 prosent av tilfellene er det jobb, både som musiker og journalist. Sist søndag satt jeg på et sånt et igjen, men denne gang måtte jeg la jobb være jobb og la pennen ligge. Det sømmer seg ikke å skrive kritikk når fire av mine kolleger i Forsvarets musikkorps Nord-Norge sitter foran i kirka i sine flotte paradeuniformer for å musisere sammen med en rekke andre utøvere.

Fordelene med å sitte på galleri er mange. Du slipper å klemme deg tett inntil sidemannen på en trang kirkebenk, og du kan til og med bevege deg forsiktig rundt dersom tresmaken i baken blir for påtrengende. Det kan den jo lett bli. Kirkebenker er ikke akkurat kjent for sin sittekomfort. Det største fordelen er imidlertid at du kan ta gode bilder med speilrefleks uten at du forstyrrer dem rundt deg med klikk i tide og utide. Så derfor fikk vi, Mannen og jeg, mast oss til å sitte der oppe med kameraene våre da det som må karakteriseres som Nord-Norges største klassiske happening på denne siden av jul, fant sted i Harstad kirke. Modige mennesker har nemlig jobbet hardt og intenst i over et år for å kunne framføre Johann Sebastian Bachs monumentale messe i h-moll på to konserter i Harstad og Narvik.

_DSC1396
SOLISTER Fra venstre: Jurgita Juozuniene, Isa Katharina Gericke, Sunniva Eliassen, Mathias Gillebo og Lars Johansson Brissman. Foto: Tom Helstad

Galleriet i Harstad kirke er rimelig stort, og med god plass til å se ut over kirka og bort på Axel Revolds veggmalerier over alteret. Den øverste delen viser Jesus som holder Bergprekenen, den nederste delen er viet presten og misjonæren Hans Egede, som ble født i 1686 et steinkast eller to fra der kirka er oppført. Egede viet mye av sitt liv til handelsvirksomhet og misjonsarbeid på Grønland, et årelangt slit med mye motgang og sykdom. På maleriet taler han for en håndfull inuitter, og til tross for at han greide å omvende flere av dem til den kristne tro, døde de fleste av dem under en pest i 1735. Fra der jeg sitter, ser det også ut som han holder øye med alle menneskene som fyller kirka denne kvelden, og det er ikke få. Stort kor, fem solister og et orkester som teller 24 musikere, gjør det trangt om saligheta framme i koret, og heldigvis for arrangørene fylles benkeradene jevnt opp av publikum.

Koristene vandrer litt fram og tilbake i kirken, en tanke preget av situasjonen. Det er forståelig. De er amatørene i produksjonen, men også de som står foran den største utfordringen. Korstemmene er nemlig innmari krevende for to relativt små kammerkor fra to relativt små kormiljø i to relativt små byer. Det er når jeg ser koristene at jeg kommer til å tenke på kulturministeren. I et leserinnlegg i Harstad Tidende 25. oktober i år skryter hun fælt av hva regjeringen og Kristelig Folkeparti har fått til for det frivillige musikkliv i Troms. Hun nevner her spesielt kor, korps og amatørteater. Jeg må innrømme at jeg stusset litt da det et stykke ned i teksten plutselig sto Trøndelag. En kjapp googling senere var det ikke vanskelig å forstå at ministeren praktiserte gjenbruk. Hittil har jeg funnet den samme teksten i lokalaviser i fem av landets fylker, og det vil ikke forbause meg om skrytet dupliseres helt til alle fylker har fått sitt. Får håpe at statsrådkontorets korrekturlesere har litt bedre kontroll i fortsettelsen, sånn at lesere ellers i landet slipper å føle seg holdt for narr, og at budskapet framstår ektefølt og ærlig ment for dem.

Korets første innsats sender meg tilbake til opplevelsen her og nå. «Herre, forbarm deg over oss» synger de. I hvert fall er det sånn man forstår «Kyrie Eleison». De har vel egentlig ingen grunn til å be om nåde, for disse sangerne har jobbet skjorta av seg, det vet jeg. En av de som har vært ansvarlig for korinnstuderingen, betrodde meg henrykt like før konsertstart at enkelte av korsangerne har øvd en time om dag i lengre tid for å komme i mål, og i mål kommer de med glans. Det klinger homogent og rent, og spesielt sopranene glitrer på toppen. Jeg er nesten litt misunnelig på dem her jeg sitter. Å få lov til å være midt inne i en menneskelig og flerstemt lydorganisme som dette, er noe alle burde fått oppleve en eller annen gang i livet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
ORIGINALE INSTRUMENTER Trompetere fra FMKN spilte på barokktrompeter. Paukisten spiller på pauker fra gamle Harstad Orkestering. Foto: Tom Helstad

Innimellom korsatsene deler fem utmerkede sangere solistpartiene seg imellom. Den ene av dem stikker sågar bak til sopranene i koret når hun har anledning og gir dem en ekstra energiboost. Da banker hjertet mitt ekstra varmt. Det er ingenting som å stå eller sitte like ved en enestående utøver og få lov til å musisere sammen med dem. Da føler man at man får drahjelp herfra og til himmelen. I slike anledninger spiller man nemlig på samme lag, uansett om man er proff og fetert stjerne eller den lokale korsangeren fra nærmeste bygd.

Som militærmusiker med snart 31 års karriere her nord, kjenner jeg igjen mange av utøverne i orkesteret og kan plassere de fleste av dem geografisk. Her er landsdels- og distriktsmusikere fra Narvik (120 kilometer unna), mine fire kolleger fra Forsvaret som spiller på hjemmebane denne kvelden, og frilansmusikere både fra nord – Alta og Brøstadbotn – og sør i landet. Det er nemlig ikke bare, bare å riste et barokkorkester med strykere, blåsere og en slagverker ut av ermet i denne landsdelen. Det er strengt ikke enkelt å samle et tilsvarende ensemble med moderne instrumenter heller her i nord. Ingen av byene i Nord-Norge kan hoste opp to profesjonelle oboister eller fagottister. I Tromsø, Nord-Norges største by, finnes ikke fast ansatte treblåsere i rene utøvende stillinger i det hele tatt. Det er stablet et symfoniorkester på beina, ja, men for å få det til, så har Bodø og Tromsø, to byer med samme geografiske avstand som det er mellom Oslo og Trondheim, måttet slå pjaltene sine sammen. Ikke misforstå, jeg syter ikke. Jeg synes bare at en realitetsorientering er på sin plass. Jeg er nemlig ganske sikker på at reell kunnskap om nordnorske avstander og om hvordan nordnorsk musikkliv fungerer i det daglige, ikke er den beste hos de som legger rammene for hvordan kulturlivet i nord skal organiseres og dermed også finansieres.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
BARYTON Lars Johansson Brissman i aksjon. Foto: Tom Helstad

Midt i ensemblet, skjult bak dirigent Vivianne Sydnes – domkantor fløyet inn fra Oslo – og orgelet, sitter hjernen bak det hele. Ingjerd Grøm er kantor i Narvik kirke og dirigent for kirkas kammerkor. I over 30 år hun vært drivkraften bak flere gigantiske kirkemusikalske oppsetninger i regionen, vel vitende om alle utfordringer som hun står overfor. Det skal skrapes sammen både kor, solister, orkester og ikke minst penger. Kontrakter skal skrives, hotellrom skal bestilles og prøveplaner legges. Innøving og markedsføring må også tas hånd om. Bare den administrative jobben utgjør sikkert minst en hel stilling, men noe produksjonsapparat finnes ikke. Grøm gjør dette helt på egen hånd ved siden av sin fulle jobb i kirka, og sannsynligvis uten noen form for økonomisk kompensasjon som står i forhold til den arbeidsinnsatsen som nedlegges. Innsatsen hennes det siste året førte til at nærmere 500 publikummere i Harstad og Narvik fikk med seg det som avisa Fremover kalte «en én gang i livet»-kulturopplevelse. Det er jo egentlig ganske utrolig. To timer på trange, vonde kirkebenker. Ingen vittige programledere med forhåndsskrevet manus. Ingen applaus mellom satsene, bare en fem minutters beinstrekk etter en time. Det synges på et språk – latin – som kanskje bare en håndfull mennesker i kirkerommet forstår. Ikke noe fargesprakende scenelys eller fancy videoinstallasjoner på bakvegg. Kun en to timers reise i Bachs vidunderlige musikk med Jesus og Hans Egede å hvile øynene på, og uten forstyrrelser av noe slag utenfra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
HORNSOLIST Steinar Granmo Nilsen var solist på naturhorn. Foto: Tom Helstad

I en ideell verden ville Grøm sittet spent i salen under Kulturgallaen 2018 sammen med operaentusiaster, brassbandforkjempere, korpsmammaer og -pappaer, kordrivkrefter og andre som brenner for gode kulturopplevelser rundt omkring i hele landet. Direktesendt på riksdekkende TV ville kulturministeren utropt en av dem til Årets ildsjel 2018 for sin innsats for et aktivt kulturliv ute i distriktet. Media ville flokket seg rundt prisvinnerne og kandidatene, og lokalavisene ville hatt stoff til å fylle kultursidene sine i opptil flere dager.

Idet publikum spretter på beina og applauderer høyt og lenge, må jeg erkjenne at Grøm og hennes musikalske medaktivister i dette langstrakte riket nok må nøye seg med gjenbrukt skryt og en vilkårlig mediedekning, avhengig av kulturinteressen i de ulike redaksjonene rundt omkring i landet. Jeg ser en siste gang bort på Egede. Til tross for hans innbitte arbeid gjennom 15 år på Grønland, måtte han reise tilbake til Danmark uten den suksess, både økonomisk og religiøst, han hadde drømt om. Han var imidlertid fast i troen og ga aldri opp livskallet om å virke for grønlendernes sak. I ettertid er hans iver og innsats på Grønland blitt behørig satt pris på av kirken og ettertiden.

Kanskje er det nettopp det man må være, fast i troen altså, for å tørre å gå løs på et slikt musikalsk prosjekt, vel vitende om at all den innsatsen du legger ned, ikke blir verdsatt av andre enn utøvere og publikummere. Så fast i troen at du takler avslag på avslag om økonomisk støtte, uvitende og fraværende presse og overflatisk politikerskryt, og i stedet kjører på, år etter år. Så får vi som var til stede, være sjeleglad for at det finnes ildsjeler som bruker så mye av sitt liv til å berike våre liv.

(Forsidebilde: Tom Helstad)

Om Donald Duck og terningkast – ett år etter

Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.

Moderne mirakler i julens ånd

Så er det den tida av året igjen. Engler daler ned i skjul, kastanjer ristes over åpen ild og alle drømmer går i oppfyllelse, bare vi står under ønskestjernen, eventuelt mistelteinen. I en drøy måned, og vel så det, har vi tilfredsstilt handelsstandens behov for å tuske til seg det vi har i banken. Trofast har vi stilt opp i konsertsaler og kirker, sånn at tilårskomne artister slipper å jobbe før til neste år på samme tid. Vi har spist oss gjennom kilovis med ribbe og hundretusentalls bokser med lillebrors, mammas, eller bestefars favoritter, fulle av allergener og palmeolje (bærekraftig, selvsagt). Kilovis med fargerike annonseinnstikk, som pusher kostbare, glossy gjenstander vi så absolutt ikke trenger, har vi måttet finne plass til i papirsøpla. Flaks da at berget av glorete julepapir ikke skal i samme konteiner.

Media har også kastet seg på resirkuleringsbølgen. Vi kan etterhvert forutsi, med relativ stor sikkerhet, når artiklene om postens pakkeberg, antall korttransaksjoner (selvfølgelig flere enn i fjor) og den o-så-store gavebyttedagen blir publisert. Selv været er blitt så forutsigbart at årets ekstremvær er last year’s news. Sonja har funnet julestjernen, Reodor Felgen har vunnet Flåklypa Grand Prix og Askepott har knekket de tre nøttene og fått prinsen. Juleheftene er halvlest, marsipangrisen er halvspist, Facebook er full av familielykke og bloggerne har vist fram julegavene sine. Så da er det vel bare å hive ut juletreet og lengte etter lysere tider? Continue reading Moderne mirakler i julens ånd

Kjære Linda!

Så hyggelig å få svar fra deg! Du har jo sikkert egentlig nok med både årets statsbudsjett, forestående valgkamp og alle arrangement det skal kastes glans over. Jeg er veldig glad for at du sier at LVO er viktig, og at kompetansen til orkesteret har mye å si for utøvelsen av klassisk musikk, og interessen for sjangeren i sitt lokalområde. Både du og jeg vet imidlertid at ord ikke er nok når musikere skal leies inn og konsertlokaler skal bookes.

Desto flere ganger jeg leser svaret ditt, desto mer overbevist blir jeg om at vi har totalt forskjellig ståsted i forhold til hva talentutvikling dreier seg om. Noe er vi enige om. Det skal satses både på bredde og elite, og talentene skal utvikles i sitt nærmiljø. Deretter spriker vår virkelighetsoppfatning.

Continue reading Kjære Linda!

Kjære Linda!

Jeg håper det er greit at jeg er på fornavn med deg? Vi hadde tross alt samme musikklærer på begynnelsen av 1980-tallet. Det fant jeg ut da jeg leste et intervju med deg i Dagens Næringsliv, like etter at du hadde overtatt makten i Kulturdepartementet. Da du fikk trekkspill til seksårsdagen din i 1983, hadde jeg akkurat begynt på musikklinja på Heimdal videregående skole. Den som innviet deg i trekkspillets mysterier var min lærer i bruksmusikkarrangering. Jeg husker han som en utmerket arrangør og musiker, og mine trekkspillende klassekamerater var fulle av lovord om den litt stille, men svært kompetente utøveren og pedagogen.

Jeg ble ordentlig glad da jeg leste dette. En kulturminister med den grunnleggende musikkopplæringa i orden. Et produkt av den kommunale kulturskolen, og ei som visste hva det ville si å stå ytterst på scenekanten med nervene i helspenn, puls langt over normalen, samtidig som man skulle få klamme fingre til å løpe fort over klaviaturet. En minister som velger å fokusere på sin bakgrunn fra den kommunale kulturskolen, når hun skal presenteres for det norske folket, og som viser hvor viktig trekkspillæreren hennes var i oppveksten. Det var tross alt han, Per Olaf Green, og ikke mattelæreren din som ble nevnt ved navn i intervjuet.
Continue reading Kjære Linda!

Musikkens kraft

Jeg var ikke gamle jenta første gang jeg hørte historien. Om julesangene som fikk krigende soldater til å møtes som venner på slagmarken i Frankrike under første verdenskrig. Lenge trodde jeg det bare var et eventyr. Det skulle vel mere til enn et par skarve julesanger for å få soldatene opp av skyttergravene? Ingen ville vel risikere livet sitt ved å løfte hodet over kanten, hvor de ukene og månedene før hadde ligget og skutt mot hverandre? Etter hvert har jeg skjønt at det faktisk hendte, selv om begge siders propagandamaskineri forståelig nok prøvde å legge lokk på historien. Overlevende soldater fra begge sider fortalte om opplevelsen da de kom hjem. I de 102 årene som er gått siden dengang, er historien blitt levendegjort for nye generasjoner gjennom bøker, artikler og filmer. Paul McCartney har til og med laget en musikkvideo til låta Pipes of Peace, som omhandler det som skjedde under julefreden i 1914.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på julesangene på slagmarken i dag. En nærliggende årsak er selvsagt prosessen om Forsvarets framtid som pågår i disse dager, og som har vært i min bevissthet mer eller mindre konstant de to siste årene. Det norske forsvaret har for lite penger , og da må det skjæres inn til beinet for å få mest mulig kuler og krutt for pengene. Vi trenger militær slagkraft, og da er det ikke rom for korps og musikk, mener mange høylytt. (Dersom du ikke har fått med deg hva jeg synes om Regjeringens forslag vedrørende framtidig organisering av Forsvarets musikk, finner du det her.)

På slagmarken i dag vil vi ikke oppleve noe liknende som det som skjedde i 1914. Kriger foregår på helt annet vis, og sangferdighetene og repertoaret til dagens soldater er så godt som ikke-eksisterende. Strengt tatt drukner lyden av et skarve militærkorps fort når kavalleri, artilleri og jagerflyskvadroner spiller opp til dødelig dans. Betyr det at musikken er uten kraft i militær sammenheng og kan rasjonaliseres ut av det moderne Forsvaret?  På ingen måte! Jeg har selv opplevd generaler gråte og soldater juble fordi jeg har gjort jobben min. Hvor ofte skjer det ellers i Forsvaret? Det pleier vel strengt tatt å være omvendt, så la oss for en gangs skyld snakke om kraften som ligger i musikk.

Continue reading Musikkens kraft

Intet nytt fra Vestfronten

Det er traurige tider for seiershungrende journalister for tiden. Rio-OL ble ikke den medaljefesten som håpefulle idrettsledere og entusiastiske journalister hadde håpet på og drømt om. Først etter Kygos tre minutter med miming under avslutningsseremonien kunne man endelig snakke om en norsk seier og en utøver i internasjonal toppklasse.

På denne siden av Atlanteren er det heller ikke mye å skryte av, bortsett fra orienteringsløperne våre da. De sanker gull i de svenske skoger for tiden, og da er det ikke multer jeg snakker om. Det blir imidlertid borte i støyen om astmamedisin, skiløpere og fotballspillere på vei opp, ned, bort eller vekk.

Derfor ble jeg så glad i går kveld da en liten fugl (mulig det var en Facebook-venn) sang henrykt om en norsk vinner i en internasjonal konkurranse. Endelig, tenkte jeg. Her har vi en vinner som det er verdt å ofre spalteplass på. I morges tok jeg med meg kaffekoppen inn på kontoret for å lese vinnernytt på stor skjerm. Bilder av jublende utøvere og seiersintervjuer tar seg langt bedre ut på 27-tommeren enn på et lite nettbrett. Continue reading Intet nytt fra Vestfronten