Kategoriarkiv: meninger

Kultur, journalistikk og bortforklaringssnikksnakk

Jaja, folkens! Da har vi fått det svart på hvitt. Avisa Nordland er til for leserne, ikke arrangører eller artister. Det er blitt fortalt oss i et leserinnlegg fra Avisa Nordlands (AN) kulturleder, Helge Grønmo. I et forsøk på å imøtegå kritikk på manglende dekning av Generasjonsfestivalen i Bodø første helga i oktober, har kulturlederen prøvd å forklare avisas kulturdekning. Innlegget minner for øvrig mistenkelig mye om et tilsvarende innlegg i Gudbrandsdølen Dagningen (GD) fra 19. juli i år med tittelen «GD skriver om kultur for leserne, ikke aktørene», hvor to av avisas redaktører svarer med samme mynt på kritikk fra kulturaktører. GD tar betalt for å delta i den offentlige debatten, noe jeg synes er uhørt i et moderne og opplyst demokrati, derfor ingen lenke til avisas svar. Ditt lokale bibliotek kan imidlertid gi deg gratis tilgang om du har lyst til å sammenligne de to avisinnleggene.

Ingen av innleggene dokumenterer forøvrig sine påstander om antall lesere, hvem de er og hva som leses. Det hevdes at «statistikken viser», uten at det legges fram tall, grafer eller andre data. Fra mitt ståsted er det problematisk at seriøse nyhetsaktører tror det holder å vise til ukjent statistikk som kilde, spesielt når informasjonen ifølge Grønmo er så lett tilgjengelig.

Det er forresten ikke første gang i år at AN snakker ned profesjonelle aktører. I en kommentar fra journalist Stein Sneve publisert 3. august, dagen etter at Nordland Musikkfestuke åpnet, snakker Sneve om alt det positive som skjer på kulturfronten i Salten-området. Han konkluderer med at de virkelige heltene er de frivillige og amatørene, de som sørger for at festivalene lar seg gjennomføre, og medlemmene i kor, korps, band og revylag.

Hvem er så disse leserne de sikter til? Hvem skriver avisa for? Ut fra Grønmos innlegg kan militærmusiker Juul trygt droppe å sveipe innom avisa. Det jeg driver med, selv når jeg besøker Bodø i embets medfør, er uinteressant. Kvæfjerding Juul er også utafor målgruppa, alle den tid ANs fremste salgsargument for tiden er «Det viktigste i verden skjer der du bor». Kulturjournalist Juul, som i mer enn ti år har dekket store og små kulturbegivenheter i Nordland og Troms for flere aktører, hvorav AN er en av dem, synes imidlertid at dette spørsmålet er alt for viktig til at jeg kan surfe forbi denne debatten, spesielt med tanke på avisas rolle som journalistisk flaggskip når Bodø skal frontes som europeisk kulturhovedstad om fem år. Noe reelt alternativ til det finnes vel ikke?

Den siste tida har det derfor gått med mye tid, både foran og bak betalingsmur, på ANs nettsider for finne svar på spørsmålet først i forrige avsnitt. Ut fra Sneves hyllest til amatørene er det interessant å se på hvordan avisa dekker dette. I tillegg lurer jeg på hvordan avisas kulturpolitikk som Grønmo beskriver, kommer til uttrykk i hva de faktisk skriver om.

Grønmo sier at folk ikke vil ha intetsigende forhåndssaker. Hvorfor er det da så mye av nettopp det i AN? I løpet av den tida jeg har vært abonnent, har det til tider, når jeg har klikket meg inn på Kultur i menyen, vært mer enn en tredjedel artikler om kulturarrangement som skal finne sted. En stor del av disse har vært saker med enten pressemeldinger, Facebook-sider eller hjemmesider som eneste kilde, og som bærer preg av ren og skjær klipp-og-lim-journalistikk. Tilfanget av nye artikler har til tider vært så lite at flere av forhåndsomtalene har blitt liggende på kulturforsida lenge etter at arrangementet er over. Musikkrelaterte omtaler har sjangermessig slagside. Profesjonelle pop-/rockeartister dominerer forhåndsstoffet. Amatørene, som Sneve lovpriser og Grønmo hevder er like interessante som proffene, glimrer totalt med sitt fravær. Det samme gjør den klassiske musikken med noen få unntak.

Dekningen av amatørmusikklivet i Bodø er generelt sett laber. Totalt sett snakker vi om et firesifret antall barn, unge og voksne amatører som bruker mye av fritida si på å glede seg selv og andre. Hvor mange publikummere de når ut til i løpet av et år har jeg ikke hatt mulighet til å finne ut av, men det forundrer meg ikke om vi snakker om et femsifret antall. Et misunnelsesverdig korimperium innenfor domkirkas murer, to semiprofesjonelle kor utenfor, to store undevisningsinstitusjoner innen musikk, kultur og dans og flere kor og skole- og voksenkorps burde tilsi at det er nok stoff å ta av selv om avisa ikke prioriterer «anmeldelser fra konserter som samlet 40 mennesker». Bodø Harmonimusikk ble tildelt Bodø kommunes kulturpris inneværende år. Når Bodø kommune finner at korpset er verdt byens høythengende kulturpris, burde avisa greie å hoste opp noe mer enn en pressemeldingaktig sak om tildelinga. Å søke etter artikler om korene Ylajali og Vocal Art er nytteløst. Vocal Arts virksomhet i 2019 er ikke omtalt, mens Ylajali er ikke nevnt i det hele tatt inneværende år. Pias ballettskoles virksomhet (700 elever, seks ansatte) er knapt omtalt i år. Byens kulturskole, med 40 ansatte og 700 elever, og dens virksomhet er heller ikke omtalt. Jeg greier faktisk ikke å finne en eneste artikkel fra 2019 som omhandler kulturskolens aktiviteter. Det er også på sin plass å nevne at representanter for byens bandmiljø har tidligere i år uttrykt sin misnøye med hvordan avisa dekker fagfeltet i eget leserinnlegg.

Grønmo hevder at folk vil ha reportasjer fra store arrangementer som samler mye folk, som Parkenfestivalen. Jeg har tillatt meg å se på dekninga av denne festivalen opp mot det avisa har skrevet om Nordland Musikkfestuke. Litt informasjon for folk utenfor ANs dekningsområde er på sin plass. Parkenfestivalen er en todagers pop-/rockefestival med et vorspiel dagen før. 25 artister opptrådte på tre scener i løpet av de to offisielle festivaldagene, 16. – 17. august, i år. Dagen før var det familiearrangement med tre artister i tillegg til konsert med Åge Aleksandersen og Sambandet. I tillegg arrangerer Parken frittstående livekonserter ellers i året. Nordland Musikkfestuke (NMFU) gikk av stabelen i tidsrommet 2. – 11. august. 42 arrangementer sto på programmet i 2019. Festivalen har en hovedsakelig klassisk musikkprofil, men også andre musikalske sjangere, kunst, foredrag og en konferanse om byutvikling var del av årets program. Begge festivalene trakk omtrent 25000 publikummere inneværende år.

I løpet av perioden 13. – 19. august i år publiserte AN mer enn 100 saker fra Parkenfestivalen. I tiden rundt NMFU ble det publisert omtrent halvparten så mange saker fra den festivalen. Avisa har tatt seg bryet med å samle alle konsertanmeldelsene fra Parken i en egen sak. Mange av anmeldelsene fra NMFU er ikke engang tagget, slik at man kan ikke finne dem om du søker etter nettopp denne typen tekster. AN skryter også av sin egen dekning av Parken i en artikkel der de forteller at 15 personer er involvert. Hvor mange dekket NMFU?

Hvorfor er det så stor forskjell på dekningen av de to festivalene? Er det fordi AN anser Parkenfestivalen viktigere enn NMFU? Er det fordi journalistene i AN ikke evner å skrive interessant nok om andre musikksjangere enn pop og rock sånn at leserne klikker seg inn på stoffet? Eller er det fordi kulturlederens personlige smak skinner gjennom?

Dekninga av Parkens livekonserter fortjener også noen ord. 14. oktober ble nyheten om at A-has andre avskjedsturné begynner i Bodø, sluppet. Selv jeg skjønner at det er big deal når bandet gjenoppstår for å avslutte karrieren nok en gang, men å publisere sju saker på fire dager ligner mer på markedsføring enn på journalistikk.

Til slutt må jeg si noen ord om alle disse bildeseriene. Nettavisenes variant av aktivitetsbøkene «Hvor er Willy?» fra 70-tallet, hvor formålet var å lete etter en blid kar i rød- og hvitstripet T-skjorte i ulike overfylte miljøer. Velegnet til å få barn og voksne til å slå ihjel lang tid, og fungerer like fint på nett nå som i bokform den gang. I en av ANs mest innholdsrike bildeserier er det tatt bilder av publikum på Parkenfestivalen i en setting regissert av avisa. Det er ikke rart at leserne bruker lang tid her når de må pløye seg gjennom 171 bilder for å finne seg selv eller naboen. Grønmo hevder at de ikke bedriver klikkjournalistikk. I dette tilfellet vil jeg hevde at de ikke bedriver journalistikk i det hele tatt.

Alt i alt: avisa skriver ikke for de som interesserer seg for kultur, de hegner ikke om amatørene og de skriver definitivt for artister og arrangører, vel og merke om du jobber innenfor riktig sjanger. Fra mitt ståsted framstår AN ikke som noe journalistisk flaggskip, men mer som en jolle, bortimot fritt drivende, uten noen som kan navigere båten i riktig retning. Ut fra dette kommer jeg ikke til å fornye mitt abonnement. Avisa har for meg ingen troverdighet som seriøs nyhetsformidler av det som skjer i kulturlivet i Bodø og omegn.

Hold dere unna Carl Gustav!

Det er mange måter å skape blest om et kunstprosjekt på. En er selvsagt å skape tankevekkende kunst som setter spor i kraft av seg selv. En annen er å skape gode formidlingskanaler som løfter fram kunsten til store grupper i befolkningen. En tredje er at man som formidler inntar rollen som kunster, og selv tar i bruk kunstneriske virkemidler for å vekke oppsikt. Det siste har skapt spetakkel i Harstad under Festspillene i Nord-Norge gjennom Nordnorsk Kunstmuseums (NNKM) kunsteksperiment, hvor statuen av general Carl Gustav Fleischer er kledd inn i en trekasse og påhengt et messingskilt med inskripsjonen «Han Carl som Betzy»

Les mer Hold dere unna Carl Gustav!

Javel, NRK?!

Er jeg virkelig så uklar i min kritikk? Tror NRK at alt spetakkelet forrige uke handler om hvor mange minutter korpsmusikk det er plass til i sendeskjemaene? Det er i hvert fall sånn jeg tolker NRKs svar. Da tar dere grundig feil. En ting er imidlertid sikkert; responstida er kort. Dere har både svart på e-post etter en direkte henvendelse fra meg, og i et leserinnlegg som kan leses her.

Jeg skrev det i mitt første blogginnlegg, men jeg føler meg nødt til å si det om igjen; jeg bryr meg ikke – BRYR MEG IKKE – om hva som ble sagt i Fredagspanelet på P2s nyhetsmorgen fredag 3. mai. Paneldeltakerne svarte bare på NRKs spørsmål. Jeg tolker heller ikke dette som NRKs offisielle holdning. Trodde dette kom godt nok fram, men der tok jeg altså feil.

For det første: korpsmusikk er ikke en egen musikksjanger. Korps er en beskrivelse av en besetning i et ensemble. Bare i løpet av det siste året har korpsmusikk for meg innbefattet blant annet Beethovens sjuende symfoni, balkanmusikk med Jovan Pavlovic trio, en helaften med rockebandet Chicagos musikk og julekonserter med Stjernekamp-vinner Adam Douglas. Å stille spørsmålet: er korpsmusikk vakkert, er for meg som å bedømme en bok ut fra omslaget og innholdsfortegnelsen.

Les mer Javel, NRK?!

Det er nok nå, NRK!

Jeg er egentlig ikke forbauset. 45 år som korpsmusikant, både som amatør og profesjonell, bør være nok til å vite at statskanalen ikke evner å omtale musikkorpsbevegelsen med respekt. I bunn og grunn omtales ikke musikkorpsene i Norge i det hele tatt, med ett unntak: 17. mai-sendinga. Hva ville 17. mai vært uten skolekorps, amatørkorps, Forsvarets profesjonelle korps og HM Kongens garde? Med en lydkulisse av Gammel Jegermarsj, alskens andre marsjer og jublende barn får korpsene som sveiper over TV-skjermen, 30 sekunders oppmerksomhet. Stiftelsesår, antall medlemmer, uniformer. På småstedene finner dere fram kuriosa om stort og smått. Alt som må til for å fylle dagen med prat.

Hva med ellers i året? Hva sier og skriver dere om oss da? Jeg har de siste dagene prøvd å finne ut hvordan dere har omtalt korpsene på de ulike sendeflatene dere disponerer. Jeg søkte for eksempel på «Musikkorps» på www.nrk.no, og det som kom opp, er sørgelig lesing. Av de 20 øverste sakene er én fra i år (den skal jeg komme tilbake til), ni fra i fjor og fem fra hvert av de to foregående årene. Det er mye elendighet å lese om i disse sakene. Flystreiken til Norwegian i fjor, for eksempel. Det er selvsagt grusomt for de skolekorpsene som fikk ødelagt korpsturene de hadde spart til i mange år, men er det virkelig den eneste vinklinga hvor man kan la et musikkorps inneha hovedrollen?

Les mer Det er nok nå, NRK!

Om Bach, Borat og Beethoven

På torsdag spiller vi – mine utmerkede kolleger i Hærens musikkorps og jeg – konsert. Det er for så vidt ikke noen sensasjon, all den tid det er jobben vår. Bare forrige uke kunne vi bokføre hele 21 konserter uten at det vakte oppmerksomhet noe sted.

Denne uka derimot er det én konsert. Ikke mange låtene heller. Tre titler møtte oss da vi åpnet mappa i god tid før første prøve mandag formiddag, men for noen titler! Det er sjelden jeg gleder meg så mye til å spille konsert som denne uka. Ikke bare er det faglige utfordringer i massevis, musikken har fulgt meg lenge (noe av det helt siden jeg var barn) og er blant den mest iørefallende jeg vet av.

Les mer Om Bach, Borat og Beethoven

Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Til å ha et noe uavklart forhold til Vårherre, hans Sønn og Den Hellige Ånd, tilbringer jeg relativt mye tid oppe på gallerier i kirker rundt omkring i Nord-Norge i løpet av et år. I 99 prosent av tilfellene er det jobb, både som musiker og journalist. Sist søndag satt jeg på et sånt et igjen, men denne gang måtte jeg la jobb være jobb og la pennen ligge. Det sømmer seg ikke å skrive kritikk når fire av mine kolleger i Forsvarets musikkorps Nord-Norge sitter foran i kirka i sine flotte paradeuniformer for å musisere sammen med en rekke andre utøvere.

Fordelene med å sitte på galleri er mange. Du slipper å klemme deg tett inntil sidemannen på en trang kirkebenk, og du kan til og med bevege deg forsiktig rundt dersom tresmaken i baken blir for påtrengende. Det kan den jo lett bli. Kirkebenker er ikke akkurat kjent for sin sittekomfort. Det største fordelen er imidlertid at du kan ta gode bilder med speilrefleks uten at du forstyrrer dem rundt deg med klikk i tide og utide. Så derfor fikk vi, Mannen og jeg, mast oss til å sitte der oppe med kameraene våre da det som må karakteriseres som Nord-Norges største klassiske happening på denne siden av jul, fant sted i Harstad kirke. Modige mennesker har nemlig jobbet hardt og intenst i over et år for å kunne framføre Johann Sebastian Bachs monumentale messe i h-moll på to konserter i Harstad og Narvik.

Les mer Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Om Donald Duck og terningkast – ett år etter

Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.