Stikkordarkiv: kultur

Langsomt håndverk i moderne innpakning

Petter Bratland kombinerer ny designteknologi og gammel trykketeknikk samtidig som han tar vare på Harstads stolte trykkerihistorie

STORT Petter har utvalget om du ønsker å snakke i store bokstaver.

– Dra ut en skuff og nyt synet! Der har du en I, tror jeg.

Det er en entusiastisk og lidenskapelig Petter Bratland som står i verkstedet i Storgata og viser fram sin store pasjon og nye yrkesvei. Siden oktober i fjor har hverdagen hans vært full av bittesmå blybokstaver i ulike varianter, nitidig satt sammen til ord og uttrykk, og trykket mot papir med utstyr som for lengst har gått av med pensjon. Favorittboka, «Yrkeslære for settere» utgitt i 1946, er selve Bibelen for han. Den er nilest et utall ganger. Samtalene med pensjonerte fagfolk har vært mange og grundige. Her gjelder det å hente ut kunnskap om trykkerifaget før den forsvinner med de siste yrkesutøverne av den gamle skolen.

VERKSTEDET Sirlig orden må til for å holde oversikt.

Nytt og gammelt

Bratland, tidligere Rampestrek-aktør, har helt siden barndommen vært en nysgjerrig fyr. – Æ plukka fra hverandre lekebilmotora for å se kossen dæm virka, og det va ikke sikkert at æ fikk dæm sammen igjænn, sier han med et lurt smil om munnen. Fagbrev som elektriker var første skritt på yrkesveien før han gjøv løs på en bachelor i grafisk design. En moderne designutdannelse med konsepttenking og digitaltekniske løsninger ble komplettert med et studieopphold i England, og det var der han fikk øynene opp for løse blytyper, trykksverte og digert maskineri. – Engelskmennene er et stolt folkeslag som setter tradisjoner og arv høyt, også innen trykkerifaget. Når jeg kunne kombinere det digitale med det analoge, og i tillegg fikk med meg historien bak faget, da var jeg solgt

BLYTYPER Et utvalg bokstaver som venter på å bli sortert.

Puslespill for voksne

For en godt vant PC-bruker tar det kanskje fem sekunder å åpne et tekstdokument og skrive «Gratulerer». Sleng på ti sekunder til, og du har fargelagt ordet i en vakker gradient og skrevet ut et slags gratulasjonskort. I Petters verden er dette en langt mer omstendelig prosess. Først må han finne en passende skrifttype fra en av de 160 skuffene med bokstaver som hittil er på plass i verkstedet. De ti bokstavene plasseres i en ramme, og mellom ramma og bokstavene fylles det på med metallklosser av ulik størrelse sånn at bokstavtypene sitter dønn fast. Underlaget må være helt i vater, for bokstavene skal ligge eksakt like høyt i ramma. Så monteres ramma i trykkpressa, en Heidelberg platepresse fra 1967 som har gjort tjeneste hos Aas og Sønn boktrykkeri. Petter måler og demonterer ramma igjen. Her må flere metallklosser til for å få ordet på riktig plass. – Et puslespill for voksne, kommenterer Petter.

PRØVETRYKK Bokstavene er på plass i maskina, men må justeres etter et prøvetrykk.

Orden i sakene

Det er fascinerende å besøke verkstedet. Å dra ut en skuff med bokstavtyper gir uttrykket blytung en ny mening. Bokstavenes plassering i skuffene kan ikke sammenlignes med qwerty-tastaturet. Her ligger de etter hvor ofte de brukes. Petter har laget en oversikt over plasseringa, og etter hvert vet han nøyaktig hvor de ligger.

FONTSTØRRELSE Størrelsen på bokstavene bestemmes.

Stolt trykkerihistorie

Harstad har lange og stolte trykkeritradisjoner. Byen fikk avis allerede i 1887, og fremoverlente aviseiere sørget for at andre aktører også måtte ha topp utstyr opp gjennom årene. Mens Petter steller med maskina, smører sverte på trykkplatene og justerer dyser, forteller han om utstyret han har fått på plass – det meste hentet fra Rolf Solsviks private trykkerimuseum på Grytøy. – Mye er fra Aas og Sønn, noe fra Handelstrykkeriet. og noe er fra HTs trykkeri. Jeg har også fått tak i flere klisjeer laget av Karl Erik Harr. Finn-faunen har jeg flere hundre av, flirer han. Et prøvetrykk avslører at trykksvertemengden må justeres. Lufttrykket som løfter papiret opp, er ikke tilstrekkelig og må finstilles. Etter at de nødvendige justeringene er på plass, settes maskineriet i gang, og i løpet av noen få minutter har maskinen produsert en fin, liten bunke med gratulasjonshilsener. Petter forklarer og forteller underveis. Visste du forresten at uttrykket «trykk seksten» er hentet fra trykkerifaget?

JUSTERING Petter skrur og justerer trykkpressa for optimalt resultat.

Ta tida tilbake

FARGEBLANDING Trykksverta påføres manuelt.

Hele arbeidet er tidkrevende. Etter bruk må bokstavtypene må demonteres, renses og legges nøyaktig tilbake på plass, men det er noe med de prosessene som Petter mener man bare må omfavne. Kanskje må vi ta noe av denne mentaliteten inn i livet for øvrig, undrer han. – Det er ikke tilrettelagt for at vi skal kunne ha tid til dette. Æ har stressa nok i livet mitt, både som elektriker og grafisk designer. Alt blir prispushet, og til slutt er vi ikke oss selv, bare et maskineri som er laget for å tilfredsstille noen fra en kjede som har satt noen lave priser. Hva slags eierskap har vi til oss selv, da? Jeg har sett hvor mye det har ødelagt for både venner og meg selv, og der har jeg ikke lyst til å være.

RESULTATET Ti bokstavtyper og to trykksvertefarger er blitt til en gratulasjonshilsen.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: Harstad Tidende 8. februar 2021 og ht.no

Kultur, journalistikk og bortforklaringssnikksnakk

Jaja, folkens! Da har vi fått det svart på hvitt. Avisa Nordland er til for leserne, ikke arrangører eller artister. Det er blitt fortalt oss i et leserinnlegg fra Avisa Nordlands (AN) kulturleder, Helge Grønmo. I et forsøk på å imøtegå kritikk på manglende dekning av Generasjonsfestivalen i Bodø første helga i oktober, har kulturlederen prøvd å forklare avisas kulturdekning. Innlegget minner for øvrig mistenkelig mye om et tilsvarende innlegg i Gudbrandsdølen Dagningen (GD) fra 19. juli i år med tittelen «GD skriver om kultur for leserne, ikke aktørene», hvor to av avisas redaktører svarer med samme mynt på kritikk fra kulturaktører. GD tar betalt for å delta i den offentlige debatten, noe jeg synes er uhørt i et moderne og opplyst demokrati, derfor ingen lenke til avisas svar. Ditt lokale bibliotek kan imidlertid gi deg gratis tilgang om du har lyst til å sammenligne de to avisinnleggene.

Ingen av innleggene dokumenterer forøvrig sine påstander om antall lesere, hvem de er og hva som leses. Det hevdes at «statistikken viser», uten at det legges fram tall, grafer eller andre data. Fra mitt ståsted er det problematisk at seriøse nyhetsaktører tror det holder å vise til ukjent statistikk som kilde, spesielt når informasjonen ifølge Grønmo er så lett tilgjengelig.

Det er forresten ikke første gang i år at AN snakker ned profesjonelle aktører. I en kommentar fra journalist Stein Sneve publisert 3. august, dagen etter at Nordland Musikkfestuke åpnet, snakker Sneve om alt det positive som skjer på kulturfronten i Salten-området. Han konkluderer med at de virkelige heltene er de frivillige og amatørene, de som sørger for at festivalene lar seg gjennomføre, og medlemmene i kor, korps, band og revylag.

Hvem er så disse leserne de sikter til? Hvem skriver avisa for? Ut fra Grønmos innlegg kan militærmusiker Juul trygt droppe å sveipe innom avisa. Det jeg driver med, selv når jeg besøker Bodø i embets medfør, er uinteressant. Kvæfjerding Juul er også utafor målgruppa, alle den tid ANs fremste salgsargument for tiden er «Det viktigste i verden skjer der du bor». Kulturjournalist Juul, som i mer enn ti år har dekket store og små kulturbegivenheter i Nordland og Troms for flere aktører, hvorav AN er en av dem, synes imidlertid at dette spørsmålet er alt for viktig til at jeg kan surfe forbi denne debatten, spesielt med tanke på avisas rolle som journalistisk flaggskip når Bodø skal frontes som europeisk kulturhovedstad om fem år. Noe reelt alternativ til det finnes vel ikke?

Den siste tida har det derfor gått med mye tid, både foran og bak betalingsmur, på ANs nettsider for finne svar på spørsmålet først i forrige avsnitt. Ut fra Sneves hyllest til amatørene er det interessant å se på hvordan avisa dekker dette. I tillegg lurer jeg på hvordan avisas kulturpolitikk som Grønmo beskriver, kommer til uttrykk i hva de faktisk skriver om.

Grønmo sier at folk ikke vil ha intetsigende forhåndssaker. Hvorfor er det da så mye av nettopp det i AN? I løpet av den tida jeg har vært abonnent, har det til tider, når jeg har klikket meg inn på Kultur i menyen, vært mer enn en tredjedel artikler om kulturarrangement som skal finne sted. En stor del av disse har vært saker med enten pressemeldinger, Facebook-sider eller hjemmesider som eneste kilde, og som bærer preg av ren og skjær klipp-og-lim-journalistikk. Tilfanget av nye artikler har til tider vært så lite at flere av forhåndsomtalene har blitt liggende på kulturforsida lenge etter at arrangementet er over. Musikkrelaterte omtaler har sjangermessig slagside. Profesjonelle pop-/rockeartister dominerer forhåndsstoffet. Amatørene, som Sneve lovpriser og Grønmo hevder er like interessante som proffene, glimrer totalt med sitt fravær. Det samme gjør den klassiske musikken med noen få unntak.

Dekningen av amatørmusikklivet i Bodø er generelt sett laber. Totalt sett snakker vi om et firesifret antall barn, unge og voksne amatører som bruker mye av fritida si på å glede seg selv og andre. Hvor mange publikummere de når ut til i løpet av et år har jeg ikke hatt mulighet til å finne ut av, men det forundrer meg ikke om vi snakker om et femsifret antall. Et misunnelsesverdig korimperium innenfor domkirkas murer, to semiprofesjonelle kor utenfor, to store undevisningsinstitusjoner innen musikk, kultur og dans og flere kor og skole- og voksenkorps burde tilsi at det er nok stoff å ta av selv om avisa ikke prioriterer «anmeldelser fra konserter som samlet 40 mennesker». Bodø Harmonimusikk ble tildelt Bodø kommunes kulturpris inneværende år. Når Bodø kommune finner at korpset er verdt byens høythengende kulturpris, burde avisa greie å hoste opp noe mer enn en pressemeldingaktig sak om tildelinga. Å søke etter artikler om korene Ylajali og Vocal Art er nytteløst. Vocal Arts virksomhet i 2019 er ikke omtalt, mens Ylajali er ikke nevnt i det hele tatt inneværende år. Pias ballettskoles virksomhet (700 elever, seks ansatte) er knapt omtalt i år. Byens kulturskole, med 40 ansatte og 700 elever, og dens virksomhet er heller ikke omtalt. Jeg greier faktisk ikke å finne en eneste artikkel fra 2019 som omhandler kulturskolens aktiviteter. Det er også på sin plass å nevne at representanter for byens bandmiljø har tidligere i år uttrykt sin misnøye med hvordan avisa dekker fagfeltet i eget leserinnlegg.

Grønmo hevder at folk vil ha reportasjer fra store arrangementer som samler mye folk, som Parkenfestivalen. Jeg har tillatt meg å se på dekninga av denne festivalen opp mot det avisa har skrevet om Nordland Musikkfestuke. Litt informasjon for folk utenfor ANs dekningsområde er på sin plass. Parkenfestivalen er en todagers pop-/rockefestival med et vorspiel dagen før. 25 artister opptrådte på tre scener i løpet av de to offisielle festivaldagene, 16. – 17. august, i år. Dagen før var det familiearrangement med tre artister i tillegg til konsert med Åge Aleksandersen og Sambandet. I tillegg arrangerer Parken frittstående livekonserter ellers i året. Nordland Musikkfestuke (NMFU) gikk av stabelen i tidsrommet 2. – 11. august. 42 arrangementer sto på programmet i 2019. Festivalen har en hovedsakelig klassisk musikkprofil, men også andre musikalske sjangere, kunst, foredrag og en konferanse om byutvikling var del av årets program. Begge festivalene trakk omtrent 25000 publikummere inneværende år.

I løpet av perioden 13. – 19. august i år publiserte AN mer enn 100 saker fra Parkenfestivalen. I tiden rundt NMFU ble det publisert omtrent halvparten så mange saker fra den festivalen. Avisa har tatt seg bryet med å samle alle konsertanmeldelsene fra Parken i en egen sak. Mange av anmeldelsene fra NMFU er ikke engang tagget, slik at man kan ikke finne dem om du søker etter nettopp denne typen tekster. AN skryter også av sin egen dekning av Parken i en artikkel der de forteller at 15 personer er involvert. Hvor mange dekket NMFU?

Hvorfor er det så stor forskjell på dekningen av de to festivalene? Er det fordi AN anser Parkenfestivalen viktigere enn NMFU? Er det fordi journalistene i AN ikke evner å skrive interessant nok om andre musikksjangere enn pop og rock sånn at leserne klikker seg inn på stoffet? Eller er det fordi kulturlederens personlige smak skinner gjennom?

Dekninga av Parkens livekonserter fortjener også noen ord. 14. oktober ble nyheten om at A-has andre avskjedsturné begynner i Bodø, sluppet. Selv jeg skjønner at det er big deal når bandet gjenoppstår for å avslutte karrieren nok en gang, men å publisere sju saker på fire dager ligner mer på markedsføring enn på journalistikk.

Til slutt må jeg si noen ord om alle disse bildeseriene. Nettavisenes variant av aktivitetsbøkene «Hvor er Willy?» fra 70-tallet, hvor formålet var å lete etter en blid kar i rød- og hvitstripet T-skjorte i ulike overfylte miljøer. Velegnet til å få barn og voksne til å slå ihjel lang tid, og fungerer like fint på nett nå som i bokform den gang. I en av ANs mest innholdsrike bildeserier er det tatt bilder av publikum på Parkenfestivalen i en setting regissert av avisa. Det er ikke rart at leserne bruker lang tid her når de må pløye seg gjennom 171 bilder for å finne seg selv eller naboen. Grønmo hevder at de ikke bedriver klikkjournalistikk. I dette tilfellet vil jeg hevde at de ikke bedriver journalistikk i det hele tatt.

Alt i alt: avisa skriver ikke for de som interesserer seg for kultur, de hegner ikke om amatørene og de skriver definitivt for artister og arrangører, vel og merke om du jobber innenfor riktig sjanger. Fra mitt ståsted framstår AN ikke som noe journalistisk flaggskip, men mer som en jolle, bortimot fritt drivende, uten noen som kan navigere båten i riktig retning. Ut fra dette kommer jeg ikke til å fornye mitt abonnement. Avisa har for meg ingen troverdighet som seriøs nyhetsformidler av det som skjer i kulturlivet i Bodø og omegn.