Stikkordarkiv: musikk

Ett sekund fra eller til

Klokka er 13:33 fredag 10. mai. Jeg sitter og snakker med en tidligere kollega i telefonen når det kommer inn et anrop til. Jeg overser det og bruker den tida som trengs for å avslutte samtalen på en hyggelig måte. I mellomtida har det kommet inn en SMS. Jeg blir varm og kald på en gang, og pulsen farer i været. «Hei. Dette er Anja Naper fra Dagsnytt 18 i NRK. Ringte deg fra 21 xx xx xx. Vi sonderer terrenget for en debatt i kveldens sending om innlegget ditt om korpsbevegelsen som blir «diskriminert». Har du mulighet til å ta en prat? Alt godt fra Anja, NRK». Dagsnytt 18! De nyhetsjournalistene som jeg har størst tiltro til, de eneste debattene jeg orker å lytte til på grunn av høyt saklighetsnivå, og nå vil de snakke med meg?

Les mer Ett sekund fra eller til

Javel, NRK?!

Er jeg virkelig så uklar i min kritikk? Tror NRK at alt spetakkelet forrige uke handler om hvor mange minutter korpsmusikk det er plass til i sendeskjemaene? Det er i hvert fall sånn jeg tolker NRKs svar. Da tar dere grundig feil. En ting er imidlertid sikkert; responstida er kort. Dere har både svart på e-post etter en direkte henvendelse fra meg, og i et leserinnlegg som kan leses her.

Jeg skrev det i mitt første blogginnlegg, men jeg føler meg nødt til å si det om igjen; jeg bryr meg ikke – BRYR MEG IKKE – om hva som ble sagt i Fredagspanelet på P2s nyhetsmorgen fredag 3. mai. Paneldeltakerne svarte bare på NRKs spørsmål. Jeg tolker heller ikke dette som NRKs offisielle holdning. Trodde dette kom godt nok fram, men der tok jeg altså feil.

For det første: korpsmusikk er ikke en egen musikksjanger. Korps er en beskrivelse av en besetning i et ensemble. Bare i løpet av det siste året har korpsmusikk for meg innbefattet blant annet Beethovens sjuende symfoni, balkanmusikk med Jovan Pavlovic trio, en helaften med rockebandet Chicagos musikk og julekonserter med Stjernekamp-vinner Adam Douglas. Å stille spørsmålet: er korpsmusikk vakkert, er for meg som å bedømme en bok ut fra omslaget og innholdsfortegnelsen.

Les mer Javel, NRK?!

Det er nok nå, NRK!

Jeg er egentlig ikke forbauset. 45 år som korpsmusikant, både som amatør og profesjonell, bør være nok til å vite at statskanalen ikke evner å omtale musikkorpsbevegelsen med respekt. I bunn og grunn omtales ikke musikkorpsene i Norge i det hele tatt, med ett unntak: 17. mai-sendinga. Hva ville 17. mai vært uten skolekorps, amatørkorps, Forsvarets profesjonelle korps og HM Kongens garde? Med en lydkulisse av Gammel Jegermarsj, alskens andre marsjer og jublende barn får korpsene som sveiper over TV-skjermen, 30 sekunders oppmerksomhet. Stiftelsesår, antall medlemmer, uniformer. På småstedene finner dere fram kuriosa om stort og smått. Alt som må til for å fylle dagen med prat.

Hva med ellers i året? Hva sier og skriver dere om oss da? Jeg har de siste dagene prøvd å finne ut hvordan dere har omtalt korpsene på de ulike sendeflatene dere disponerer. Jeg søkte for eksempel på «Musikkorps» på www.nrk.no, og det som kom opp, er sørgelig lesing. Av de 20 øverste sakene er én fra i år (den skal jeg komme tilbake til), ni fra i fjor og fem fra hvert av de to foregående årene. Det er mye elendighet å lese om i disse sakene. Flystreiken til Norwegian i fjor, for eksempel. Det er selvsagt grusomt for de skolekorpsene som fikk ødelagt korpsturene de hadde spart til i mange år, men er det virkelig den eneste vinklinga hvor man kan la et musikkorps inneha hovedrollen?

Les mer Det er nok nå, NRK!

Lang dags ferd mot suksess

Audun Iversen kom hjem til Harstad for å synge under Contrasto-festivalen. Harstad Tidende fikk være flue på veggen gjennom Auduns mest intense dag i hjembyen.

12:30

LUFTETUR: En spasertur i nærområdet og prat med gamle kjente, her Kåre Torvanger, er noe av oppladningen til konsert. Alle foto: Inga Helene Juul

Det er 30 minutter til konsert, og folk strømmer til Støperiet. Audun er ikke å se. – Han har gått seg en tur, sier pianist Nils Mortensen. Borti gata kommer sangeren rolig mot oss. – Det her e tidlig for oss operasangera, innrømmer han. Det tar tid å varme opp sangmusklene for å prestere på topp, og dagens program med Robert Schumanns Dichterliebe som hovedverk krever ekstra finstemt teknikk og fleksibel stemme. Forut for denne dagen ligger timevis med øving hver for seg før de to musikerne møttes til første felles øvelse for to dager siden. I løpet av to prøver har de funnet musikalsk form og uttrykk, og det på et program du må reise langt herfra for å oppleve maken til. En spasertur i hjemlig nordnorsk luft gjør de siste forberedelsene komplette. Audun gjør forresten svært få rene konserter i løpet av et år, så det er ingen overdrivelse å si at harstadpublikummet er utrolig privilegert.

Før konsert rekker Audun også en telefon til bror Bård. Lagoppstillinga til Tottenham er tema. Uheldigvis begynner helgas kamp mot West Ham midt under konserten, men Audun er alltid med favorittlaget, i hvert fall i ånden. De to brødrene tar seg god tid til å diskutere kampen før Audun må prioritere musikken for ei stund.

Les mer Lang dags ferd mot suksess

Gull og gråstein

Suverent spill og merkelig filmkonsept under slagverksensemblet SISUs ILIOS-konsert

Omtrent samtidig med at ILIOS-festivalen så dagens lys, ble slagverksensemblet SISU etablert. Siden 1993 har trioen vært et av Norges ledende samtidsmusikkensembler, og en solid pådriver for at ny musikk er blitt skrevet for besetningen. SISU har besøkt ILIOS-festivalen flere ganger tidligere, og lørdag kveld var de igjen å høre, denne gang i kulturhusets lillesal. Tomas Nilsson fra SISU anno 1993 har i årenes løp fått selskap av Bjørn Skansen og Bjørn-Christian Svarstad, og sammen leverte de en overbevisende førsteavdeling for den bortimot fullsatte salen.

Les mer Gull og gråstein

Briljant festspillklubbavslutning

Ungarsk sigøynerensemble i særklasse leverte en feststund på festspillenes siste dag.

Jeg har alltid hatt trua på dedikerte fagfolk. Mennesker som har gått all in for å bli så gode som mulig i sitt fag, og som ikke henfaller til billige triks, fancy staffasje eller enkle repetisjoner for å bli populære. Etter lørdagens konsert på Torvet 3 med Lajos Sárközy jr and his Gypsy band er ikke troen blitt mindre. Det ble en musikalsk feststund av de sjeldne, hvor operetteslagere, slaviske danser, filmperler og østeuropeisk folkemusikk ble framført av superbe musikere i et staffasjefritt scenemiljø.

Briljant restaurantorkester

Til festspillenes siste dag hadde kontrabassist Knut Erik Sundquist håndplukket et restaurantorkester fra Budapest til å opptre på årets festspillklubbscene. Lajos Sárközy jr er sjuende generasjons musiker fra en sigøynerfamilie, og han er, sin unge alder (27) til tross, allerede en godt skolert og flere ganger prisvinnende fiolinist. Med seg til Harstad har han tre andre musikere, hvorav to er strykere – en bratsjist og en kontrabassist. Strykerne er som siamesiske tvillinger forent i perfekte på- og etterslag, samtidig som de henger på lederen som en innpåsliten klegg midtsommers. Fjerdemann trakterer cimbalomen; dette forunderlige, ungarske strengeinstrumentet som i utforming kan minne om piano eller harpe, men som ikke ligner i klang i det hele tatt, og som spilles på som et melodisk slagverkinstrument. Innsatsen til kveldens cimbalomist er imponerende. Ikke bare drysser han akkordtoner ut i akkurat passe jevne doser når gruppelederen gjør sine musikalske krumspring på fiolinen sin, han får også lov til å briljere stort som solist.

Rett i hjertet

VIRTUOS Lajos Sárközy jr er sjuende generasjon musiker og en fiolinvirtuos av de sjeldne. Alle foto: Inga Helene Juul

De fire på scenen er ikke spesielt utadvendte mellom låtene. Her er det ikke tørrprat eller «har dokker det bra?». Det går imidlertid rett i hjertet når temaet fra «Schindlers liste» får selv de ivrigste festpraterne bakerst i rommet til å holde kjeft. Sárközys fiolin uttrykker en lidelseshistorie, ikke bare jødenes, men også sigøynernes. Minnet om torsdagens identitetskontroll av utenlandske statsborgere midt under en festspillforestilling trenger seg på i samme øyeblikk. Forut for dette har vi latt oss imponere av fiolinsolistens briljante teknikk og evne til å få fiolinen til å synge. Når kvelden avsluttes med «Solveigs sang» i sigøynerinnpakning, er nasjonal sjarmfaktor på plass.

Hvor var scenelyset?

Det er mulig jeg er en smule gammeldags. Jeg har troen på at god musikk er god musikk uansett sjanger, og at det i prinsippet holder å være en dedikert og vanvittig god utøver for å trekke til seg og tekkes et publikum. Jeg synes imidlertid at festspillene godt kunne kostet på seg å beholde det fine scenelyset som har prydet stedet tidligere i uka. Det fremhever opplevelsen at du faktisk kan se musikerne. Så får jeg i ettertid bruke deler av sommerferien til å undres over hvorfor enkelte av publikum velger å bruke konserten som beleilig bakgrunnsstøy til festpraten, og dermed ødelegger for dem som har betalt for selve konsertopplevelsen,

Fakta:

Festspillene i Nord-Norge 2018

Lajos Sárközy Jr. and his Gypsy band – konsert

Torvet 3 – festspillklubben, lørdag kveld

Publikum: 141

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: Harstad Tidende mandag 2. juli 2018 og ht.no.

Dette er en av flere tidligere publiserte artikler som jeg kommer til å dele her på bloggen i løpet av sommeren 2019. Håper det faller i smak.

Outraged

(English version of previous post)

«Are you relieved now?» asked an acquaintance just hours after the Norwegian government had presented their proposal to Parliament describing their new Long-Term Defense Plan for the Norwegian Armed Forces on June 17th. Eight months ago, the Chief of Defense recommended shutting down all of the military bands except for the one in Oslo. The government decided to keep three and shut down two, and my band is in the first category. I needed to spend some thinking about the question. Relief is nothing close to what I feel. Outrage is.

Outrage because the Music Department of the Norwegian Armed Forces is once again facing drastic downsizing in order to save a fraction of three thousandths of the entire military budget.

Outrage because the government ignores a unanimous decision of the Parliament from 2009, which says that the Military Bands will not only be kept, but continue to develop and expand.

Outrage because the government chooses to lend their ear to McKinsey –  a foreign consultant agency with no knowledge of Norwegian culture and tradition (as they themselves admit), which transfers most of its profits out of the country to avoid Norwegian taxation.

Outrage because the media regularly discovers scandalous levels of financial waste in state agencies related to the military. In May alone, the Norwegian newspaper Aftenposten uncovered unnecessary spending equal to what the government expects to save by slashing the Armed Forces’ Music Department.

Outrage because the government does not see that we are the ambassadors of the Armed Forces to all Norwegians. From the youngest to the eldest. From Kvæfjord to Dverberg to Berlevåg to Korgen to the tiniest place in the country who wants us to visit.

Outrage because the government does not recognize the sense of pride in our country that we instill in those who hear us. It does not matter how many guns we buy, if our citizens are not willing to carry them in defense of this nation.

Outrage because the government walks in the footsteps of the Islamic State by showing a willingness to demolish our cultural heritage without raising an eyebrow. I know we are not a thousand years old and not carved in stone. Had we been the latter, the Norwegian Directorate of Cultural Heritage would already have placed the bands under the protection of the Cultural Heritage Act.

Outrage because the government has presented an official recommendation for Armed Forces’ Music Department that is neither cohesive nor consistent, showing signs of copy and paste from reports from several official committees.

Outrage because the government refuses to see the importance of our efforts towards the civilian society, and focuses instead on a future Armed Forces’ Music Department with only ceremonial duties, resulting in an institution which can never work together with other civilian cultural institutions.

Outrage because I have to put my life on hold for the tenth time. I started to work in the Armed Forces Band North in 1987, and already the year after, the first shutdown threat came.

Outrage because of the inhuman pressure that we are exposed to. For more than a year, we have had to handle suggestions, one more terrible than the other, without being able to comment or fight back. At the same time, it is expected that we will perform at the highest level, like athletes second to none.

I love my job, and I know that what I do is important for the Armed Forces. I also know that there are far too many people in positions of power that do not have a clue about what we are doing, making decisons about our future which they do not grasp the consequences of. Is it hard to understand my outrage?

 

Photo: Tom Helstad