Kategoriarkiv: mennesker

Til sammen var vi ett perfekt menneske

Per Heimly om bestevennen Ari Behn, bokutgivelsen og toeren på terningen.

Det er langt fra riksmedias redaksjoner til Duorga, eller Snubba som det står på kartet. 1421 kilometer for å være helt nøyaktig. Her, hvor 18 innbyggere, 32 sauer og et ukjent antall mygg holder til, har Per Heimly (49) akkurat lansert boka «Blodsbror». Boka om vennen Ari Behn, seg selv og vennskapet deres. Ikke én kjendisjournalist er å se; det er kun Harstad Tidendes utsendte og en kollega fra Narvik til stede. Sammen med snaut 50 publikummere på Snubba-dagen får vi med oss en av årets hittil mest omtalte boklanseringer. Været er etterlengtet upåklagelig, og de værbitte benkene utenfor Snubba grendehus duger fint som arena for pressemøter, spesielt for oss som ikke er vant til ståkete pressekonferanser, påfølgende kamp om intervjuobjekt og eksklusive uttalelser.

Symbolsk lanseringssted
Snubba er bygda Per Heimly vokste opp i. Her fikk han fikk sitt første fotoapparat, og herfra dro han allerede som 16-åring til hovedstaden. Det var også her han oppholdt seg da han snakket med Ari Behn for siste gang lillejulaften 2019, og hvor han fikk overbragt dødsbudskapet et par dager senere. Allerede da begynte prosessen. – Det er du som må skrive boka om livet mitt. Det er du som husker alt. Alt skal fram, både det gode og det onde. Det sa Ari til meg flere ganger, og seinest den siste dagen vi snakket sammen, forteller Heimly til HT. I og med at en del av handlinga foregår her i bygda, ble det fin symbolikk for forfatteren å ha verdenspremiere på boka her.

Mursteinsbok
Ikke mer enn 50 bilder. Det var beskjeden Heimly fikk fra forleggeren, – Det skal være en lesebok, ikke en billedbok. Heimly lo litt da han fortalte om dette til bygdefolket, og publikum lo med. En bok om et 25 år langt vennskap mellom en av Norges til tider mest omtalte personer, og en portrettfotograf som gjerne retter kameraet mot seg selv, trenger plass til det dobbelte. Gjerne mer. Sammen med bokas designer gikk han bak ryggen på forlaget. Heldigvis ble de tilgitt. Sluttresultatet er tykkere enn avtalt og veier et halvt kilo mer enn det som var planen. Ikke ble det noen begrensning på antall bilder heller.

VERDENSPREMIERE Hjemme i Snubba snakket Per Heimly for første gang offentlig om boka om Ari Behn og han selv, dagen etter at boka kom ut.

Artige og fine ting
Heimly mener boken kan ses på fra ulike vinkler. For det første er det en vanvittig interessant historie om et vennskap som går i bølgedaler. Den formidler, i tillegg til fotografens egen reise fra Snubba og ut i verden, også historien om Ari Behns liv. Et liv, som for Heimly fortoner seg nesten som et eventyr, vel og merke med en tragisk slutt. Per synes det er urettferdig at når noe så uvirkelig som et selvmord skjer, så overskygger selve handlingen hele livshistorien til personen. – Det som er viktig for meg, har vært å fortelle de artig og fine tingene vi opplevde, ikke bare den tragiske avslutningen. Det håper jeg at jeg har klart. Jeg synes det har blitt en fin bok, og jeg tror at folk vil ha mye glede av den.

Hel same til sammen
Seks bilder som Per Heimly har tatt av Ari, henger på en av veggene i grendehuset. Noen av dem er han selv med på. For eksempel forsidebildet på boka. Et litt Blues Brothers-aktig bilde fra den gang Ari var på sitt kuleste, mener Per. – Jeg er på vei ut mot høyre, men Ari stirrer rolig og rett i kamera. Det var litt sånn som livet vårt var på den tida. Ari hadde verdens beste tid, og han var utrolig imøtekommende med folk. Jeg var ikke det. Vi har alle våre feil og mangler, men vi utfylte hverandre på en god måte, forteller Heimly. – Ari og jeg var til sammen ett perfekt menneske. Han forteller videre at Aris farfar var samisk. Det betyr at han var kvart same. Heimly selv er trekvart. – Vi er en hel same til sammen også, flirer han.

Håpløs oppgave
All humor til tross, dette er en bok om hvor utrolig vanskelig det er å se sin beste venn svinne hen. Om hvor hjelpeløs man blir, og hvilken håpløs oppgave det er å skulle riste liv i en som som ligger på sofaen og overtenker. Den urbane Heimly har i voksen alder adoptert Ingmar Bergmans utsagn: «Demoner liker ikke frisk luft» og begynt å finne tilbake til naturen. Han prøvde å få med seg vennen ut på tur, og han prøvde også å riste liv i Ari ved å gjøre han forbanna. Det opplevdes som en håpløs oppgave, og han tenkte ofte: hva faen skal jeg gjøre?

VENNER Per Heimlys bilder av vennen Ari Behn prydet veggen i Snubba grendehus under lanseringen.

Taus så langt
Frem til denne dagen har Ari unngått å snakke om boken med journalister. – Jeg har med vilje holdt meg unna pressen, og det har vært veldig bevisst helt siden 25. desember 2019. Sånn sett er det veldig godt å få ut de tingene jeg har brent inne med. Det betyr ikke at utgivelsen har gått upåaktet hen. Ved hjelp av forlagets presseskriv og tidligere uttalelser fra Heimly har flere aviser kokt sammen forhåndsomtaler. To aviser har sågar anmeldt boken. Dagbladet ga den en femmer, mens VGs anmelder mente det var «en dårlig skrevet bok» og kastet en toer. Heimly synes at spriket mellom terningkastene egentlig er ganske fint. – Det er typisk for hvordan folk oppfattet Ari og meg. Enten likte de oss, eller så likte de oss ikke i det hele tatt. Toeren tar han ikke så tungt. -Jeg må jo si at jeg synes det er en dårlig skrevet anmeldelse. Skamløst dårlig skrevet er den. Det kan du godt skrive.

Har vært i tvil
Heimly innrømmer at han har vært i tvil om det var rett å skrive boka. – Jeg er nesten ennå i tvil. Jeg er jo livredd egentlig, fordi den er såpass ærlig og utleverende. Egentlig har jeg ikke hatt lyst til å gi ut boka i det hele tatt, men har følt at jeg måtte. Det kommer jo av at Ari ba meg spesifikt om det, sier han. Tanken på hvordan Ari Behn endte sitt liv, har også spilt inn. Teksten er slipt og klippet ned. I utgangspunktet var det et mye lengre manus, men forfatteren har tatt bort historier som han har opplevd som for heavy å ha med. Forleggeren har nilest, og de har gått noen ekstra runder av etiske årsaker. – Hver gang det har vært noe som har gitt meg en vond følelse til tross for at det er sterke og fine historier, så har jeg tatt det bort. Heimly tror imidlertid at om Ari kunne lest boken, så ville han vært fornøyd. – Jeg tror han ville elsket den fullt og helt. Den er vond, selvutleverende, pinlig, litt barnslig til tider, men jeg føler at jeg har Aris ånd med meg hele veien. Det er store ord og romantiske følelser, men det var sånn vi var da. Vi var dyrkere av det patetiske og romantiske, og hvis du ikke liker det, så bør du ikke kjøpe boka, ler han.

Kanskje film
Forlaget har skrytt av solgte filmrettigheter. Heimly forteller at det ikke stemmer helt. – Jeg er blitt kontaktet av flere produksjonsselskap som har fått lese boka. Interessen for å lage noe er absolutt der, sier han. Først og fremst vil han la boka få leve sitt eget liv, men innrømmer at det hadde vært ordentlig artig å se Ari og Per på stort lerret en gang. Hvem som skal framstille de to kompisene? – Det snakket vi faktisk om på lille julaften, Ari og jeg. Husk, Per! Nicolai Cleve Broch skal spille meg, sa han, og det kunne faktisk passe. Kanskje ikke en ung Ari, men de senere årene, sier Heimly ettertenksomt. Hvem som skal spille han selv, har han ikke noen fasit på, men han anser det som en ordentlig utfordring. – Da snakker vi om en fyr som starter på 50 kilo og ender på 100. Den som skal spille meg, han skal få kjørt seg, avslutter han med glimt i øyet og et flir om munnen.

INTERESSERTE Mange hadde funnet veien til Snubba grendehus for å høre på Per Heimly.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: lørdag 14. august og på
ht.no

Langsomt håndverk i moderne innpakning

Petter Bratland kombinerer ny designteknologi og gammel trykketeknikk samtidig som han tar vare på Harstads stolte trykkerihistorie

STORT Petter har utvalget om du ønsker å snakke i store bokstaver.

– Dra ut en skuff og nyt synet! Der har du en I, tror jeg.

Det er en entusiastisk og lidenskapelig Petter Bratland som står i verkstedet i Storgata og viser fram sin store pasjon og nye yrkesvei. Siden oktober i fjor har hverdagen hans vært full av bittesmå blybokstaver i ulike varianter, nitidig satt sammen til ord og uttrykk, og trykket mot papir med utstyr som for lengst har gått av med pensjon. Favorittboka, «Yrkeslære for settere» utgitt i 1946, er selve Bibelen for han. Den er nilest et utall ganger. Samtalene med pensjonerte fagfolk har vært mange og grundige. Her gjelder det å hente ut kunnskap om trykkerifaget før den forsvinner med de siste yrkesutøverne av den gamle skolen.

VERKSTEDET Sirlig orden må til for å holde oversikt.

Nytt og gammelt

Bratland, tidligere Rampestrek-aktør, har helt siden barndommen vært en nysgjerrig fyr. – Æ plukka fra hverandre lekebilmotora for å se kossen dæm virka, og det va ikke sikkert at æ fikk dæm sammen igjænn, sier han med et lurt smil om munnen. Fagbrev som elektriker var første skritt på yrkesveien før han gjøv løs på en bachelor i grafisk design. En moderne designutdannelse med konsepttenking og digitaltekniske løsninger ble komplettert med et studieopphold i England, og det var der han fikk øynene opp for løse blytyper, trykksverte og digert maskineri. – Engelskmennene er et stolt folkeslag som setter tradisjoner og arv høyt, også innen trykkerifaget. Når jeg kunne kombinere det digitale med det analoge, og i tillegg fikk med meg historien bak faget, da var jeg solgt

BLYTYPER Et utvalg bokstaver som venter på å bli sortert.

Puslespill for voksne

For en godt vant PC-bruker tar det kanskje fem sekunder å åpne et tekstdokument og skrive «Gratulerer». Sleng på ti sekunder til, og du har fargelagt ordet i en vakker gradient og skrevet ut et slags gratulasjonskort. I Petters verden er dette en langt mer omstendelig prosess. Først må han finne en passende skrifttype fra en av de 160 skuffene med bokstaver som hittil er på plass i verkstedet. De ti bokstavene plasseres i en ramme, og mellom ramma og bokstavene fylles det på med metallklosser av ulik størrelse sånn at bokstavtypene sitter dønn fast. Underlaget må være helt i vater, for bokstavene skal ligge eksakt like høyt i ramma. Så monteres ramma i trykkpressa, en Heidelberg platepresse fra 1967 som har gjort tjeneste hos Aas og Sønn boktrykkeri. Petter måler og demonterer ramma igjen. Her må flere metallklosser til for å få ordet på riktig plass. – Et puslespill for voksne, kommenterer Petter.

PRØVETRYKK Bokstavene er på plass i maskina, men må justeres etter et prøvetrykk.

Orden i sakene

Det er fascinerende å besøke verkstedet. Å dra ut en skuff med bokstavtyper gir uttrykket blytung en ny mening. Bokstavenes plassering i skuffene kan ikke sammenlignes med qwerty-tastaturet. Her ligger de etter hvor ofte de brukes. Petter har laget en oversikt over plasseringa, og etter hvert vet han nøyaktig hvor de ligger.

FONTSTØRRELSE Størrelsen på bokstavene bestemmes.

Stolt trykkerihistorie

Harstad har lange og stolte trykkeritradisjoner. Byen fikk avis allerede i 1887, og fremoverlente aviseiere sørget for at andre aktører også måtte ha topp utstyr opp gjennom årene. Mens Petter steller med maskina, smører sverte på trykkplatene og justerer dyser, forteller han om utstyret han har fått på plass – det meste hentet fra Rolf Solsviks private trykkerimuseum på Grytøy. – Mye er fra Aas og Sønn, noe fra Handelstrykkeriet. og noe er fra HTs trykkeri. Jeg har også fått tak i flere klisjeer laget av Karl Erik Harr. Finn-faunen har jeg flere hundre av, flirer han. Et prøvetrykk avslører at trykksvertemengden må justeres. Lufttrykket som løfter papiret opp, er ikke tilstrekkelig og må finstilles. Etter at de nødvendige justeringene er på plass, settes maskineriet i gang, og i løpet av noen få minutter har maskinen produsert en fin, liten bunke med gratulasjonshilsener. Petter forklarer og forteller underveis. Visste du forresten at uttrykket «trykk seksten» er hentet fra trykkerifaget?

JUSTERING Petter skrur og justerer trykkpressa for optimalt resultat.

Ta tida tilbake

FARGEBLANDING Trykksverta påføres manuelt.

Hele arbeidet er tidkrevende. Etter bruk må bokstavtypene må demonteres, renses og legges nøyaktig tilbake på plass, men det er noe med de prosessene som Petter mener man bare må omfavne. Kanskje må vi ta noe av denne mentaliteten inn i livet for øvrig, undrer han. – Det er ikke tilrettelagt for at vi skal kunne ha tid til dette. Æ har stressa nok i livet mitt, både som elektriker og grafisk designer. Alt blir prispushet, og til slutt er vi ikke oss selv, bare et maskineri som er laget for å tilfredsstille noen fra en kjede som har satt noen lave priser. Hva slags eierskap har vi til oss selv, da? Jeg har sett hvor mye det har ødelagt for både venner og meg selv, og der har jeg ikke lyst til å være.

RESULTATET Ti bokstavtyper og to trykksvertefarger er blitt til en gratulasjonshilsen.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: Harstad Tidende 8. februar 2021 og ht.no

Fælt nært

Det er lett å overse det som ligger nærmest. Hvor lenge siden er det du besøkte ditt nærmeste kulturtilbud? Ikke det at jeg har så mye å skryte av. Det er 15 år siden vi tok til vett, flytta fra byen og ut til Borkenes i Kvæfjord. I 15 år har jeg visst at det ligger en unik formidlingsinstitusjon bare én kilometer unna, og ikke før onsdag denne uka stakk jeg innom Trastad samlinger. Jeg har vært der flere ganger og laget artikler for Harstad Tidende, men jeg har aldri tatt meg tid til å se hovedutstillingen.

Trastad Gård ble innviet som sentralinstitusjon for utviklingshemmede i 1954. Under navnet Nord-Norges Åndssvakehjem ble det landsdelens første tilrettelagte institusjon hvor psykisk utviklingshemmede kunne få pleie, vern og opplæring. Fram til 1991 var det full drift i de mange paviljongene på trastadjordene, og på det meste bodde det 375 mennesker der.

_MG_5720
OPPHOLDSROM Et lite glimt fra oppholdsrommet i Paviljong 7. Bak vinduene er spisesalen.
Etter at HVPU-reformen trådte i kraft, ble institusjonen lagt ned. I 1996 ble Trastad Samlinger, museum og galleri opprettet i paviljong 7, hvor underetasjen med soverom, kjøkken og oppholdsrom er beholdt omtrent som da bygget sto ferdig i 1966. Galleriet ble åpnet offisielt i 2000 av prinsesse Märtha Louise.

Les mer Fælt nært

Firbeint fysioterapi gir lettere hverdag

Frøya, Myrna, Birk og Eros hjelper store og små til et bedre liv i ridehallen på Olaåsen gård.

18HEL_olaåsen02
NÆRKONTAKT Trygve Andreas Haukebø (11) får hilse på fjordingen Frøya når ridetimen er over.

Onsdag formiddag sist i mai. Den ene bilen etter den andre svinger av hovedveien midt på Kvæfjordeidet og kjører opp mot Olaåsen gård. Rullestoler kjøres ut og bevegelseshemmede hjelpes inn i det store røde bygget. Det er tid for en fysioterapitime utenom det vanlige.

Les mer Firbeint fysioterapi gir lettere hverdag

Hvor er du fra?

– Æ e fra Borkenes, æ, sa du med den største selvfølgelighet. På klingende nordnorsk til og med. Jeg hadde ikke sett deg på lenge, selv om du bor like borti bakken. Allikevel var du fastbrent på netthinna mi. Den enorme livsgleden du utstrålte da du fikk danse rundt sammen med store, norske musikkstudenter som var kommet nordover ens ærend for å gi dere noen annerledes dager. Dager da mottaksmonotonien og frykten for å bli sendt bort, lå stuet vekk bakerst i skjulet. Det var ikke rart at bildet av deg fra avslutningskonserten fikk fronte festivalens prosjektrapport. Den gang var du seks. Les mer Hvor er du fra?

Bakerinne med glimt i øyet

Camilla Johansen vant andreplassen i «Hele Norge Baker». Nå tar hun sikte på å bli Nord-Norges svar på Nigella Lawson

Hun har båret på mange hemmeligheter det siste året. At Camilla Johansen skulle delta i realityprogrammet «Hele Norge Baker» på TV3, var det kun et fåtall av hennes nærmeste venner som visste helt fram til i februar. Samboer Ulf Harald Uri er den eneste som har hatt kunnskap om at hun nådde nesten helt til topps. Sist søndag ble det slutt på hemmelighetskremmeriet, da Camilla og hennes medfinalister lot bakekunstene avgjøre hvem som er Norges beste amatørbaker i 2014.

camilla_5
Ett av Camillas mesterverk i «Hele Norge Baker» FOTO: TV3

Les mer Bakerinne med glimt i øyet

Nordnorsk omsorg i Brasil

Pedra de Guaratiba/Rio de Janeiro

Marit Rødland fra Borkenes og andre norske kvinner bidrar til at barnehjemsbarn i Rio de Janeiro blir stelt, klemt og sunget for.

– Der har vi den lille snella. Er du blitt SÅ stor? Kvæfjordkvinnen Marit Rødland smiler mot Carolain (8 mnd), ei mørkhåret jente som sitter i en av lekegrindene i oppholdsrommet på barnehjemmet i Pedra de Guaratiba, fem mil vest for Rio de Janeiros bykjerne. Klokka er litt over halv ni en mandag morgen i slutten av februar, og temperaturen ute er allerede over 25 grader. Inne sørger imidlertid et stort antall vifter for at varmen er utholdelig for de åtte barna fra sju måneder til ett år som bor her for tiden.

Les mer Nordnorsk omsorg i Brasil