Per Heimly om bestevennen Ari Behn, bokutgivelsen og toeren på terningen.

Det er langt fra riksmedias redaksjoner til Duorga, eller Snubba som det står på kartet. 1421 kilometer for å være helt nøyaktig. Her, hvor 18 innbyggere, 32 sauer og et ukjent antall mygg holder til, har Per Heimly (49) akkurat lansert boka «Blodsbror». Boka om vennen Ari Behn, seg selv og vennskapet deres. Ikke én kjendisjournalist er å se; det er kun Harstad Tidendes utsendte og en kollega fra Narvik til stede. Sammen med snaut 50 publikummere på Snubba-dagen får vi med oss en av årets hittil mest omtalte boklanseringer. Været er etterlengtet upåklagelig, og de værbitte benkene utenfor Snubba grendehus duger fint som arena for pressemøter, spesielt for oss som ikke er vant til ståkete pressekonferanser, påfølgende kamp om intervjuobjekt og eksklusive uttalelser.

Symbolsk lanseringssted
Snubba er bygda Per Heimly vokste opp i. Her fikk han fikk sitt første fotoapparat, og herfra dro han allerede som 16-åring til hovedstaden. Det var også her han oppholdt seg da han snakket med Ari Behn for siste gang lillejulaften 2019, og hvor han fikk overbragt dødsbudskapet et par dager senere. Allerede da begynte prosessen. – Det er du som må skrive boka om livet mitt. Det er du som husker alt. Alt skal fram, både det gode og det onde. Det sa Ari til meg flere ganger, og seinest den siste dagen vi snakket sammen, forteller Heimly til HT. I og med at en del av handlinga foregår her i bygda, ble det fin symbolikk for forfatteren å ha verdenspremiere på boka her.

Mursteinsbok
Ikke mer enn 50 bilder. Det var beskjeden Heimly fikk fra forleggeren, – Det skal være en lesebok, ikke en billedbok. Heimly lo litt da han fortalte om dette til bygdefolket, og publikum lo med. En bok om et 25 år langt vennskap mellom en av Norges til tider mest omtalte personer, og en portrettfotograf som gjerne retter kameraet mot seg selv, trenger plass til det dobbelte. Gjerne mer. Sammen med bokas designer gikk han bak ryggen på forlaget. Heldigvis ble de tilgitt. Sluttresultatet er tykkere enn avtalt og veier et halvt kilo mer enn det som var planen. Ikke ble det noen begrensning på antall bilder heller.

Artige og fine ting
Heimly mener boken kan ses på fra ulike vinkler. For det første er det en vanvittig interessant historie om et vennskap som går i bølgedaler. Den formidler, i tillegg til fotografens egen reise fra Snubba og ut i verden, også historien om Ari Behns liv. Et liv, som for Heimly fortoner seg nesten som et eventyr, vel og merke med en tragisk slutt. Per synes det er urettferdig at når noe så uvirkelig som et selvmord skjer, så overskygger selve handlingen hele livshistorien til personen. – Det som er viktig for meg, har vært å fortelle de artig og fine tingene vi opplevde, ikke bare den tragiske avslutningen. Det håper jeg at jeg har klart. Jeg synes det har blitt en fin bok, og jeg tror at folk vil ha mye glede av den.

Hel same til sammen
Seks bilder som Per Heimly har tatt av Ari, henger på en av veggene i grendehuset. Noen av dem er han selv med på. For eksempel forsidebildet på boka. Et litt Blues Brothers-aktig bilde fra den gang Ari var på sitt kuleste, mener Per. – Jeg er på vei ut mot høyre, men Ari stirrer rolig og rett i kamera. Det var litt sånn som livet vårt var på den tida. Ari hadde verdens beste tid, og han var utrolig imøtekommende med folk. Jeg var ikke det. Vi har alle våre feil og mangler, men vi utfylte hverandre på en god måte, forteller Heimly. – Ari og jeg var til sammen ett perfekt menneske. Han forteller videre at Aris farfar var samisk. Det betyr at han var kvart same. Heimly selv er trekvart. – Vi er en hel same til sammen også, flirer han.

Håpløs oppgave
All humor til tross, dette er en bok om hvor utrolig vanskelig det er å se sin beste venn svinne hen. Om hvor hjelpeløs man blir, og hvilken håpløs oppgave det er å skulle riste liv i en som som ligger på sofaen og overtenker. Den urbane Heimly har i voksen alder adoptert Ingmar Bergmans utsagn: «Demoner liker ikke frisk luft» og begynt å finne tilbake til naturen. Han prøvde å få med seg vennen ut på tur, og han prøvde også å riste liv i Ari ved å gjøre han forbanna. Det opplevdes som en håpløs oppgave, og han tenkte ofte: hva faen skal jeg gjøre?

Taus så langt
Frem til denne dagen har Ari unngått å snakke om boken med journalister. – Jeg har med vilje holdt meg unna pressen, og det har vært veldig bevisst helt siden 25. desember 2019. Sånn sett er det veldig godt å få ut de tingene jeg har brent inne med. Det betyr ikke at utgivelsen har gått upåaktet hen. Ved hjelp av forlagets presseskriv og tidligere uttalelser fra Heimly har flere aviser kokt sammen forhåndsomtaler. To aviser har sågar anmeldt boken. Dagbladet ga den en femmer, mens VGs anmelder mente det var «en dårlig skrevet bok» og kastet en toer. Heimly synes at spriket mellom terningkastene egentlig er ganske fint. – Det er typisk for hvordan folk oppfattet Ari og meg. Enten likte de oss, eller så likte de oss ikke i det hele tatt. Toeren tar han ikke så tungt. -Jeg må jo si at jeg synes det er en dårlig skrevet anmeldelse. Skamløst dårlig skrevet er den. Det kan du godt skrive.

Har vært i tvil
Heimly innrømmer at han har vært i tvil om det var rett å skrive boka. – Jeg er nesten ennå i tvil. Jeg er jo livredd egentlig, fordi den er såpass ærlig og utleverende. Egentlig har jeg ikke hatt lyst til å gi ut boka i det hele tatt, men har følt at jeg måtte. Det kommer jo av at Ari ba meg spesifikt om det, sier han. Tanken på hvordan Ari Behn endte sitt liv, har også spilt inn. Teksten er slipt og klippet ned. I utgangspunktet var det et mye lengre manus, men forfatteren har tatt bort historier som han har opplevd som for heavy å ha med. Forleggeren har nilest, og de har gått noen ekstra runder av etiske årsaker. – Hver gang det har vært noe som har gitt meg en vond følelse til tross for at det er sterke og fine historier, så har jeg tatt det bort. Heimly tror imidlertid at om Ari kunne lest boken, så ville han vært fornøyd. – Jeg tror han ville elsket den fullt og helt. Den er vond, selvutleverende, pinlig, litt barnslig til tider, men jeg føler at jeg har Aris ånd med meg hele veien. Det er store ord og romantiske følelser, men det var sånn vi var da. Vi var dyrkere av det patetiske og romantiske, og hvis du ikke liker det, så bør du ikke kjøpe boka, ler han.

Kanskje film
Forlaget har skrytt av solgte filmrettigheter. Heimly forteller at det ikke stemmer helt. – Jeg er blitt kontaktet av flere produksjonsselskap som har fått lese boka. Interessen for å lage noe er absolutt der, sier han. Først og fremst vil han la boka få leve sitt eget liv, men innrømmer at det hadde vært ordentlig artig å se Ari og Per på stort lerret en gang. Hvem som skal framstille de to kompisene? – Det snakket vi faktisk om på lille julaften, Ari og jeg. Husk, Per! Nicolai Cleve Broch skal spille meg, sa han, og det kunne faktisk passe. Kanskje ikke en ung Ari, men de senere årene, sier Heimly ettertenksomt. Hvem som skal spille han selv, har han ikke noen fasit på, men han anser det som en ordentlig utfordring. – Da snakker vi om en fyr som starter på 50 kilo og ender på 100. Den som skal spille meg, han skal få kjørt seg, avslutter han med glimt i øyet og et flir om munnen.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: lørdag 14. august og på ht.no