– Æ e fra Borkenes, æ, sa du med den største selvfølgelighet. På klingende nordnorsk til og med. Jeg hadde ikke sett deg på lenge, selv om du bor like borti bakken. Allikevel var du fastbrent på netthinna mi. Den enorme livsgleden du utstrålte da du fikk danse rundt sammen med store, norske musikkstudenter som var kommet nordover ens ærend for å gi dere noen annerledes dager. Dager da mottaksmonotonien og frykten for å bli sendt bort, lå stuet vekk bakerst i skjulet. Det var ikke rart at bildet av deg fra avslutningskonserten fikk fronte festivalens prosjektrapport. Den gang var du seks.

Da jeg skulle dokumentere samme prosjekt to år etter, hadde jeg ikke regnet med å treffe deg igjen.  Tross alt hadde det gått to år, og det skulle vel være tilstrekkelig for å få avklart din families status. Enten var dere funnet verdige nok til å få bli her, og dermed flyttet ut og i egen leilighet, eller så hadde de som bestemmer bestemt, og dere var sendt tilbake til der dere kom fra,

– Det er Blessing, det, sa årets studentkull entusiastisk da jeg forhørte meg om de hadde sett bildet fra to år tilbake. – Hun er her fremdeles, fortsatte de og pekte. Der satt du, like blid som sist. Studentene kunne ikke få fullrost deg nok. Et skikkelig musikalsk talent. Du fikk pianotimer på Kulturskolen ellers i året, og du gjenkjente akkordrekken i en av sangene på konserten helt av deg selv. – Hun må da få bli, sa studentene med håp i stemmen. Selv om jeg vil gjøre hva som helst for musikalske talenter som kommer min vei, tenkte jeg  at talent, det er vel ikke nok til å få bli?

Det var da jeg spurte hvor du kom fra. Du skjønte ikke spørsmålet. Jeg skjønte ikke at du ikke forsto.  For deg var det soleklart. For meg var det uforståelig. Mennesker i din situasjon kommer jo fra et sted som de som bestemmer vil sende dere tilbake til

Dagen i dag har gitt både svar og nye spørsmål. De som bestemmer har bestemt at du skal ut. Til et land du aldri har vært i. Du er født her, har levd hele livet ditt her. Passet som pappaen din er utstyrt med, er det som bestemmer. Ikke det at du og brødrene dine har levd like lenge i Norge som resten av klassekameratene og barnehagekompisene. Ikke det at du ikke kjenner noen annen virkelighet.  Jeg forstår at lover og regler skal følges. Jeg forstår at man ønsker å forhindre at mennesker som ikke trenger beskyttelse, utnytter vår godhet. Det jeg ikke forstår er at du har fått lov til å tro at du kunne bli her. At du fikk tro at du hadde de samme mulighetene som resten av klassen din. Hvorfor skulle du ellers bli tilbudt samme grunnleggende utdanning og fritidstilbud ?

Jeg forstår heller ikke at de som bestemmer synes det er greit å bruke 10 år på å finne ut om faren deres  er en lykkejeger og skal sendes tilbake til hjemlandet sitt. En brøkdel av tiden burde vært tilstrekkelig, dersom de som skulle ta avgjørelsen, hadde gjort jobben sin.

Du har rett, Blessing. Det var dumt av meg å spørre. Du er kvæfjerding, du! Jeg vet det, klassen din vet det, hele Borkenes, ja resten av Kvæfjord vet det. Bare så synd at de som bestemmer ikke har forstått det.