«Det meste til festen» sto det på det eneste skiltet jeg gikk forbi, da jeg måtte inn til sentrum i min kommende hjemkommune i løpet av uke to i lockdown. Selv om verden står på stedet hvil, førte et høyst velkomment hussalg midt i uke én til at papirer måtte undertegnes. Av hensyn til megleren måtte hjemmekontorantrekket byttes til noe mer bymessig. Strengt tatt var det ingen som kunne bry seg, bortsett fra nettopp megleren. Bylivet ved lunsjtider denne onsdag formiddagen var ikkeeksisterende, og selv om jeg dro på smilebåndet av den håndskrevne plakaten på fortauet, er det enkelt å forstå den følelsen av fortvilelse som enhver forretningsdrivende i en by, hvor livet er satt på pause, må kjenne disse dagene. Jeg vil jo gjerne kunne gå innom sjappa med festlige festrekvisitter når livet normaliserer seg, men jo lenger verden ser seg nødt til å be oss holde avstand, jo mindre sannsynlig er det at det kommer til å skje.

Ellers er det liten grunn til festivitas her i gården. Snøbygene står i tettere kø enn Korona-viruset (min kommune har null registrerte smittede, mine nye hjemkommune har fire). Utepils er et begrep vi her nord ikke bryr oss om å forholde oss til på et par måneder. Søringene påstår at det laver ned i sør. Hallo? Dét gidder jeg i hvert fall ikke å kommentere. Ellers registreres det at enkelte sørpå kjører kakefest. Vi her nord sparer det siste til de riktig store begivenhetene, de som virkelig er verdt å feire. Å invitere til fest med århundrets løftebrudd som årsak, burde vært forbigått i stillhet i disse dager. Sånn sett har det vært befriende lite spillerom for PR-kåte politikere, ute av posisjon, og med dertil hørende ekstremt markeringsbehov, de siste ukene.

Jeg må imidlertid innrømme at hverdagen ikke går helt ihop uten et lite innslag av festivitas. Samme dag som hussalgskontrakten ble undertegnet, var et besøk på den statlige vinsjappa nærmest obligatorisk. Jeg venta pliktskyldigst ved inngangen (max fem kunder inne), holdt minst en meter avstand (gjeldende FORHOLDSREGLER, ikke forhåndsregler, ved besøket) og droppa pose på flaskene for å unngå unødig kontakt med eventuelle smittekilder. Idet jeg tæppa kortet (selvsagt av smittevernhensyn) og forberedte meg på å taste inn PIN-koden ettersom beløpet oversteg 500 kroner, slo den interne immunkontrollen inn. Burde jeg kanskje valgt en billigere vin?

(Koronanotater – del 1 finnes offentlig tilgjengelig på min facebookprofil om du orker å bla deg nedover)