Åsegarden, juni 1999. Kosovo blør, og krigstrette mennesker på flukt har fått ly bak portene til den tidligere militærleiren like utenfor Harstad en knapp måned tidligere. På jobben diskuteres det. – Kan VI gjøre noe for flyktningene? Gi dem et blaff av normalitet i hverdagen? Planer legges om, og publikum i nabobygda må vike til fordel for asylantene. Det plukkes musikk fra ukas repertoar. Noe for de voksne og litt for barna. Et par marsjer tar vi også med oss.

I leiren har mottaksledelsen lagt forholdene til rette for konsert. Først musikk, deretter mat til beboerne, slik at flest mulig skal være tilstede. Selv er jeg spent. For første gang i mitt 32-årige liv skal jeg stå ansikt til ansikt med med mennesker som har opplevd krigstraumene som vi i Norge har vært forskånet for i snart seks tiår. Etter hvert kommer de inn, uten den glede og forventning vi vanligvis sanser hos vårt publikum. Midt i mot meg, på første rad sitter en kvinne midt i livet. Ansiktet er uttrykksløst – som skåret i stein.

Du kan si mye rart om Hærens sommerunifom fra seint 90-tall. Et fashion statement er den definitivt ikke – i garderoben drar til og med noen på smilebåndet av den, men som skremselspropaganda for en lyslugget fireåring med hele livet i en krigssone, funger den utmerket. Forskremt stirrer han bort på oss. Den ene hånden holder godt tak i pappas trygge neve mens de finner seg en stol hver.

Vi går i gang. Høflig applaus høres. Forundrede blikk kan ses. Det er som om de tenker: er dette norske soldater? Hukommelsen vil ha det til at vi spilte Pink Panter, og at ansiktene til publikum mykner. Det jeg aldri glemmer er reaksjonen da vi begynte på «Can you feel the love tonight» fra Løvenes Konge. Lyse barnestemmer greier ikke å holde tilbake gjenkjennelsesgleden bare sekunder etter første akkord i forspillet.

Midtveis i konserten åpner vi for at kosovoalbanerne også kan være med på musiseringa. Trommeslagerne våre legger en grunnrytme, og dirigenten inviterer de som har lyst til å bidra, fram til oss. Det går litt tregt i begynnelsen, som om musikkgleden er dekket av støv fra bombenedslag og rakettangrep.  Så skjer det. En ung kvinne kommer stormende fram og synger med jubel i stemmen  en folkesang fra hjemlandet. Flere lar seg rive med, og vi blir tilskuere til en livsutfoldelse av sjelden karakter gjennom sang og dans.

Etter hvert roer det seg ned. Vi avslutter konserten til stående og langvarig applaus. Ansiktene sier: er det slutt alt nå? På vei ut av lokalet kan jeg ikke unngå å legge merke til stemningsforskjellen. De dystre minene som lå over forsamlingen da vi begynte, er som blåst bort. Jeg ser igjen fireåringen, denne gang sittende på pappas skuldre. Nå er han ikke redd oss lenger.

Etter mange år i jobb og fryktelig mange konserter spilt er dette fortsatt et av de sterkeste konsertminnene jeg har. Det er ikke vanskelig å høre igjen den jublende kvinnestemmen inni seg eller se for seg det glade barnefjeset. Det som gjør mest inntrykk er imidlertid å tenke tilbake på steinansiktet på første rad. Da konserten var slutt kikket jeg bort på henne en siste gang. Forsatt var ansiktet skåret i stein, men øynene hennes rant over av tårer.