Outraged

(English version of previous post)

«Are you relieved now?» asked an acquaintance just hours after the Norwegian government had presented their proposal to Parliament describing their new Long-Term Defense Plan for the Norwegian Armed Forces on June 17th. Eight months ago, the Chief of Defense recommended shutting down all of the military bands except for the one in Oslo. The government decided to keep three and shut down two, and my band is in the first category. I needed to spend some thinking about the question. Relief is nothing close to what I feel. Outrage is.

Outrage because the Music Department of the Norwegian Armed Forces is once again facing drastic downsizing in order to save a fraction of three thousandths of the entire military budget.

Outrage because the government ignores a unanimous decision of the Parliament from 2009, which says that the Military Bands will not only be kept, but continue to develop and expand.

Outrage because the government chooses to lend their ear to McKinsey –  a foreign consultant agency with no knowledge of Norwegian culture and tradition (as they themselves admit), which transfers most of its profits out of the country to avoid Norwegian taxation.

Outrage because the media regularly discovers scandalous levels of financial waste in state agencies related to the military. In May alone, the Norwegian newspaper Aftenposten uncovered unnecessary spending equal to what the government expects to save by slashing the Armed Forces’ Music Department.

Outrage because the government does not see that we are the ambassadors of the Armed Forces to all Norwegians. From the youngest to the eldest. From Kvæfjord to Dverberg to Berlevåg to Korgen to the tiniest place in the country who wants us to visit.

Outrage because the government does not recognize the sense of pride in our country that we instill in those who hear us. It does not matter how many guns we buy, if our citizens are not willing to carry them in defense of this nation.

Outrage because the government walks in the footsteps of the Islamic State by showing a willingness to demolish our cultural heritage without raising an eyebrow. I know we are not a thousand years old and not carved in stone. Had we been the latter, the Norwegian Directorate of Cultural Heritage would already have placed the bands under the protection of the Cultural Heritage Act.

Outrage because the government has presented an official recommendation for Armed Forces’ Music Department that is neither cohesive nor consistent, showing signs of copy and paste from reports from several official committees.

Outrage because the government refuses to see the importance of our efforts towards the civilian society, and focuses instead on a future Armed Forces’ Music Department with only ceremonial duties, resulting in an institution which can never work together with other civilian cultural institutions.

Outrage because I have to put my life on hold for the tenth time. I started to work in the Armed Forces Band North in 1987, and already the year after, the first shutdown threat came.

Outrage because of the inhuman pressure that we are exposed to. For more than a year, we have had to handle suggestions, one more terrible than the other, without being able to comment or fight back. At the same time, it is expected that we will perform at the highest level, like athletes second to none.

I love my job, and I know that what I do is important for the Armed Forces. I also know that there are far too many people in positions of power that do not have a clue about what we are doing, making decisons about our future which they do not grasp the consequences of. Is it hard to understand my outrage?

 

Photo: Tom Helstad

Forbanna

– Er du lettet nå, spurte en bekjent noen timer etter regjeringens framlegging av Langtidsplanen for Forsvaret, hvor min arbeidsplass er blant dem som er foreslått videreført. Jeg har måttet tenke meg om noen dager for å kunne sette ord på følelsene mine. Lettelse er ikke noe jeg kjenner, jeg er derimot forbanna!

Jeg er forbanna fordi Forsvarets musikks eksistens nok en gang er tema for innsparinger på forsvarsbudsjettet på promillenivå.

Jeg er forbanna fordi regjeringa setter til side et enstemmig stortingsvedtak fra 2009, som sier at Forsvarets musikk er verdt å bevare, og til og med skal videreutvikles og utbygges.

Jeg er forbanna fordi regjeringa velger å lytte til McKinsey – et utenlandsk konsulentselskap uten kjennskap til norsk kultur og tradisjon (og de innrømmer det selv), og som synes det er helt greit å sende mesteparten av firmaoverskuddet ut av landet for å slippe norsk skatt.

Jeg er forbanna fordi det stadig vekk avdekkes sløseri på høyt nivå av sentrale forsvarsrelaterte etater. Bare i mai i år dokumenterte Aftenposten unødig pengebruk på nivå med det man forventer å spare på ett år ved å omorganisere Forsvarets musikk.

Jeg er forbanna fordi regjeringa ikke ser at vi bringer Forsvaret ut til HELE folket. Fra de aller yngste til de aller eldste. Fra Kvæfjord til Dverberg til Berlevåg til Korgen til hvilket som helst sted i landet som vil ha oss på besøk.

Jeg er forbanna fordi regjeringa ikke anerkjenner forsvarsviljen vi skaper. Det hjelper ikke med all verdens forsvarsevne dersom ingen er villige til å forsvare landet.

Jeg er forbanna fordi regjeringa går i Den Islamske Stats fotspor og vil knuse kulturminner uten å løfte et øyelokk. Riktignok er vi ikke flere tusen år gamle, og vi er heller ikke bygget i stein. Hadde vi forresten vært det, hadde vi for lengst vært fredet av Riksantikvaren.

Jeg er forbanna fordi regjeringa presenterer en tekst om Forsvarets musikk som ikke henger sammen og som bærer preg av klipp og lim fra ulike utvalgsrapporter.

Jeg er forbanna fordi regjeringa nekter å se viktigheten av vår innsats ut mot det sivile samfunnet, og dermed satser på et framtidig Forsvarets musikk med kun seremoniell tjeneste, med den konsekvens at det frarøver institusjonen mulighet for samarbeid med andre kulturinstitusjoner.

Jeg er forbanna fordi jeg må sette livet mitt på vent for tiende gang. Allerede året etter at jeg begynte å jobbe i 1987, kom første nedleggingsforslag. Siden har de kommet med jevne mellomrom.

Jeg er forbanna fordi vi utsettes for umenneskelig press. Vi har måttet forholde oss til det ene forslaget verre enn det andre gjennom det siste året, uten mulighet til å kommentere eller kjempe imot i en lang periode. Samtidig forventes det at vi skal prestere på toppnivå, lik en idrettsutøver av ypperste klasse.

Jeg elsker jobben min. Jeg vet at det jeg gjør er viktig for Forsvaret. Jeg vet også at altfor mange ikke har peiling på hva det er vi driver med, men allikevel tar avgjørelser om oss som de ikke skjønner konsekvensen av. Er det rart jeg er forbanna?

(Foto: Tom Helstad)

Firbeint fysioterapi gir lettere hverdag

Frøya, Myrna, Birk og Eros hjelper store og små til et bedre liv i ridehallen på Olaåsen gård.

18HEL_olaåsen02
NÆRKONTAKT Trygve Andreas Haukebø (11) får hilse på fjordingen Frøya når ridetimen er over.

Onsdag formiddag sist i mai. Den ene bilen etter den andre svinger av hovedveien midt på Kvæfjordeidet og kjører opp mot Olaåsen gård. Rullestoler kjøres ut og bevegelseshemmede hjelpes inn i det store røde bygget. Det er tid for en fysioterapitime utenom det vanlige.

Continue reading Firbeint fysioterapi gir lettere hverdag