Stikkordarkiv: meninger

Intenst om unntak og terror

22. juli-terroren sekund for sekund ble et intenst møte med den nasjonale tragedien fra 2011.

Tre timer, åtte minutter, 38 sekunder. Nesten en halv dag på jobb, en moderat fjelltur eller en litt lang familiemiddag. Det er også nøyaktig den tiden det tok ett menneske å endre norsk historie for alltid, og å plassere det som skjedde, høyt oppe på lista over de verste terrorhandlinger i verden. I forestillingen «03:08:38 – Tilstander av unntak» gjenskapes hendelsene fra ti år tilbake, sekund for sekund, fra bomben går av i regjeringskvartalet nøyaktig klokken 15:25:22 til politiets beredskapstropp arresterte han på Utøya drøye tre timer senere.

Tilbake til 2011

Harstads nyeste spillested, Arena Nord-Norge, var valgt som scene. Midt i rommet var det satt opp flere primitive arbeidsbord hvor musikere, tegnere og teknikere utfoldet seg. Ved et av dem merket Utøya sto et kor av lokale sangere. Det hele ble lyssatt med enkle midler, filmet og projisert på de store skjermene som hang på kortveggene. Publikum var plassert langs langveggene. Klokken ble satt i gang, selve hendelsesforløpet startet kl.15:19:55, og dermed ble tida skrudd tilbake til 22. juli 2011.

Absurde låter

BOMBEN En blekkflekk illustrerer bomben som ble sprengt i regjeringskvartalet.

Lydklipp fra radiosendingene denne ettermiddagen vitner om en helt vanlig fredag, helt til det smeller. Selve bomben illustreres med en stor blekkdråpe som slippes ned på et papir. Deretter klippes Breiviks bil ut i papir og plasseres på tidslinjen med håndskrevne tidsangivelser og lys som tennes etter hvert som tiden går. Vi hører opptak av sang og Gro Harlem Brundtland fra Utøya. Så begynner de første radiomeldingene om eksplosjoner å komme. Enn så lenge holder de kommersielle radiokanalene seg til spillelistene, noe som fører til det absurde at The Final Countdown med Europe slynges ut i eteren mens folk kjemper for livet i regjeringskvartalet. De første spekulasjonene om terror kommer, og man griper etter plausible årsaker i de mest nærliggende politiske hendelsene. Det lokale koret gjenskaper konturen av Utøya ved hjelp av papirbiter og vann. Etter hvert skal det vise seg at det er Breiviks manifest de river i småbiter.

Sårt og vondt

BILEN Breiviks bil er klippet ut og klar til å sette ut på ferden mot Utøya.

Musikk har en sentral plass i forestillinga. Mye av den er lydlagt med Schubert i firstemt korsang. Dette gjør vanvittig vondt, spesielt når ferga MS Thorbjørn beveger seg mot Utøykaia for å ta med seg den dødbringende lasten. Den halve timen som Breivik venter før han tar turen over, er slagverker Terje Isungsets viktigste øyeblikk, hvor han virkelig fanger stemningen like før noe stort, og i dette tilfellet grusomt skal skje. Trompetist Per Jørgensen vrir kniven om i hjertet med sin såre sang og lidende trompettoner etter hvert som røde lys tennes for hvert liv som går tapt på Utøya. Da har vi fulgt drapsmannens ferd over øya og inn i bygningene gjennom en tykk rød tusjstrek. I taket ser vi himmel og løvverk, og håndtrykte løvblad faller ned på stien. Politiets ankommer i små pappbåter som dingler hjelpeløst i rommet en god stund. En blå tusjstrek møter den røde og gjør slutt på marerittet

Mangfoldig kunstner

MANGFOLDIG Tore Vagn Lid innehar et utall hatter i produksjonen. Her er han i musikerrollen.

Tore Vagn Lid, som har utviklet forestillingen, har mottatt to Hedda-priser for den, både alene og sammen med andre medvirkende. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Lid vært en markant skikkelse i norsk teaterliv som regissør, forfatter og komponist. Sammenholdt med et tidligere virke som musiker, en doktorgrad i anvendt teatervitenskap fra Tyskland, et professorat i regi ved Kunsthøgskolen i Oslo og en rekke høythengende andre priser – for eksempel Ibsen-prisen og Kritikerprisen – aner vi en mangfoldig kunstner. Dette er mitt første møte med Lids kunstnerskap på scenen, og det blir neppe det siste. Jeg lot meg fange av tiden, og av absurditeten mellom det som ble spilt på radio, og det som jeg nå vet skjedde i samme øyeblikk. Jeg undret meg over hvor raskt man kunne komme med spekulasjoner om hva som lå bak, allerede den gang det skjedde. Denne undringen er ikke blitt mindre etter søndagens forestilling. Kanskje bør vi prøve å tøyle vår trang til å finne forklaringer før vi vet hva som faktisk ligger bak? Spekulasjonene som ble presentert i media, ga i beste fall bare konspirasjonsteoretikere vann på mølla.

FESTSPILLENE 2021

03:08:38 – Tilstander av unntak
med
Tore Vagn Lid – audiovisuelt konsept og regi
Øystein Nesheim og Tore Vagn Lid – scenografi
Anders Elsrud Hultgreen – kamera
Tor Christian F. Bleikli – lys/research
Øystein Nesheim og Arvid Pettersen – live tegning
Terje Isungset, Tore Vagn Lid, Morten Skage og Per Jørgensen – musikere
Mathias Grønsdahl – teknikk/audiovisuell avvikling
Tore Vagn Lid / Morten Skage / Mathias Grønsdahl – lysdesign
Hilde Annine Hasselberg – vokal
Harald Lind-Hanssen – korleder
Tore Vagn Lid / Terje Isungset – komponister
Tor Christian F. Bleikli – produsent
Sigrid Aakvik – Art&About – internasjonal produsent
Tore Vagn Lid – arrangement
Arena Nord- Norge, søndag ettermiddag/kveld
Publikum: 57

ARRESTASJON Den røde tusjen viser Breiviks rute på Utøya, den blå viser politiets ankomst.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: Harstad Tidende 23. juni 2021 og http://www.ht.no

Om tall, tipping og troverdighet

Dette skulle egentlig vært nok et blogginnlegg om avisenes elendige kulturdekning. Et tilsvar på et leserinnlegg fra Nordlys’ redaktør Helge Nitteberg, den tredje avislederen i Amedia-konsernet som de siste månedene har gått ut og forsvart hvordan avisen dekker kulturfeltet. Jeg hadde tenkt å ikke være skarpt kritisk, men argumentere med fakta og nye vinklinger. Jeg hadde til og med tenkt å si at jeg har forståelse for at avisene skriver om sport; tross alt har Norges Idrettsforbund nesten to millioner medlemmer. Det var helt til jeg oppdaget Spillsenteret.

Aldri hørt om det, sier du? Det hadde ikke jeg heller før jeg tegnet abonnement på Nordlys og begynte å gå sportsdekningen til avisa nærmere etter i sømmene. Du trenger forresten ikke avisabonnement på hverken Nordlys eller noen av de andre 43 Amedia-avisene som dukker opp når du googler «Spillsenteret», for å finne ut hva dette dreier seg om, har jeg skjønt i ettertid. Her får du tilgang til alle sakene som er publisert med annonselenker fra Norsk Tipping, og det er ikke få. Med utgangspunkt i 9. desember og 30 dager bakover forteller Nordlys’ søkefelt at avisa har publisert 124 saker i samarbeid med spillselskapet. 71 av de sponsede artiklene er skrevet av en tidligere sportsredaktør i Bergensavisa, som fortsatt står på ansattlista til nevnte avis, dog uten noen definert tittel, mens 50 har en annen opphavsmann, en som tilsynelatende jobber for en av Amedias andre store aktører. Førstemann har siden januar 2018 og fram til nå pøst ut omtrent 1450 artikler om sport og spill, kan Bergensavisas søkefelt fortelle meg. Med den farta kommer han glatt til å runde 1500 artikler i løpet av en toårsperiode.

Det er forresten ikke bare Nordlys som spyr ut sponsorstøttede tekster. Hele 14 andre Amedia-aviser i Bodø, Bergen, Drammen, Narvik, Horten, Haugesund, Moss, Gjøvik, Sarpsborg, Skien, Ski, Elverum og på Romerike har de 30 siste dagene publisert 89 saker eller flere. 12 av disse har publisert over 100, Avisa Nordland troner nest øverst med 147. Her er det fotball for alle penga, litt basket, litt ishockey, landslagshåndball, oddstips – egentlig alt du kan spille på hos den norske spillgiganten. Vi må heller ikke glemme alle artiklene om de som har vunnet svære milliongevinster i pengespillene til Norsk Tipping. De aller fleste sakene har de to tidligere nevnte personene som opphavsmenn.

«Med annonselenker fra Norsk Tipping» står det øverst på de aller fleste sakene, men jeg har funnet brudd på markedsføringsloven, dvs manglende merking. Om du leter litt på sida, finner du lenke til Norsk Tippings side om spillevett. Der kan du lese om ansvarlig spilling, verktøy for å kontrollere spillinga og hva du gjør om problemene med spill blir for store. Jeg prøvde forresten å komme tilbake til utgangspunktet fra spillevettsida, men gikk ikke uten ekstra klikk, både en og to ganger, og en ekstra dose reklame for Norsk Tippings spill.

Desto mer jeg har gravd meg ned i dette, desto flere spørsmål sitter jeg med. Mediekonsernet Amedia, med mottoet «Mangfoldig. Troverdig. Hver dag», skryter av enorm omsetning øverst på sin nettside. Hvor mye av den står det kommersielle samarbeidet med Norsk Tipping for? Hvordan kan én journalist produsere 1500 artikler på to år? Hvordan kan Norsk Tipping forsvare kynismen de viser ved å utsette potensielle spilleavhengige for ytterligere risiko gjennom å påtvinge besøkende på sin spillevettside ekstra reklame? Sist, men ikke minst: Hvordan kan Amedia tro at de framstår som en troverdig medieaktør når de ikke står åpent fram med et kommersielt samarbeid av dette omfanget?

Kultur, journalistikk og bortforklaringssnikksnakk

Jaja, folkens! Da har vi fått det svart på hvitt. Avisa Nordland er til for leserne, ikke arrangører eller artister. Det er blitt fortalt oss i et leserinnlegg fra Avisa Nordlands (AN) kulturleder, Helge Grønmo. I et forsøk på å imøtegå kritikk på manglende dekning av Generasjonsfestivalen i Bodø første helga i oktober, har kulturlederen prøvd å forklare avisas kulturdekning. Innlegget minner for øvrig mistenkelig mye om et tilsvarende innlegg i Gudbrandsdølen Dagningen (GD) fra 19. juli i år med tittelen «GD skriver om kultur for leserne, ikke aktørene», hvor to av avisas redaktører svarer med samme mynt på kritikk fra kulturaktører. GD tar betalt for å delta i den offentlige debatten, noe jeg synes er uhørt i et moderne og opplyst demokrati, derfor ingen lenke til avisas svar. Ditt lokale bibliotek kan imidlertid gi deg gratis tilgang om du har lyst til å sammenligne de to avisinnleggene.

Ingen av innleggene dokumenterer forøvrig sine påstander om antall lesere, hvem de er og hva som leses. Det hevdes at «statistikken viser», uten at det legges fram tall, grafer eller andre data. Fra mitt ståsted er det problematisk at seriøse nyhetsaktører tror det holder å vise til ukjent statistikk som kilde, spesielt når informasjonen ifølge Grønmo er så lett tilgjengelig.

Det er forresten ikke første gang i år at AN snakker ned profesjonelle aktører. I en kommentar fra journalist Stein Sneve publisert 3. august, dagen etter at Nordland Musikkfestuke åpnet, snakker Sneve om alt det positive som skjer på kulturfronten i Salten-området. Han konkluderer med at de virkelige heltene er de frivillige og amatørene, de som sørger for at festivalene lar seg gjennomføre, og medlemmene i kor, korps, band og revylag.

Hvem er så disse leserne de sikter til? Hvem skriver avisa for? Ut fra Grønmos innlegg kan militærmusiker Juul trygt droppe å sveipe innom avisa. Det jeg driver med, selv når jeg besøker Bodø i embets medfør, er uinteressant. Kvæfjerding Juul er også utafor målgruppa, alle den tid ANs fremste salgsargument for tiden er «Det viktigste i verden skjer der du bor». Kulturjournalist Juul, som i mer enn ti år har dekket store og små kulturbegivenheter i Nordland og Troms for flere aktører, hvorav AN er en av dem, synes imidlertid at dette spørsmålet er alt for viktig til at jeg kan surfe forbi denne debatten, spesielt med tanke på avisas rolle som journalistisk flaggskip når Bodø skal frontes som europeisk kulturhovedstad om fem år. Noe reelt alternativ til det finnes vel ikke?

Den siste tida har det derfor gått med mye tid, både foran og bak betalingsmur, på ANs nettsider for finne svar på spørsmålet først i forrige avsnitt. Ut fra Sneves hyllest til amatørene er det interessant å se på hvordan avisa dekker dette. I tillegg lurer jeg på hvordan avisas kulturpolitikk som Grønmo beskriver, kommer til uttrykk i hva de faktisk skriver om.

Grønmo sier at folk ikke vil ha intetsigende forhåndssaker. Hvorfor er det da så mye av nettopp det i AN? I løpet av den tida jeg har vært abonnent, har det til tider, når jeg har klikket meg inn på Kultur i menyen, vært mer enn en tredjedel artikler om kulturarrangement som skal finne sted. En stor del av disse har vært saker med enten pressemeldinger, Facebook-sider eller hjemmesider som eneste kilde, og som bærer preg av ren og skjær klipp-og-lim-journalistikk. Tilfanget av nye artikler har til tider vært så lite at flere av forhåndsomtalene har blitt liggende på kulturforsida lenge etter at arrangementet er over. Musikkrelaterte omtaler har sjangermessig slagside. Profesjonelle pop-/rockeartister dominerer forhåndsstoffet. Amatørene, som Sneve lovpriser og Grønmo hevder er like interessante som proffene, glimrer totalt med sitt fravær. Det samme gjør den klassiske musikken med noen få unntak.

Dekningen av amatørmusikklivet i Bodø er generelt sett laber. Totalt sett snakker vi om et firesifret antall barn, unge og voksne amatører som bruker mye av fritida si på å glede seg selv og andre. Hvor mange publikummere de når ut til i løpet av et år har jeg ikke hatt mulighet til å finne ut av, men det forundrer meg ikke om vi snakker om et femsifret antall. Et misunnelsesverdig korimperium innenfor domkirkas murer, to semiprofesjonelle kor utenfor, to store undevisningsinstitusjoner innen musikk, kultur og dans og flere kor og skole- og voksenkorps burde tilsi at det er nok stoff å ta av selv om avisa ikke prioriterer «anmeldelser fra konserter som samlet 40 mennesker». Bodø Harmonimusikk ble tildelt Bodø kommunes kulturpris inneværende år. Når Bodø kommune finner at korpset er verdt byens høythengende kulturpris, burde avisa greie å hoste opp noe mer enn en pressemeldingaktig sak om tildelinga. Å søke etter artikler om korene Ylajali og Vocal Art er nytteløst. Vocal Arts virksomhet i 2019 er ikke omtalt, mens Ylajali er ikke nevnt i det hele tatt inneværende år. Pias ballettskoles virksomhet (700 elever, seks ansatte) er knapt omtalt i år. Byens kulturskole, med 40 ansatte og 700 elever, og dens virksomhet er heller ikke omtalt. Jeg greier faktisk ikke å finne en eneste artikkel fra 2019 som omhandler kulturskolens aktiviteter. Det er også på sin plass å nevne at representanter for byens bandmiljø har tidligere i år uttrykt sin misnøye med hvordan avisa dekker fagfeltet i eget leserinnlegg.

Grønmo hevder at folk vil ha reportasjer fra store arrangementer som samler mye folk, som Parkenfestivalen. Jeg har tillatt meg å se på dekninga av denne festivalen opp mot det avisa har skrevet om Nordland Musikkfestuke. Litt informasjon for folk utenfor ANs dekningsområde er på sin plass. Parkenfestivalen er en todagers pop-/rockefestival med et vorspiel dagen før. 25 artister opptrådte på tre scener i løpet av de to offisielle festivaldagene, 16. – 17. august, i år. Dagen før var det familiearrangement med tre artister i tillegg til konsert med Åge Aleksandersen og Sambandet. I tillegg arrangerer Parken frittstående livekonserter ellers i året. Nordland Musikkfestuke (NMFU) gikk av stabelen i tidsrommet 2. – 11. august. 42 arrangementer sto på programmet i 2019. Festivalen har en hovedsakelig klassisk musikkprofil, men også andre musikalske sjangere, kunst, foredrag og en konferanse om byutvikling var del av årets program. Begge festivalene trakk omtrent 25000 publikummere inneværende år.

I løpet av perioden 13. – 19. august i år publiserte AN mer enn 100 saker fra Parkenfestivalen. I tiden rundt NMFU ble det publisert omtrent halvparten så mange saker fra den festivalen. Avisa har tatt seg bryet med å samle alle konsertanmeldelsene fra Parken i en egen sak. Mange av anmeldelsene fra NMFU er ikke engang tagget, slik at man kan ikke finne dem om du søker etter nettopp denne typen tekster. AN skryter også av sin egen dekning av Parken i en artikkel der de forteller at 15 personer er involvert. Hvor mange dekket NMFU?

Hvorfor er det så stor forskjell på dekningen av de to festivalene? Er det fordi AN anser Parkenfestivalen viktigere enn NMFU? Er det fordi journalistene i AN ikke evner å skrive interessant nok om andre musikksjangere enn pop og rock sånn at leserne klikker seg inn på stoffet? Eller er det fordi kulturlederens personlige smak skinner gjennom?

Dekninga av Parkens livekonserter fortjener også noen ord. 14. oktober ble nyheten om at A-has andre avskjedsturné begynner i Bodø, sluppet. Selv jeg skjønner at det er big deal når bandet gjenoppstår for å avslutte karrieren nok en gang, men å publisere sju saker på fire dager ligner mer på markedsføring enn på journalistikk.

Til slutt må jeg si noen ord om alle disse bildeseriene. Nettavisenes variant av aktivitetsbøkene «Hvor er Willy?» fra 70-tallet, hvor formålet var å lete etter en blid kar i rød- og hvitstripet T-skjorte i ulike overfylte miljøer. Velegnet til å få barn og voksne til å slå ihjel lang tid, og fungerer like fint på nett nå som i bokform den gang. I en av ANs mest innholdsrike bildeserier er det tatt bilder av publikum på Parkenfestivalen i en setting regissert av avisa. Det er ikke rart at leserne bruker lang tid her når de må pløye seg gjennom 171 bilder for å finne seg selv eller naboen. Grønmo hevder at de ikke bedriver klikkjournalistikk. I dette tilfellet vil jeg hevde at de ikke bedriver journalistikk i det hele tatt.

Alt i alt: avisa skriver ikke for de som interesserer seg for kultur, de hegner ikke om amatørene og de skriver definitivt for artister og arrangører, vel og merke om du jobber innenfor riktig sjanger. Fra mitt ståsted framstår AN ikke som noe journalistisk flaggskip, men mer som en jolle, bortimot fritt drivende, uten noen som kan navigere båten i riktig retning. Ut fra dette kommer jeg ikke til å fornye mitt abonnement. Avisa har for meg ingen troverdighet som seriøs nyhetsformidler av det som skjer i kulturlivet i Bodø og omegn.

Hold dere unna Carl Gustav!

Det er mange måter å skape blest om et kunstprosjekt på. En er selvsagt å skape tankevekkende kunst som setter spor i kraft av seg selv. En annen er å skape gode formidlingskanaler som løfter fram kunsten til store grupper i befolkningen. En tredje er at man som formidler inntar rollen som kunster, og selv tar i bruk kunstneriske virkemidler for å vekke oppsikt. Det siste har skapt spetakkel i Harstad under Festspillene i Nord-Norge gjennom Nordnorsk Kunstmuseums (NNKM) kunsteksperiment, hvor statuen av general Carl Gustav Fleischer er kledd inn i en trekasse og påhengt et messingskilt med inskripsjonen «Han Carl som Betzy»

Les mer Hold dere unna Carl Gustav!

Javel, NRK?!

Er jeg virkelig så uklar i min kritikk? Tror NRK at alt spetakkelet forrige uke handler om hvor mange minutter korpsmusikk det er plass til i sendeskjemaene? Det er i hvert fall sånn jeg tolker NRKs svar. Da tar dere grundig feil. En ting er imidlertid sikkert; responstida er kort. Dere har både svart på e-post etter en direkte henvendelse fra meg, og i et leserinnlegg som kan leses her.

Jeg skrev det i mitt første blogginnlegg, men jeg føler meg nødt til å si det om igjen; jeg bryr meg ikke – BRYR MEG IKKE – om hva som ble sagt i Fredagspanelet på P2s nyhetsmorgen fredag 3. mai. Paneldeltakerne svarte bare på NRKs spørsmål. Jeg tolker heller ikke dette som NRKs offisielle holdning. Trodde dette kom godt nok fram, men der tok jeg altså feil.

For det første: korpsmusikk er ikke en egen musikksjanger. Korps er en beskrivelse av en besetning i et ensemble. Bare i løpet av det siste året har korpsmusikk for meg innbefattet blant annet Beethovens sjuende symfoni, balkanmusikk med Jovan Pavlovic trio, en helaften med rockebandet Chicagos musikk og julekonserter med Stjernekamp-vinner Adam Douglas. Å stille spørsmålet: er korpsmusikk vakkert, er for meg som å bedømme en bok ut fra omslaget og innholdsfortegnelsen.

Les mer Javel, NRK?!

Det er nok nå, NRK!

Jeg er egentlig ikke forbauset. 45 år som korpsmusikant, både som amatør og profesjonell, bør være nok til å vite at statskanalen ikke evner å omtale musikkorpsbevegelsen med respekt. I bunn og grunn omtales ikke musikkorpsene i Norge i det hele tatt, med ett unntak: 17. mai-sendinga. Hva ville 17. mai vært uten skolekorps, amatørkorps, Forsvarets profesjonelle korps og HM Kongens garde? Med en lydkulisse av Gammel Jegermarsj, alskens andre marsjer og jublende barn får korpsene som sveiper over TV-skjermen, 30 sekunders oppmerksomhet. Stiftelsesår, antall medlemmer, uniformer. På småstedene finner dere fram kuriosa om stort og smått. Alt som må til for å fylle dagen med prat.

Hva med ellers i året? Hva sier og skriver dere om oss da? Jeg har de siste dagene prøvd å finne ut hvordan dere har omtalt korpsene på de ulike sendeflatene dere disponerer. Jeg søkte for eksempel på «Musikkorps» på www.nrk.no, og det som kom opp, er sørgelig lesing. Av de 20 øverste sakene er én fra i år (den skal jeg komme tilbake til), ni fra i fjor og fem fra hvert av de to foregående årene. Det er mye elendighet å lese om i disse sakene. Flystreiken til Norwegian i fjor, for eksempel. Det er selvsagt grusomt for de skolekorpsene som fikk ødelagt korpsturene de hadde spart til i mange år, men er det virkelig den eneste vinklinga hvor man kan la et musikkorps inneha hovedrollen?

Les mer Det er nok nå, NRK!