Det er mange måter å skape blest om et kunstprosjekt på. En er selvsagt å skape tankevekkende kunst som setter spor i kraft av seg selv. En annen er å skape gode formidlingskanaler som løfter fram kunsten til store grupper i befolkningen. En tredje er at man som formidler inntar rollen som kunster, og selv tar i bruk kunstneriske virkemidler for å vekke oppsikt. Det siste har skapt spetakkel i Harstad under Festspillene i Nord-Norge gjennom Nordnorsk Kunstmuseums (NNKM) kunsteksperiment, hvor statuen av general Carl Gustav Fleischer er kledd inn i en trekasse og påhengt et messingskilt med inskripsjonen «Han Carl som Betzy»

I folkeopplysningens navn ofrer jeg noen linjer om bakteppet. 15. juni åpnet utstillingen «Like Betzy» på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Her møter publikum maleren Betzy Akersloot-Berg (1850 – 1922), en nordnorsk kunstner som levde og virket i Nord-Norge store deler av sitt liv. Til tross for at hun var en kunstnerisk suksess i sin samtid, har ettertiden bortimot visket ut minnet om Betzy og kunsten hennes. I forbindelse med utstillingsåpningen avduket NNKM kunstinstallasjonen «Han Roald som Betzy», hvor statuen av polarhelt Roald Amundsen fikk samme behandling som Fleischer nå er utsatt for i Harstad. NNKM ønsker å rette søkelyset mot de kjønnsmessige skjevhetene i hvem som er tilstede i historiene vi formidler om oss selv, og den lave representasjonen av kvinnelige kunstnere i gallerier, museer og samlinger. NNKMs presentasjon av utstillingen kan leses her. Museet har også publisert en egen artikkel knyttet til prosjektet her.

Jeg støtter museets intensjon fullt ut. Kvinner har vært underrepresentert i vår felles bevissthet i lang, lang tid. Som musiker må jeg, med skam å melde, tilstå at jeg aldri har spilt et soloverk skrevet av en kvinnelig komponist. Jeg måtte faktisk fylle 50 før jeg i det hele tatt visste at det fantes verker fra før 1900 skrevet for klarinett av en medsøster. De siste årene har derfor mitt (bittelille) private 8. mars-prosjekt vært å dele artikler om kvinnelige komponister, både nålevende og historiske, i sosiale medier.

Jeg har også stor sans for samtidskunstens mange uttrykksmåter. Fortsatt svir det på netthinna når jeg tenker på de 14000 redningsvestene fra Lesbos som prydet fasaden til Konzerthaus Berlin i begynnelsen av 2016, da Ai Weiwei ønsket å kommentere hvordan Europa har håndtert flyktningekrisen de siste årene. Det er derfor ikke selve tildekningen av Fleischer-statuen, ei heller Fleischers innsats for landet i april- og maidagene 1940, som får meg til å ta til tastaturet. Det er valget av Fleischer jeg stiller meg undrende til. Kjenner NNKM HELE historien om generalen?

Etter at de allierte styrkene forlot Norge vårdagene 1940, ble Fleischer beordret til å følge HM Kong Haakon og regjeringen til London. I de to årene som fulgte, ble Fleischer jevnlig motarbeidet både av politikere og andre militære ledere. Hans innspill til den fortsatte kampen, basert på en oppsiktsvekkende innsikt i militære forhold, ble oversett, og han ble i prinsippet degradert da han ble beordret til Canada som militærattaché i februar 1942. Da han ti måneder senere ble beordret til jobben som militærattaché i Washington DC, en stilling vanligvis bekledd av offiserer med langt lavere grad enn han, var ydmykelsen total. Fleischer valgte å ta sitt eget liv 19. desember 1942. I årene etter 1945 ble Fleischers heroiske innsats for landet under krigen lagt lokk på. Han skulle for all del ikke ha noen heltestatus for ettertiden.

NNKM har altså brukt Fleischer, som selv ble offer for fortielse og forsøk på usynliggjøring, for å rette et kritisk blikk på neglisjerte historier. Fra mitt ståsted framstår valget av general Fleischer-statuen som kunnskapsløst og historieløst. Det viser også hvor galt det kan gå, når offentlige forvaltere og formidlere av kunst prøver å innta kunstnerrollen uten å sette seg inn i den hele og fulle historien.