Alle innlegg av Inga Helene

Tidløst og utradisjonelt

Stor opplevelse da klassisk ballett og breakdance barket sammen på scenen i tidenes kjærlighetshistorie.

ANMELDELSE

Lidenskapen har to veier ut. Enten kjærlighet eller hat. Shakespeares udødelige tekst om to unge mennesker som finner hverandre i et miljø gjennomsyret av fiendskap, har vært tolket på utallige måter opp gjennom årene. Søndag kveld kunne Harstads befolkning oppleve en nyskapende versjon av Romeo og Julie, initiert og sendt på turné av Den Norske Opera & Ballett (DNOB).

_MG_9474
BLIKKONTAKT Julie og Romeo møtes for første gang, og kjærlighet oppstår momentant. FOTO: Inga Helene Juul.


Breakdance mot tåspiss

De to familiene Montague og Capulet tolkes av henholdsvis breakerne i Kingwings Crew og danserne i Nasjonalballetten UNG. Det siste er DNOBs satsing på ung dans, hvor hele ensemblet består av dansere i alderen 17 til 23 år. I tillegg medvirker operasangeren Eli Kristin Hanssveen som Love, et samlende element.

Allerede da dørene ble åpnet, ble publikum inkludert i forestillingen. Danserne bevegde seg mellom stolradene, ropte til hverandre og poserte for de som ville ta bilde. Enkelte publikummere ble frastjålet programmet, før de fikk det tilbake med et smil like etterpå. Så senket mørket seg, og vi ble sugd inn i historien som vi alle visste ville ende med død og fortvilelse.

_MG_9453
FYSISK Danserne i Kingwings Crew demonstrerer fysisk styrke. FOTO: Inga Helene Juul.

Fysisk og elegant
Det er rett og slett en genial idé å la to så forskjellige uttrykksformer som klassisk ballett og breakdance illustrere denne historien. Der de klassiske danserne balanserer på tåspiss og strekker seg opp i luften, herjer breakdanserne ned mot gulvet med rå kraft. Kontrasten er enorm, men det finnes likhetspunkter. For eksempel lar jeg meg fascinere av smidigheten som danserne i begge leire framviser. Anaïs Touret er beint fram nydelig i rollen som Julie, og Morad Miracle Aziman framstår som en øm Romeo i stor kontrast til resten av gutta i Kingwings Crew.

Musikken som det danses til, er sammensatt. Både Charles Gounod og Sergej Prokofjev har skrevet musikk til Romeo og Julie, og det var utdrag fra begge versjonene. I tillegg hørte vi klavermusikk av Frans Liszt og spesialskrevet musikk for anledningen. Kostymene var som hentet fra en motevisning, og lyssettinga var utsøkt. Et blankpolert scenegulv speilet danserne og ga en ekstra dimensjon til den visuelle opplevelsen.

_MG_9564
CATWALK Kostymer og lyssetting ga assosiasjoner til motebransjen. FOTO: Inga Helene Juul.


Ung energi
Med unge dansere på scenen og gledelig mange ungdommer ute i salen, var spenningsnivået langt over det man vanligvis opplever på tradisjonelle ballettforestillinger. Applausen satt løst, og knappenålstillheten ble konkret og fysisk i de øyeblikkene hvor musikken var fraværende. Konflikt og død kom som forventet, men etter døden oppsto håp om ny kjærlighet mellom medlemmer fra de ulike familiene.
Capulet-er og Montague-er i middelalderens Italia. Protestanter og katolikker i Nord-Irland. Israelere og palestinere på Vestbredden og i Gaza. En tidløs konflikt som går i arv, både på scenen og i virkeligheten. På tide å la ungdommen og kjærligheten ta over?

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende – tirsdag 21. mars 2017

Om hundrede år er alting glemt…

I går kveld tok jeg fram boken. Den som har stått øverst, lengst mot venstre i bokhylla på arbeidsrommet mitt. Nærmest presset så langt ute av syne som det går an. Den slitte grønne ryggen passer ikke inn blant de andre fargesterke, langt nyere bøkene, men helt siden jeg fikk den av min farmor en gang på 80-tallet, har den hatt en mystisk tiltrekningskraft. De siste årene har jeg lirket den ut av hylla ved et par anledninger, bladd i den, men satt den tilbake med en tanke om at det ikke passet å fordype seg i materialet riktig ennå. Kanskje i 2017, ettersom boken er 100 år da?

Forsiktig løftet jeg den brune bokpermen og fant første side. 13.januar 1917 står det øverst i høyre hjørne. Tilfeldighetene ville altså ha det til at jeg, på dagen hundre år etter at Damebladet URDs utgave nr.2, 21 årgang kom ut, kikker på den samme ukebladforsida som en av mine oldemødre gjorde. (Mannen skylder på underbevisstheten min. Han har kanskje rett). Sannsynligvis er det min farfars mor som tok seg bryet med å få nesten hele 1917-årgangen innbundet – bare to utgaver mangler. Min farmors mor og hennes familie mistet absolutt alt de eide, da Steinkjer ble bombet under andre verdenskrig. Det er tvilsomt at noe så trivielt som en gammel årgang med ukeblader ble tatt med, da de måtte evakuere i all hast.

_mg_7585

Oldemor Helga, som hun het, døde 87 år gammel da jeg var åtte. Jeg husker så vidt en eldre, gråhåret kvinne på et sykehjem på Inderøy i Nord-Trøndelag. Hun strikket visst sokker til oss oldebarna til jul, men det er alt jeg har av minner om henne. En gang var hun imidlertid en ung kvinne med drømmer og håp om hva livet hadde å tilby. Kanskje kan denne samlinga med ukeblader hjelpe meg til å bli bedre kjent med henne, og dermed også med hvilke utfordringer hun og hennes medsøstre hadde tidlig på 1900-tallet. Kanskje viser samlinga at min oldemors generasjon og dagens kvinner forholder seg til mange av de samme problemstillingene, til tross for teknologisk utvikling, velstandsøkning og økt likestilling.

Jeg håper du har lyst til å bli med meg 100 år tilbake i tid, når jeg nå dukker ned i min oldemors ukebladsamling. 1917, her kommer jeg!

Moderne mirakler i julens ånd

Så er det den tida av året igjen. Engler daler ned i skjul, kastanjer ristes over åpen ild og alle drømmer går i oppfyllelse, bare vi står under ønskestjernen, eventuelt mistelteinen. I en drøy måned, og vel så det, har vi tilfredsstilt handelsstandens behov for å tuske til seg det vi har i banken. Trofast har vi stilt opp i konsertsaler og kirker, sånn at tilårskomne artister slipper å jobbe før til neste år på samme tid. Vi har spist oss gjennom kilovis med ribbe og hundretusentalls bokser med lillebrors, mammas, eller bestefars favoritter, fulle av allergener og palmeolje (bærekraftig, selvsagt). Kilovis med fargerike annonseinnstikk, som pusher kostbare, glossy gjenstander vi så absolutt ikke trenger, har vi måttet finne plass til i papirsøpla. Flaks da at berget av glorete julepapir ikke skal i samme konteiner.

Media har også kastet seg på resirkuleringsbølgen. Vi kan etterhvert forutsi, med relativ stor sikkerhet, når artiklene om postens pakkeberg, antall korttransaksjoner (selvfølgelig flere enn i fjor) og den o-så-store gavebyttedagen blir publisert. Selv været er blitt så forutsigbart at årets ekstremvær er last year’s news. Sonja har funnet julestjernen, Reodor Felgen har vunnet Flåklypa Grand Prix og Askepott har knekket de tre nøttene og fått prinsen. Juleheftene er halvlest, marsipangrisen er halvspist, Facebook er full av familielykke og bloggerne har vist fram julegavene sine. Så da er det vel bare å hive ut juletreet og lengte etter lysere tider? Continue reading Moderne mirakler i julens ånd

Gretne, gamle gubber og andre grinebitere

(Forsidebilde: Tom Helstad)

Jeg er ikke noe glad i seinhøsten. Ærlig talt, hva finnes det å like ved den tida av året? Sola holder seg under horisonten fram til januar, bankkortet skriker allerede i smerte ved tanken på julehandelen og det er grenseløst lenge siden kalenderen har slått til med en rød dag utover de vanlige søndagene. I tillegg sender Golfstrømmen mye møl over Atlanteren spesielt på denne tida – Halloween, presidentvalg, Black Friday. Er det noe rart at jeg helst skulle satt meg på et fly til en storby langt lenger enn sør, og latt november seile sin egen brottsjø?

Continue reading Gretne, gamle gubber og andre grinebitere

Kjære Linda!

Så hyggelig å få svar fra deg! Du har jo sikkert egentlig nok med både årets statsbudsjett, forestående valgkamp og alle arrangement det skal kastes glans over. Jeg er veldig glad for at du sier at LVO er viktig, og at kompetansen til orkesteret har mye å si for utøvelsen av klassisk musikk, og interessen for sjangeren i sitt lokalområde. Både du og jeg vet imidlertid at ord ikke er nok når musikere skal leies inn og konsertlokaler skal bookes.

Desto flere ganger jeg leser svaret ditt, desto mer overbevist blir jeg om at vi har totalt forskjellig ståsted i forhold til hva talentutvikling dreier seg om. Noe er vi enige om. Det skal satses både på bredde og elite, og talentene skal utvikles i sitt nærmiljø. Deretter spriker vår virkelighetsoppfatning.

Continue reading Kjære Linda!

Kjære Linda!

Jeg håper det er greit at jeg er på fornavn med deg? Vi hadde tross alt samme musikklærer på begynnelsen av 1980-tallet. Det fant jeg ut da jeg leste et intervju med deg i Dagens Næringsliv, like etter at du hadde overtatt makten i Kulturdepartementet. Da du fikk trekkspill til seksårsdagen din i 1983, hadde jeg akkurat begynt på musikklinja på Heimdal videregående skole. Den som innviet deg i trekkspillets mysterier var min lærer i bruksmusikkarrangering. Jeg husker han som en utmerket arrangør og musiker, og mine trekkspillende klassekamerater var fulle av lovord om den litt stille, men svært kompetente utøveren og pedagogen.

Jeg ble ordentlig glad da jeg leste dette. En kulturminister med den grunnleggende musikkopplæringa i orden. Et produkt av den kommunale kulturskolen, og ei som visste hva det ville si å stå ytterst på scenekanten med nervene i helspenn, puls langt over normalen, samtidig som man skulle få klamme fingre til å løpe fort over klaviaturet. En minister som velger å fokusere på sin bakgrunn fra den kommunale kulturskolen, når hun skal presenteres for det norske folket, og som viser hvor viktig trekkspillæreren hennes var i oppveksten. Det var tross alt han, Per Olaf Green, og ikke mattelæreren din som ble nevnt ved navn i intervjuet.
Continue reading Kjære Linda!

Musikkens kraft

Jeg var ikke gamle jenta første gang jeg hørte historien. Om julesangene som fikk krigende soldater til å møtes som venner på slagmarken i Frankrike under første verdenskrig. Lenge trodde jeg det bare var et eventyr. Det skulle vel mere til enn et par skarve julesanger for å få soldatene opp av skyttergravene? Ingen ville vel risikere livet sitt ved å løfte hodet over kanten, hvor de ukene og månedene før hadde ligget og skutt mot hverandre? Etter hvert har jeg skjønt at det faktisk hendte, selv om begge siders propagangamaskineri forståelig nok prøvde å legge lokk på historien. Overlevende soldater fra begge sider fortalte om opplevelsen da de kom hjem. I de 102 årene som er gått siden dengang, er historien blitt levendegjort for nye generasjoner gjennom bøker, artikler og filmer. Paul McCartney har til og med laget en musikkvideo til låta Pipes of Peace, som omhandler det som skjedde under julefreden i 1914.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på julesangene på slagmarken i dag. En nærliggende årsak er selvsagt prosessen om Forsvarets framtid som pågår i disse dager, og som har vært i min bevissthet mer eller mindre konstant de to siste årene. Det norske forsvaret har for lite penger , og da må det skjæres inn til beinet for å få mest mulig kuler og krutt for pengene. Vi trenger militær slagkraft, og da er det ikke rom for korps og musikk, mener mange høylytt. (Dersom du ikke har fått med deg hva jeg synes om Regjeringens forslag vedrørende framtidig organisering av Forsvarets musikk, finner du det her.)

På slagmarken i dag vil vi ikke oppleve noe liknende som det som skjedde i 1914. Kriger foregår på helt annet vis, og sangferdighetene og repertoaret til dagens soldater er så godt som ikke-eksisterende. Strengt tatt drukner lyden av et skarve militærkorps fort, når kavalleri, artilleri og jagerflyskvadroner spiller opp til dødelig dans. Betyr det at musikken er uten kraft i militær sammenheng og kan rasjonaliseres ut av det moderne Forsvaret?  På ingen måte! Jeg har selv opplevd generaler gråte og soldater juble fordi jeg har gjort jobben min. Hvor ofte skjer det ellers i Forsvaret? Det pleier vel strengt tatt å være omvendt, så la oss for en gangs skyld snakke om kraften som ligger i musikk.

Continue reading Musikkens kraft