Alle innlegg av Inga Helene

Til sammen var vi ett perfekt menneske

Per Heimly om bestevennen Ari Behn, bokutgivelsen og toeren på terningen.

Det er langt fra riksmedias redaksjoner til Duorga, eller Snubba som det står på kartet. 1421 kilometer for å være helt nøyaktig. Her, hvor 18 innbyggere, 32 sauer og et ukjent antall mygg holder til, har Per Heimly (49) akkurat lansert boka «Blodsbror». Boka om vennen Ari Behn, seg selv og vennskapet deres. Ikke én kjendisjournalist er å se; det er kun Harstad Tidendes utsendte og en kollega fra Narvik til stede. Sammen med snaut 50 publikummere på Snubba-dagen får vi med oss en av årets hittil mest omtalte boklanseringer. Været er etterlengtet upåklagelig, og de værbitte benkene utenfor Snubba grendehus duger fint som arena for pressemøter, spesielt for oss som ikke er vant til ståkete pressekonferanser, påfølgende kamp om intervjuobjekt og eksklusive uttalelser.

Symbolsk lanseringssted
Snubba er bygda Per Heimly vokste opp i. Her fikk han fikk sitt første fotoapparat, og herfra dro han allerede som 16-åring til hovedstaden. Det var også her han oppholdt seg da han snakket med Ari Behn for siste gang lillejulaften 2019, og hvor han fikk overbragt dødsbudskapet et par dager senere. Allerede da begynte prosessen. – Det er du som må skrive boka om livet mitt. Det er du som husker alt. Alt skal fram, både det gode og det onde. Det sa Ari til meg flere ganger, og seinest den siste dagen vi snakket sammen, forteller Heimly til HT. I og med at en del av handlinga foregår her i bygda, ble det fin symbolikk for forfatteren å ha verdenspremiere på boka her.

Mursteinsbok
Ikke mer enn 50 bilder. Det var beskjeden Heimly fikk fra forleggeren, – Det skal være en lesebok, ikke en billedbok. Heimly lo litt da han fortalte om dette til bygdefolket, og publikum lo med. En bok om et 25 år langt vennskap mellom en av Norges til tider mest omtalte personer, og en portrettfotograf som gjerne retter kameraet mot seg selv, trenger plass til det dobbelte. Gjerne mer. Sammen med bokas designer gikk han bak ryggen på forlaget. Heldigvis ble de tilgitt. Sluttresultatet er tykkere enn avtalt og veier et halvt kilo mer enn det som var planen. Ikke ble det noen begrensning på antall bilder heller.

VERDENSPREMIERE Hjemme i Snubba snakket Per Heimly for første gang offentlig om boka om Ari Behn og han selv, dagen etter at boka kom ut.

Artige og fine ting
Heimly mener boken kan ses på fra ulike vinkler. For det første er det en vanvittig interessant historie om et vennskap som går i bølgedaler. Den formidler, i tillegg til fotografens egen reise fra Snubba og ut i verden, også historien om Ari Behns liv. Et liv, som for Heimly fortoner seg nesten som et eventyr, vel og merke med en tragisk slutt. Per synes det er urettferdig at når noe så uvirkelig som et selvmord skjer, så overskygger selve handlingen hele livshistorien til personen. – Det som er viktig for meg, har vært å fortelle de artig og fine tingene vi opplevde, ikke bare den tragiske avslutningen. Det håper jeg at jeg har klart. Jeg synes det har blitt en fin bok, og jeg tror at folk vil ha mye glede av den.

Hel same til sammen
Seks bilder som Per Heimly har tatt av Ari, henger på en av veggene i grendehuset. Noen av dem er han selv med på. For eksempel forsidebildet på boka. Et litt Blues Brothers-aktig bilde fra den gang Ari var på sitt kuleste, mener Per. – Jeg er på vei ut mot høyre, men Ari stirrer rolig og rett i kamera. Det var litt sånn som livet vårt var på den tida. Ari hadde verdens beste tid, og han var utrolig imøtekommende med folk. Jeg var ikke det. Vi har alle våre feil og mangler, men vi utfylte hverandre på en god måte, forteller Heimly. – Ari og jeg var til sammen ett perfekt menneske. Han forteller videre at Aris farfar var samisk. Det betyr at han var kvart same. Heimly selv er trekvart. – Vi er en hel same til sammen også, flirer han.

Håpløs oppgave
All humor til tross, dette er en bok om hvor utrolig vanskelig det er å se sin beste venn svinne hen. Om hvor hjelpeløs man blir, og hvilken håpløs oppgave det er å skulle riste liv i en som som ligger på sofaen og overtenker. Den urbane Heimly har i voksen alder adoptert Ingmar Bergmans utsagn: «Demoner liker ikke frisk luft» og begynt å finne tilbake til naturen. Han prøvde å få med seg vennen ut på tur, og han prøvde også å riste liv i Ari ved å gjøre han forbanna. Det opplevdes som en håpløs oppgave, og han tenkte ofte: hva faen skal jeg gjøre?

VENNER Per Heimlys bilder av vennen Ari Behn prydet veggen i Snubba grendehus under lanseringen.

Taus så langt
Frem til denne dagen har Ari unngått å snakke om boken med journalister. – Jeg har med vilje holdt meg unna pressen, og det har vært veldig bevisst helt siden 25. desember 2019. Sånn sett er det veldig godt å få ut de tingene jeg har brent inne med. Det betyr ikke at utgivelsen har gått upåaktet hen. Ved hjelp av forlagets presseskriv og tidligere uttalelser fra Heimly har flere aviser kokt sammen forhåndsomtaler. To aviser har sågar anmeldt boken. Dagbladet ga den en femmer, mens VGs anmelder mente det var «en dårlig skrevet bok» og kastet en toer. Heimly synes at spriket mellom terningkastene egentlig er ganske fint. – Det er typisk for hvordan folk oppfattet Ari og meg. Enten likte de oss, eller så likte de oss ikke i det hele tatt. Toeren tar han ikke så tungt. -Jeg må jo si at jeg synes det er en dårlig skrevet anmeldelse. Skamløst dårlig skrevet er den. Det kan du godt skrive.

Har vært i tvil
Heimly innrømmer at han har vært i tvil om det var rett å skrive boka. – Jeg er nesten ennå i tvil. Jeg er jo livredd egentlig, fordi den er såpass ærlig og utleverende. Egentlig har jeg ikke hatt lyst til å gi ut boka i det hele tatt, men har følt at jeg måtte. Det kommer jo av at Ari ba meg spesifikt om det, sier han. Tanken på hvordan Ari Behn endte sitt liv, har også spilt inn. Teksten er slipt og klippet ned. I utgangspunktet var det et mye lengre manus, men forfatteren har tatt bort historier som han har opplevd som for heavy å ha med. Forleggeren har nilest, og de har gått noen ekstra runder av etiske årsaker. – Hver gang det har vært noe som har gitt meg en vond følelse til tross for at det er sterke og fine historier, så har jeg tatt det bort. Heimly tror imidlertid at om Ari kunne lest boken, så ville han vært fornøyd. – Jeg tror han ville elsket den fullt og helt. Den er vond, selvutleverende, pinlig, litt barnslig til tider, men jeg føler at jeg har Aris ånd med meg hele veien. Det er store ord og romantiske følelser, men det var sånn vi var da. Vi var dyrkere av det patetiske og romantiske, og hvis du ikke liker det, så bør du ikke kjøpe boka, ler han.

Kanskje film
Forlaget har skrytt av solgte filmrettigheter. Heimly forteller at det ikke stemmer helt. – Jeg er blitt kontaktet av flere produksjonsselskap som har fått lese boka. Interessen for å lage noe er absolutt der, sier han. Først og fremst vil han la boka få leve sitt eget liv, men innrømmer at det hadde vært ordentlig artig å se Ari og Per på stort lerret en gang. Hvem som skal framstille de to kompisene? – Det snakket vi faktisk om på lille julaften, Ari og jeg. Husk, Per! Nicolai Cleve Broch skal spille meg, sa han, og det kunne faktisk passe. Kanskje ikke en ung Ari, men de senere årene, sier Heimly ettertenksomt. Hvem som skal spille han selv, har han ikke noen fasit på, men han anser det som en ordentlig utfordring. – Da snakker vi om en fyr som starter på 50 kilo og ender på 100. Den som skal spille meg, han skal få kjørt seg, avslutter han med glimt i øyet og et flir om munnen.

INTERESSERTE Mange hadde funnet veien til Snubba grendehus for å høre på Per Heimly.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: lørdag 14. august og på
ht.no

Sensasjonell Lego-kunst i Henningsvær

En av verdens fremste samtidskunstnere og tydeligste Kina-kritikere med sensasjonell utstilling i Kaviar Factory i Henningsvær.

LEGOBILDER I første etasje finnes alle dyrene i den kinesiske kalenderen avbildet med Lego-brikker.

Harstadværinger og andre på Henningsvær-tur denne sommeren har ikke kunnet unngå å legge merke til plakaten med bilde av den geipende kineseren oppspent på fiskehjellene ved den siste brua før Henningsvær. Et ukjent ansikt for de aller fleste nordmenn. Ute i verden er imidlertid Ai Weiwei en av de mest innflytelsesrike samtidskunstere, og også en av de tydeligste kritikerne av det kinesiske regimet. Sannsynligheten for å oppleve hans kunst og regimekritikk er størst i de aller største byene verden rundt. At han nå stilles ut i Henningsvær, og det på en utstilling han selv har kuratert spesifikt til Kaviar Factory og Lofoten, er intet mindre enn en sensasjon. 

Felles venner

KUNSTFORKJEMPER Venke Hoff er brennede opptatt av at kunst skal nå ut til absolutt alle.

– Nettverket mitt er min største kapital, sier Venke Hoff, eier og driver av Kaviar Factory. Sammen med mannen Rolf Hoff har hun gjennom en årrekke bygd opp en av Norges største samlinger med samtidskunst. På veien har de også skaffet seg gode bekjentskaper i kunstverden. Det er nettopp det siste som har gitt Venke muligheten til å lage en utstilling som vekker oppsikt langt utenfor Norges grenser. Felles venner åpnet for et møte mellom Weiwei og Venke i Berlin i desember 2018. Siden har det blitt jobbet intenst begge steder for å få dette til. 

Fra OL-stadion til fengselscelle

VELKOMST Kinesiske Ai Weiwei ønsker publikum velkommen til utstilling fram til 2022.

Mange nordmenn har et forhold til Ai Weiweis arbeid, selv om de ikke er klar over det. Weiwei er nemlig en av designerne bak Beijings nasjonale stadion, det såkalte Fugleredet, som ble brukt i sommer-OL i 2008. Samme år skjedde det et stort jordskjelv i Sichuan hvor 5000 skolebarn døde da skolene deres kollapset. Andre offentlige bygninger ble ikke ødelagt på samme vis. Weiwei er en av flere som mente dette kom av korrupsjon under byggeprosessen. Året etter valgte han å kritisere de kinesiske myndighetene med en installasjon i München bestående av 9000 skolesekker som dannet setningen «For seven years she lived happily on this earth». I 2010 ble han nektet utreise fra Kina, angivelig fordi myndighetene var redde for at han skulle dukke opp ved fredsprisutdelingen i Oslo. Året etter ble han arrestert. Myndighetene mente han var skyldig i skatteunndragelse. I 81 dager satt han innesperret med kameraovervåkning 24 timer i døgnet. Den cella har han senere gjenskapt som en installasjon som publikum kunne vandre rundt i,  under en utstilling i Berlin.   

Ytringsfrihet og Lego-protest

LEGO-DØD I dette Lego-kunstverket gjenskaper AI Weiwei, med seg selv som motiv, fotografiet av en død, syrisk flyktningegutt på en strand i Tyrkia.

Store deler av utstillingen i Henningsvær er bygget med Lego-klosser, et medium Weiwei har brukt til å skape kunst siden 2007. Da han kontaktet Lego-fabrikken i 2015 med et ønske om å kjøpe store kvanta Lego-brikker til et pågående kunstprosjekt om ytringsfrihet, fikk han i første omgang nei fra den danske fabrikken, som mente dette ville bryte fabrikkens policy om politisk nøytralitet. Kunstneren anså dette som et forsøk på sensur og diskriminering, og fikk hjelp av støttespillere verden over, som sendte Lego-klosser i bøtter og spann. Lego har siden trukket tilbake avslaget og selger nå direkte til Weiwei. 

Undertrykkelse og migrantkrise

DESPERAT Redningsfartøyet «Sea-Watch 3» seilte rundt i Middelhavet i 16 dager, med over 40 flyktninger ombord, uten at de fikk legge til kai noe sted. Weiwei har gjenskapt ruta skipet tok, i Lego.

Første etasje i Kaviar Factory er fylt av fargerike Lego-bilder som framstiller dyrene i den kinesiske kalenderen. Bildene er basert på et tidligere verk av Weiwei – «Circle of Animals/Zodiac Heads» – hvor kunstneren har gjenskapt 12 dyrehoder i bronse fra en fontene som ble ødelagt av anglo-franske styrker under den andre opiumskrigen. I andre etasje har Lego-bildene dyster tematikk fra vår egen nære fortid. Ett viser druknede flyktninger under vann utenfor kysten av Italia, ett annet er en iscenesettelse av ett av de sterkeste bilder fra migrantkrisen ved Middelhavet; en syrisk gutt liggende død på en strand i Tyrkia. Det tredje viser en skipskapteins desperate jakt på en havn for skipet med mer enn 40 flyktninger ombord. I tillegg er det funnet plass til to arbeider i marmor, et verk i tredimensjonal drageteknikk og videoer som omhandler den farefulle båttransporten som fortsetter å ta liv den dag i dag.      

Godt besøkt

VELKOMSTKOMITE Weiwei ønsker alle velkommen til Henningsvær, kunstinteressert eller ei.

TIl tross for pandemi, et sterkt redusert antall utenlandske tilreisende og en liten organisasjon som ikke har hatt kapasitet til å produsere reklamemateriell, har besøkstallene vært langt over forventet. – Vi kunne nesten ikke hatt mer besøk, forteller Venke og datteren Mariken, som styrer Kaviar Factory sammen med sin mor. De forteller om besøkende som kommer gjentatte ganger. Noen gråter, mange takker for sterke opplevelser, og de har til og med fått rapporter om utlendinger som har holdt på å kjøre i grøfta ved synet av Weiwei langs veien. Vanligvis ville dette kunsteventyret vært over etter tre måneder, men kunstneren har vært så generøs at utstillingen får stå ut oktober neste år. Det kommer godt med, da produksjonskostnadene har vært enorme. Bare frakta fra Berlin, New York og Kina kommer opp i astronomiske beløp

Tilgjengelig og forståelig

SOMMERJOBB Olivia Voster har kommet ens ærend fra Stavanger til Henningsvær for sommerjobb på Kaviar Factory.

Utstillingen har slått godt an blant mange unge voksne, opplyser Venke og Mariken, noe de gir temaene som kunsten tar opp, hovedæren for. Migrasjon, undertrykkelse, menneskerettigheter og sensur er sentralt i dagens mediebilde. En annen viktig grunn til tilgjengeligheten er tekstarket som beskriver kunstverkene, og som setter verkene inn i en dagsaktuell sammenheng. 

Fristende førsteinntrykk

FORNØYDE Veronica Lunde Johansen og Shawk Shamon kjente ikke til Weiwei fra før. Nå er de sugne på å se mer av kunstneren.

Kule bilder som er imponerende laget. Det er Veronica Lunde Johansens inntrykk etter å ha vandret rundt og sett Weiweis kunst for første gang. – Rørende, er Shawk Shamons beskrivelse etter å ha sett bildet fra den tyrkiske stranda. Johansen og Shamon har reist fra Sarpsborg til Lofoten for å utforske hva øyriket har å by på. Ingen av dem hadde hørt om Ai Weiwei tidligere. Vandringen i galleriet har imidlertid ikke skuffet dem, og det frister så absolutt for dem begge å bli bedre kjent med Weiwei og kunsten hans ved en senere anledning.

Fakta – Ai Weiwei

DRAGEKUNST Kinesisk dragebyggerteknikk er blitt tredimensjonal i dette verket som framstiller et mytologisk folkeslag med hull i hjertet.
  • Kinesisk kunstner og regimekritiker
  • Sønn av Ai Qing, en av Kinas viktigste poeter 
  • Mottok Amnesty Internationals menneskerettighetspris i 2015
  • Ble fratatt passet sitt i forbindelse med arrestasjonen i 2011, fikk det tilbake i 2015
  • Ansvarlig for dokumentaren «Human Flow» (2017) som tar for seg mennesker på flukt i dag
STREETART Gatekunstneren Pøbel har gjenskapt kameraet som overvåket Weiwei gjennom hans 81 dager lange fengselsopphold i 2011.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: Harstad Tidende 7. august 2021 og ht.no

NEONSKILT Kaviar Factorys karakteristiske logo, et kunstverk av Michael Sailstorfer, har fått en ansiktsløftning i anledning utstillingen. På nattestid kommer det til å lyse opp i fiskeværet.

Intenst om unntak og terror

22. juli-terroren sekund for sekund ble et intenst møte med den nasjonale tragedien fra 2011.

Tre timer, åtte minutter, 38 sekunder. Nesten en halv dag på jobb, en moderat fjelltur eller en litt lang familiemiddag. Det er også nøyaktig den tiden det tok ett menneske å endre norsk historie for alltid, og å plassere det som skjedde, høyt oppe på lista over de verste terrorhandlinger i verden. I forestillingen «03:08:38 – Tilstander av unntak» gjenskapes hendelsene fra ti år tilbake, sekund for sekund, fra bomben går av i regjeringskvartalet nøyaktig klokken 15:25:22 til politiets beredskapstropp arresterte han på Utøya drøye tre timer senere.

Tilbake til 2011

Harstads nyeste spillested, Arena Nord-Norge, var valgt som scene. Midt i rommet var det satt opp flere primitive arbeidsbord hvor musikere, tegnere og teknikere utfoldet seg. Ved et av dem merket Utøya sto et kor av lokale sangere. Det hele ble lyssatt med enkle midler, filmet og projisert på de store skjermene som hang på kortveggene. Publikum var plassert langs langveggene. Klokken ble satt i gang, selve hendelsesforløpet startet kl.15:19:55, og dermed ble tida skrudd tilbake til 22. juli 2011.

Absurde låter

BOMBEN En blekkflekk illustrerer bomben som ble sprengt i regjeringskvartalet.

Lydklipp fra radiosendingene denne ettermiddagen vitner om en helt vanlig fredag, helt til det smeller. Selve bomben illustreres med en stor blekkdråpe som slippes ned på et papir. Deretter klippes Breiviks bil ut i papir og plasseres på tidslinjen med håndskrevne tidsangivelser og lys som tennes etter hvert som tiden går. Vi hører opptak av sang og Gro Harlem Brundtland fra Utøya. Så begynner de første radiomeldingene om eksplosjoner å komme. Enn så lenge holder de kommersielle radiokanalene seg til spillelistene, noe som fører til det absurde at The Final Countdown med Europe slynges ut i eteren mens folk kjemper for livet i regjeringskvartalet. De første spekulasjonene om terror kommer, og man griper etter plausible årsaker i de mest nærliggende politiske hendelsene. Det lokale koret gjenskaper konturen av Utøya ved hjelp av papirbiter og vann. Etter hvert skal det vise seg at det er Breiviks manifest de river i småbiter.

Sårt og vondt

BILEN Breiviks bil er klippet ut og klar til å sette ut på ferden mot Utøya.

Musikk har en sentral plass i forestillinga. Mye av den er lydlagt med Schubert i firstemt korsang. Dette gjør vanvittig vondt, spesielt når ferga MS Thorbjørn beveger seg mot Utøykaia for å ta med seg den dødbringende lasten. Den halve timen som Breivik venter før han tar turen over, er slagverker Terje Isungsets viktigste øyeblikk, hvor han virkelig fanger stemningen like før noe stort, og i dette tilfellet grusomt skal skje. Trompetist Per Jørgensen vrir kniven om i hjertet med sin såre sang og lidende trompettoner etter hvert som røde lys tennes for hvert liv som går tapt på Utøya. Da har vi fulgt drapsmannens ferd over øya og inn i bygningene gjennom en tykk rød tusjstrek. I taket ser vi himmel og løvverk, og håndtrykte løvblad faller ned på stien. Politiets ankommer i små pappbåter som dingler hjelpeløst i rommet en god stund. En blå tusjstrek møter den røde og gjør slutt på marerittet

Mangfoldig kunstner

MANGFOLDIG Tore Vagn Lid innehar et utall hatter i produksjonen. Her er han i musikerrollen.

Tore Vagn Lid, som har utviklet forestillingen, har mottatt to Hedda-priser for den, både alene og sammen med andre medvirkende. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Lid vært en markant skikkelse i norsk teaterliv som regissør, forfatter og komponist. Sammenholdt med et tidligere virke som musiker, en doktorgrad i anvendt teatervitenskap fra Tyskland, et professorat i regi ved Kunsthøgskolen i Oslo og en rekke høythengende andre priser – for eksempel Ibsen-prisen og Kritikerprisen – aner vi en mangfoldig kunstner. Dette er mitt første møte med Lids kunstnerskap på scenen, og det blir neppe det siste. Jeg lot meg fange av tiden, og av absurditeten mellom det som ble spilt på radio, og det som jeg nå vet skjedde i samme øyeblikk. Jeg undret meg over hvor raskt man kunne komme med spekulasjoner om hva som lå bak, allerede den gang det skjedde. Denne undringen er ikke blitt mindre etter søndagens forestilling. Kanskje bør vi prøve å tøyle vår trang til å finne forklaringer før vi vet hva som faktisk ligger bak? Spekulasjonene som ble presentert i media, ga i beste fall bare konspirasjonsteoretikere vann på mølla.

FESTSPILLENE 2021

03:08:38 – Tilstander av unntak
med
Tore Vagn Lid – audiovisuelt konsept og regi
Øystein Nesheim og Tore Vagn Lid – scenografi
Anders Elsrud Hultgreen – kamera
Tor Christian F. Bleikli – lys/research
Øystein Nesheim og Arvid Pettersen – live tegning
Terje Isungset, Tore Vagn Lid, Morten Skage og Per Jørgensen – musikere
Mathias Grønsdahl – teknikk/audiovisuell avvikling
Tore Vagn Lid / Morten Skage / Mathias Grønsdahl – lysdesign
Hilde Annine Hasselberg – vokal
Harald Lind-Hanssen – korleder
Tore Vagn Lid / Terje Isungset – komponister
Tor Christian F. Bleikli – produsent
Sigrid Aakvik – Art&About – internasjonal produsent
Tore Vagn Lid – arrangement
Arena Nord- Norge, søndag ettermiddag/kveld
Publikum: 57

ARRESTASJON Den røde tusjen viser Breiviks rute på Utøya, den blå viser politiets ankomst.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: Harstad Tidende 23. juni 2021 og http://www.ht.no

Langsomt håndverk i moderne innpakning

Petter Bratland kombinerer ny designteknologi og gammel trykketeknikk samtidig som han tar vare på Harstads stolte trykkerihistorie

STORT Petter har utvalget om du ønsker å snakke i store bokstaver.

– Dra ut en skuff og nyt synet! Der har du en I, tror jeg.

Det er en entusiastisk og lidenskapelig Petter Bratland som står i verkstedet i Storgata og viser fram sin store pasjon og nye yrkesvei. Siden oktober i fjor har hverdagen hans vært full av bittesmå blybokstaver i ulike varianter, nitidig satt sammen til ord og uttrykk, og trykket mot papir med utstyr som for lengst har gått av med pensjon. Favorittboka, «Yrkeslære for settere» utgitt i 1946, er selve Bibelen for han. Den er nilest et utall ganger. Samtalene med pensjonerte fagfolk har vært mange og grundige. Her gjelder det å hente ut kunnskap om trykkerifaget før den forsvinner med de siste yrkesutøverne av den gamle skolen.

VERKSTEDET Sirlig orden må til for å holde oversikt.

Nytt og gammelt

Bratland, tidligere Rampestrek-aktør, har helt siden barndommen vært en nysgjerrig fyr. – Æ plukka fra hverandre lekebilmotora for å se kossen dæm virka, og det va ikke sikkert at æ fikk dæm sammen igjænn, sier han med et lurt smil om munnen. Fagbrev som elektriker var første skritt på yrkesveien før han gjøv løs på en bachelor i grafisk design. En moderne designutdannelse med konsepttenking og digitaltekniske løsninger ble komplettert med et studieopphold i England, og det var der han fikk øynene opp for løse blytyper, trykksverte og digert maskineri. – Engelskmennene er et stolt folkeslag som setter tradisjoner og arv høyt, også innen trykkerifaget. Når jeg kunne kombinere det digitale med det analoge, og i tillegg fikk med meg historien bak faget, da var jeg solgt

BLYTYPER Et utvalg bokstaver som venter på å bli sortert.

Puslespill for voksne

For en godt vant PC-bruker tar det kanskje fem sekunder å åpne et tekstdokument og skrive «Gratulerer». Sleng på ti sekunder til, og du har fargelagt ordet i en vakker gradient og skrevet ut et slags gratulasjonskort. I Petters verden er dette en langt mer omstendelig prosess. Først må han finne en passende skrifttype fra en av de 160 skuffene med bokstaver som hittil er på plass i verkstedet. De ti bokstavene plasseres i en ramme, og mellom ramma og bokstavene fylles det på med metallklosser av ulik størrelse sånn at bokstavtypene sitter dønn fast. Underlaget må være helt i vater, for bokstavene skal ligge eksakt like høyt i ramma. Så monteres ramma i trykkpressa, en Heidelberg platepresse fra 1967 som har gjort tjeneste hos Aas og Sønn boktrykkeri. Petter måler og demonterer ramma igjen. Her må flere metallklosser til for å få ordet på riktig plass. – Et puslespill for voksne, kommenterer Petter.

PRØVETRYKK Bokstavene er på plass i maskina, men må justeres etter et prøvetrykk.

Orden i sakene

Det er fascinerende å besøke verkstedet. Å dra ut en skuff med bokstavtyper gir uttrykket blytung en ny mening. Bokstavenes plassering i skuffene kan ikke sammenlignes med qwerty-tastaturet. Her ligger de etter hvor ofte de brukes. Petter har laget en oversikt over plasseringa, og etter hvert vet han nøyaktig hvor de ligger.

FONTSTØRRELSE Størrelsen på bokstavene bestemmes.

Stolt trykkerihistorie

Harstad har lange og stolte trykkeritradisjoner. Byen fikk avis allerede i 1887, og fremoverlente aviseiere sørget for at andre aktører også måtte ha topp utstyr opp gjennom årene. Mens Petter steller med maskina, smører sverte på trykkplatene og justerer dyser, forteller han om utstyret han har fått på plass – det meste hentet fra Rolf Solsviks private trykkerimuseum på Grytøy. – Mye er fra Aas og Sønn, noe fra Handelstrykkeriet. og noe er fra HTs trykkeri. Jeg har også fått tak i flere klisjeer laget av Karl Erik Harr. Finn-faunen har jeg flere hundre av, flirer han. Et prøvetrykk avslører at trykksvertemengden må justeres. Lufttrykket som løfter papiret opp, er ikke tilstrekkelig og må finstilles. Etter at de nødvendige justeringene er på plass, settes maskineriet i gang, og i løpet av noen få minutter har maskinen produsert en fin, liten bunke med gratulasjonshilsener. Petter forklarer og forteller underveis. Visste du forresten at uttrykket «trykk seksten» er hentet fra trykkerifaget?

JUSTERING Petter skrur og justerer trykkpressa for optimalt resultat.

Ta tida tilbake

FARGEBLANDING Trykksverta påføres manuelt.

Hele arbeidet er tidkrevende. Etter bruk må bokstavtypene må demonteres, renses og legges nøyaktig tilbake på plass, men det er noe med de prosessene som Petter mener man bare må omfavne. Kanskje må vi ta noe av denne mentaliteten inn i livet for øvrig, undrer han. – Det er ikke tilrettelagt for at vi skal kunne ha tid til dette. Æ har stressa nok i livet mitt, både som elektriker og grafisk designer. Alt blir prispushet, og til slutt er vi ikke oss selv, bare et maskineri som er laget for å tilfredsstille noen fra en kjede som har satt noen lave priser. Hva slags eierskap har vi til oss selv, da? Jeg har sett hvor mye det har ødelagt for både venner og meg selv, og der har jeg ikke lyst til å være.

RESULTATET Ti bokstavtyper og to trykksvertefarger er blitt til en gratulasjonshilsen.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: Harstad Tidende 8. februar 2021 og ht.no

FEST OG ANNET FANTERI (KORONANOTATER – DEL 2)

«Det meste til festen» sto det på det eneste skiltet jeg gikk forbi, da jeg måtte inn til sentrum i min kommende hjemkommune i løpet av uke to i lockdown. Selv om verden står på stedet hvil, førte et høyst velkomment hussalg midt i uke én til at papirer måtte undertegnes. Av hensyn til megleren måtte hjemmekontorantrekket byttes til noe mer bymessig. Strengt tatt var det ingen som kunne bry seg, bortsett fra nettopp megleren. Bylivet ved lunsjtider denne onsdag formiddagen var ikkeeksisterende, og selv om jeg dro på smilebåndet av den håndskrevne plakaten på fortauet, er det enkelt å forstå den følelsen av fortvilelse som enhver forretningsdrivende i en by, hvor livet er satt på pause, må kjenne disse dagene. Jeg vil jo gjerne kunne gå innom sjappa med festlige festrekvisitter når livet normaliserer seg, men jo lenger verden ser seg nødt til å be oss holde avstand, jo mindre sannsynlig er det at det kommer til å skje.

Ellers er det liten grunn til festivitas her i gården. Snøbygene står i tettere kø enn Korona-viruset (min kommune har null registrerte smittede, mine nye hjemkommune har fire). Utepils er et begrep vi her nord ikke bryr oss om å forholde oss til på et par måneder. Søringene påstår at det laver ned i sør. Hallo? Dét gidder jeg i hvert fall ikke å kommentere. Ellers registreres det at enkelte sørpå kjører kakefest. Vi her nord sparer det siste til de riktig store begivenhetene, de som virkelig er verdt å feire. Å invitere til fest med århundrets løftebrudd som årsak, burde vært forbigått i stillhet i disse dager. Sånn sett har det vært befriende lite spillerom for PR-kåte politikere, ute av posisjon, og med dertil hørende ekstremt markeringsbehov, de siste ukene.

Jeg må imidlertid innrømme at hverdagen ikke går helt ihop uten et lite innslag av festivitas. Samme dag som hussalgskontrakten ble undertegnet, var et besøk på den statlige vinsjappa nærmest obligatorisk. Jeg venta pliktskyldigst ved inngangen (max fem kunder inne), holdt minst en meter avstand (gjeldende FORHOLDSREGLER, ikke forhåndsregler, ved besøket) og droppa pose på flaskene for å unngå unødig kontakt med eventuelle smittekilder. Idet jeg tæppa kortet (selvsagt av smittevernhensyn) og forberedte meg på å taste inn PIN-koden ettersom beløpet oversteg 500 kroner, slo den interne immunkontrollen inn. Burde jeg kanskje valgt en billigere vin?

(Koronanotater – del 1 finnes offentlig tilgjengelig på min facebookprofil om du orker å bla deg nedover)

Om tall, tipping og troverdighet

Dette skulle egentlig vært nok et blogginnlegg om avisenes elendige kulturdekning. Et tilsvar på et leserinnlegg fra Nordlys’ redaktør Helge Nitteberg, den tredje avislederen i Amedia-konsernet som de siste månedene har gått ut og forsvart hvordan avisen dekker kulturfeltet. Jeg hadde tenkt å ikke være skarpt kritisk, men argumentere med fakta og nye vinklinger. Jeg hadde til og med tenkt å si at jeg har forståelse for at avisene skriver om sport; tross alt har Norges Idrettsforbund nesten to millioner medlemmer. Det var helt til jeg oppdaget Spillsenteret.

Aldri hørt om det, sier du? Det hadde ikke jeg heller før jeg tegnet abonnement på Nordlys og begynte å gå sportsdekningen til avisa nærmere etter i sømmene. Du trenger forresten ikke avisabonnement på hverken Nordlys eller noen av de andre 43 Amedia-avisene som dukker opp når du googler «Spillsenteret», for å finne ut hva dette dreier seg om, har jeg skjønt i ettertid. Her får du tilgang til alle sakene som er publisert med annonselenker fra Norsk Tipping, og det er ikke få. Med utgangspunkt i 9. desember og 30 dager bakover forteller Nordlys’ søkefelt at avisa har publisert 124 saker i samarbeid med spillselskapet. 71 av de sponsede artiklene er skrevet av en tidligere sportsredaktør i Bergensavisa, som fortsatt står på ansattlista til nevnte avis, dog uten noen definert tittel, mens 50 har en annen opphavsmann, en som tilsynelatende jobber for en av Amedias andre store aktører. Førstemann har siden januar 2018 og fram til nå pøst ut omtrent 1450 artikler om sport og spill, kan Bergensavisas søkefelt fortelle meg. Med den farta kommer han glatt til å runde 1500 artikler i løpet av en toårsperiode.

Det er forresten ikke bare Nordlys som spyr ut sponsorstøttede tekster. Hele 14 andre Amedia-aviser i Bodø, Bergen, Drammen, Narvik, Horten, Haugesund, Moss, Gjøvik, Sarpsborg, Skien, Ski, Elverum og på Romerike har de 30 siste dagene publisert 89 saker eller flere. 12 av disse har publisert over 100, Avisa Nordland troner nest øverst med 147. Her er det fotball for alle penga, litt basket, litt ishockey, landslagshåndball, oddstips – egentlig alt du kan spille på hos den norske spillgiganten. Vi må heller ikke glemme alle artiklene om de som har vunnet svære milliongevinster i pengespillene til Norsk Tipping. De aller fleste sakene har de to tidligere nevnte personene som opphavsmenn.

«Med annonselenker fra Norsk Tipping» står det øverst på de aller fleste sakene, men jeg har funnet brudd på markedsføringsloven, dvs manglende merking. Om du leter litt på sida, finner du lenke til Norsk Tippings side om spillevett. Der kan du lese om ansvarlig spilling, verktøy for å kontrollere spillinga og hva du gjør om problemene med spill blir for store. Jeg prøvde forresten å komme tilbake til utgangspunktet fra spillevettsida, men gikk ikke uten ekstra klikk, både en og to ganger, og en ekstra dose reklame for Norsk Tippings spill.

Desto mer jeg har gravd meg ned i dette, desto flere spørsmål sitter jeg med. Mediekonsernet Amedia, med mottoet «Mangfoldig. Troverdig. Hver dag», skryter av enorm omsetning øverst på sin nettside. Hvor mye av den står det kommersielle samarbeidet med Norsk Tipping for? Hvordan kan én journalist produsere 1500 artikler på to år? Hvordan kan Norsk Tipping forsvare kynismen de viser ved å utsette potensielle spilleavhengige for ytterligere risiko gjennom å påtvinge besøkende på sin spillevettside ekstra reklame? Sist, men ikke minst: Hvordan kan Amedia tro at de framstår som en troverdig medieaktør når de ikke står åpent fram med et kommersielt samarbeid av dette omfanget?

Kultur, journalistikk og bortforklaringssnikksnakk

Jaja, folkens! Da har vi fått det svart på hvitt. Avisa Nordland er til for leserne, ikke arrangører eller artister. Det er blitt fortalt oss i et leserinnlegg fra Avisa Nordlands (AN) kulturleder, Helge Grønmo. I et forsøk på å imøtegå kritikk på manglende dekning av Generasjonsfestivalen i Bodø første helga i oktober, har kulturlederen prøvd å forklare avisas kulturdekning. Innlegget minner for øvrig mistenkelig mye om et tilsvarende innlegg i Gudbrandsdølen Dagningen (GD) fra 19. juli i år med tittelen «GD skriver om kultur for leserne, ikke aktørene», hvor to av avisas redaktører svarer med samme mynt på kritikk fra kulturaktører. GD tar betalt for å delta i den offentlige debatten, noe jeg synes er uhørt i et moderne og opplyst demokrati, derfor ingen lenke til avisas svar. Ditt lokale bibliotek kan imidlertid gi deg gratis tilgang om du har lyst til å sammenligne de to avisinnleggene.

Ingen av innleggene dokumenterer forøvrig sine påstander om antall lesere, hvem de er og hva som leses. Det hevdes at «statistikken viser», uten at det legges fram tall, grafer eller andre data. Fra mitt ståsted er det problematisk at seriøse nyhetsaktører tror det holder å vise til ukjent statistikk som kilde, spesielt når informasjonen ifølge Grønmo er så lett tilgjengelig.

Det er forresten ikke første gang i år at AN snakker ned profesjonelle aktører. I en kommentar fra journalist Stein Sneve publisert 3. august, dagen etter at Nordland Musikkfestuke åpnet, snakker Sneve om alt det positive som skjer på kulturfronten i Salten-området. Han konkluderer med at de virkelige heltene er de frivillige og amatørene, de som sørger for at festivalene lar seg gjennomføre, og medlemmene i kor, korps, band og revylag.

Hvem er så disse leserne de sikter til? Hvem skriver avisa for? Ut fra Grønmos innlegg kan militærmusiker Juul trygt droppe å sveipe innom avisa. Det jeg driver med, selv når jeg besøker Bodø i embets medfør, er uinteressant. Kvæfjerding Juul er også utafor målgruppa, alle den tid ANs fremste salgsargument for tiden er «Det viktigste i verden skjer der du bor». Kulturjournalist Juul, som i mer enn ti år har dekket store og små kulturbegivenheter i Nordland og Troms for flere aktører, hvorav AN er en av dem, synes imidlertid at dette spørsmålet er alt for viktig til at jeg kan surfe forbi denne debatten, spesielt med tanke på avisas rolle som journalistisk flaggskip når Bodø skal frontes som europeisk kulturhovedstad om fem år. Noe reelt alternativ til det finnes vel ikke?

Den siste tida har det derfor gått med mye tid, både foran og bak betalingsmur, på ANs nettsider for finne svar på spørsmålet først i forrige avsnitt. Ut fra Sneves hyllest til amatørene er det interessant å se på hvordan avisa dekker dette. I tillegg lurer jeg på hvordan avisas kulturpolitikk som Grønmo beskriver, kommer til uttrykk i hva de faktisk skriver om.

Grønmo sier at folk ikke vil ha intetsigende forhåndssaker. Hvorfor er det da så mye av nettopp det i AN? I løpet av den tida jeg har vært abonnent, har det til tider, når jeg har klikket meg inn på Kultur i menyen, vært mer enn en tredjedel artikler om kulturarrangement som skal finne sted. En stor del av disse har vært saker med enten pressemeldinger, Facebook-sider eller hjemmesider som eneste kilde, og som bærer preg av ren og skjær klipp-og-lim-journalistikk. Tilfanget av nye artikler har til tider vært så lite at flere av forhåndsomtalene har blitt liggende på kulturforsida lenge etter at arrangementet er over. Musikkrelaterte omtaler har sjangermessig slagside. Profesjonelle pop-/rockeartister dominerer forhåndsstoffet. Amatørene, som Sneve lovpriser og Grønmo hevder er like interessante som proffene, glimrer totalt med sitt fravær. Det samme gjør den klassiske musikken med noen få unntak.

Dekningen av amatørmusikklivet i Bodø er generelt sett laber. Totalt sett snakker vi om et firesifret antall barn, unge og voksne amatører som bruker mye av fritida si på å glede seg selv og andre. Hvor mange publikummere de når ut til i løpet av et år har jeg ikke hatt mulighet til å finne ut av, men det forundrer meg ikke om vi snakker om et femsifret antall. Et misunnelsesverdig korimperium innenfor domkirkas murer, to semiprofesjonelle kor utenfor, to store undevisningsinstitusjoner innen musikk, kultur og dans og flere kor og skole- og voksenkorps burde tilsi at det er nok stoff å ta av selv om avisa ikke prioriterer «anmeldelser fra konserter som samlet 40 mennesker». Bodø Harmonimusikk ble tildelt Bodø kommunes kulturpris inneværende år. Når Bodø kommune finner at korpset er verdt byens høythengende kulturpris, burde avisa greie å hoste opp noe mer enn en pressemeldingaktig sak om tildelinga. Å søke etter artikler om korene Ylajali og Vocal Art er nytteløst. Vocal Arts virksomhet i 2019 er ikke omtalt, mens Ylajali er ikke nevnt i det hele tatt inneværende år. Pias ballettskoles virksomhet (700 elever, seks ansatte) er knapt omtalt i år. Byens kulturskole, med 40 ansatte og 700 elever, og dens virksomhet er heller ikke omtalt. Jeg greier faktisk ikke å finne en eneste artikkel fra 2019 som omhandler kulturskolens aktiviteter. Det er også på sin plass å nevne at representanter for byens bandmiljø har tidligere i år uttrykt sin misnøye med hvordan avisa dekker fagfeltet i eget leserinnlegg.

Grønmo hevder at folk vil ha reportasjer fra store arrangementer som samler mye folk, som Parkenfestivalen. Jeg har tillatt meg å se på dekninga av denne festivalen opp mot det avisa har skrevet om Nordland Musikkfestuke. Litt informasjon for folk utenfor ANs dekningsområde er på sin plass. Parkenfestivalen er en todagers pop-/rockefestival med et vorspiel dagen før. 25 artister opptrådte på tre scener i løpet av de to offisielle festivaldagene, 16. – 17. august, i år. Dagen før var det familiearrangement med tre artister i tillegg til konsert med Åge Aleksandersen og Sambandet. I tillegg arrangerer Parken frittstående livekonserter ellers i året. Nordland Musikkfestuke (NMFU) gikk av stabelen i tidsrommet 2. – 11. august. 42 arrangementer sto på programmet i 2019. Festivalen har en hovedsakelig klassisk musikkprofil, men også andre musikalske sjangere, kunst, foredrag og en konferanse om byutvikling var del av årets program. Begge festivalene trakk omtrent 25000 publikummere inneværende år.

I løpet av perioden 13. – 19. august i år publiserte AN mer enn 100 saker fra Parkenfestivalen. I tiden rundt NMFU ble det publisert omtrent halvparten så mange saker fra den festivalen. Avisa har tatt seg bryet med å samle alle konsertanmeldelsene fra Parken i en egen sak. Mange av anmeldelsene fra NMFU er ikke engang tagget, slik at man kan ikke finne dem om du søker etter nettopp denne typen tekster. AN skryter også av sin egen dekning av Parken i en artikkel der de forteller at 15 personer er involvert. Hvor mange dekket NMFU?

Hvorfor er det så stor forskjell på dekningen av de to festivalene? Er det fordi AN anser Parkenfestivalen viktigere enn NMFU? Er det fordi journalistene i AN ikke evner å skrive interessant nok om andre musikksjangere enn pop og rock sånn at leserne klikker seg inn på stoffet? Eller er det fordi kulturlederens personlige smak skinner gjennom?

Dekninga av Parkens livekonserter fortjener også noen ord. 14. oktober ble nyheten om at A-has andre avskjedsturné begynner i Bodø, sluppet. Selv jeg skjønner at det er big deal når bandet gjenoppstår for å avslutte karrieren nok en gang, men å publisere sju saker på fire dager ligner mer på markedsføring enn på journalistikk.

Til slutt må jeg si noen ord om alle disse bildeseriene. Nettavisenes variant av aktivitetsbøkene «Hvor er Willy?» fra 70-tallet, hvor formålet var å lete etter en blid kar i rød- og hvitstripet T-skjorte i ulike overfylte miljøer. Velegnet til å få barn og voksne til å slå ihjel lang tid, og fungerer like fint på nett nå som i bokform den gang. I en av ANs mest innholdsrike bildeserier er det tatt bilder av publikum på Parkenfestivalen i en setting regissert av avisa. Det er ikke rart at leserne bruker lang tid her når de må pløye seg gjennom 171 bilder for å finne seg selv eller naboen. Grønmo hevder at de ikke bedriver klikkjournalistikk. I dette tilfellet vil jeg hevde at de ikke bedriver journalistikk i det hele tatt.

Alt i alt: avisa skriver ikke for de som interesserer seg for kultur, de hegner ikke om amatørene og de skriver definitivt for artister og arrangører, vel og merke om du jobber innenfor riktig sjanger. Fra mitt ståsted framstår AN ikke som noe journalistisk flaggskip, men mer som en jolle, bortimot fritt drivende, uten noen som kan navigere båten i riktig retning. Ut fra dette kommer jeg ikke til å fornye mitt abonnement. Avisa har for meg ingen troverdighet som seriøs nyhetsformidler av det som skjer i kulturlivet i Bodø og omegn.