Jeg var ikke gamle jenta første gang jeg hørte historien. Om julesangene som fikk krigende soldater til å møtes som venner på slagmarken i Frankrike under første verdenskrig. Lenge trodde jeg det bare var et eventyr. Det skulle vel mere til enn et par skarve julesanger for å få soldatene opp av skyttergravene? Ingen ville vel risikere livet sitt ved å løfte hodet over kanten, hvor de ukene og månedene før hadde ligget og skutt mot hverandre? Etter hvert har jeg skjønt at det faktisk hendte, selv om begge siders propagandamaskineri forståelig nok prøvde å legge lokk på historien. Overlevende soldater fra begge sider fortalte om opplevelsen da de kom hjem. I de 102 årene som er gått siden dengang, er historien blitt levendegjort for nye generasjoner gjennom bøker, artikler og filmer. Paul McCartney har til og med laget en musikkvideo til låta Pipes of Peace, som omhandler det som skjedde under julefreden i 1914.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på julesangene på slagmarken i dag. En nærliggende årsak er selvsagt prosessen om Forsvarets framtid som pågår i disse dager, og som har vært i min bevissthet mer eller mindre konstant de to siste årene. Det norske forsvaret har for lite penger , og da må det skjæres inn til beinet for å få mest mulig kuler og krutt for pengene. Vi trenger militær slagkraft, og da er det ikke rom for korps og musikk, mener mange høylytt. (Dersom du ikke har fått med deg hva jeg synes om Regjeringens forslag vedrørende framtidig organisering av Forsvarets musikk, finner du det her.)

På slagmarken i dag vil vi ikke oppleve noe liknende som det som skjedde i 1914. Kriger foregår på helt annet vis, og sangferdighetene og repertoaret til dagens soldater er så godt som ikke-eksisterende. Strengt tatt drukner lyden av et skarve militærkorps fort når kavalleri, artilleri og jagerflyskvadroner spiller opp til dødelig dans. Betyr det at musikken er uten kraft i militær sammenheng og kan rasjonaliseres ut av det moderne Forsvaret?  På ingen måte! Jeg har selv opplevd generaler gråte og soldater juble fordi jeg har gjort jobben min. Hvor ofte skjer det ellers i Forsvaret? Det pleier vel strengt tatt å være omvendt, så la oss for en gangs skyld snakke om kraften som ligger i musikk.

Den musikalske kraften er miljøvennlig, fornybar og tidløs. Den kan slå sprekker i de mest forherdete sinn og snakker til alle, på tvers av språkbarrierer, kulturforskjeller og menneskeskapte grenser. Svulstige påstander, jeg vet det. La meg derfor dele noen øyeblikk fra min tid som musiker i Forsvarets musikk, som viser at den kraften som politikerne vil kvitte seg med, er relevant, betydningsfull og nødvendig for et moderne forsvar.

Den kvinnelige soldaten som med sped røst bare MÅ synge forsiktig med på refrenget til «Home for Christmas», når klarinettkvartetten vår spiller i Salangen kirke like før jul. Hun har for et kort øyeblikk glemt at hun er kommandert på gudstjeneste. Blikket fra soldaten nede i kirka idet han ser opp fra mobilen og kikker forundret opp mot oss, der vi sitter på galleriet i Trondenes kirke og spiller «Din rikssak, Jesus, være skal». Misjonssalmen fra 1912 er uten tekst for anledningen, neppe kjent blant dagens ungdommer, men utstyrt med et arrangement som oser livskraft. Senere samme dag møter jeg en annen soldat som også var der. Uoppfordret snakker han varmt og med begeistring om musikken vi spilte. Mye av den hadde han aldri hørt før. Den finnes nemlig ikke på noen hitlister.

Majorens ansikt som, midt under en høytidelig seremoni, mister den militære maska og får et fredfullt skjær over seg, når Johan Svendsens «Romanse» klinger ut i rommet. De polske soldatenes øredøvende jubel, når de helt tilfeldig får høre en av sitt lands stolteste marsjer, under en konsert de er beordret på langt hjemmefra. Varmen i stemmen til familievennen, som i et konfirmasjonsselskap snakker om hvor viktig mine kollegers musikalske innsats under julefeiringen i Afghanistan var for de norske soldatene. Publikummeren som etter en konsert takker og forteller at det var så vakkert at hun gråt. Ingen tragisk hendelse fant sted forut for opplevelsen. Ikke var det spesielt sørgelig musikk heller, bare en uforklarlig direktelinje inn i tilhørerens sjel. En annen publikummer oppsøkte Mannen og meg mange år etter at vi hadde forært bort to konsertbilletter til en venninne av ham. Han hadde fått den ene. Konsertopplevelsen hadde gjort så stort inntrykk at livet hans fikk ny retning etterpå, med ny utdannelse og ny yrkesvei.

Ikke alle øyeblikk er like lystige. Noen ganger er vi sorgens lydspor. Snøraset i Vassdalen i 1986, taket som bukket under for store mengder snø på Bardufoss i 2000 eller Hercules-en som styrtet i Kebnekaise i 2012. Ulykker i Forsvaret som er en del av den norske offentligheten. Alle gangene var vi tilstede på den offisielle markeringen i etterkant av tragedien. Der ga vi de tilstedeværende et musikalsk pusterom, hvor de kunne ta inn over seg det ufattelige som hadde hendt, og hvor det var tillatt å gråte, også for generaler. Vassdalen var riktignok før min tid, men Mannen var der som musiker.

Når den verste sorgen har gitt seg, er vi også tilstede. Hedrer de som falt. Ikke bare for Forsvarets skyld, men også for at sivilsamfunnet skal huske de som ofret livet sitt for vår frihet, og for at de etterlatte skal forstå at deres tap ikke er glemt. Tro meg, selv om vi er opptatt med vårt på scenen, sanser vi godt hvordan publikum reagerer. Kvinnen som ikke greier å holde tilbake den hikstende gråten når «Bridge over troubled water» fyller Storsalen i Harstad Kulturhus, hvor kystjegerne og deres familier er samlet i Harstad for første gang etter at en bilbombe tok livet av fire av deres egne i Afghanistan sommeren 2010. De dype sukkene som går gjennom veteraner og etterlatte i Tromsø domkirke 8. mai 2015, når de første taktene av nasjonalsangen klinger i moll – det var Johan Halvorsens siste hilsen til Bjørnstjerne Bjørnson. Bønnen til et av veibombeofrenes barn etter konserten i domkirka; de vil så gjerne ha med seg korpset hjem.

Det aller sterkeste øyeblikket hittil fant sted i øst. For fem år siden var vi på tokt inne i Russland. En offiserstung avdeling med stjerner og striper. I paradeuniform inntok vi tre av Russlands byer, og overalt ble vi møtt med ovasjoner og stående applaus. Turné kalles det i fredstid, men likefullt en militær avdeling som tilbragte en uke på russisk jord. Når skjedde det sist? Med oss på reisen var Terem Quartet, et crossover-ensemble med superstjernestatus overalt hvor vi dro. Ekstranumrene satt løst både i St Petersburg og Petrozavodsk. Siste stopp på russisk side var Murmansk. Ett av stykkene vi spilte, et spesialarrangement av Bachianas Brasileiras nr. 5, var tilegnet de som omkom ombord på atomubåten Kursk som møtte sitt endelikt i Nordishavet i 2000. Hjemmehavna til Kursk var nettopp Murmansk. Omtrent midtveis i konserten klang de første såre tonene i Heitor Villa-Lobos sitt uendelig vakre stykke. Den ordløse fortellingen gjenga hele den tragiske historien fram til ubåten lå på havets bunn, og den siste desperate bankingen fra det fortapte mannskapet stilnet hen.

I løpet av fem minutter hadde det tusentallige, dannede publikummet, som kom inn med smil om munnen, gått i følelsesmessig oppløsning. De fikk lov til å kjenne på sorgen og savnet etter mange år. Ikke ett eneste ord var blitt uttalt, hverken på norsk eller russisk. Kraften i musikken var mer enn tilstrekkelig til å fortelle våre naboer i øst at vi følte med dem i tapet. Den takknemlighetsfylte jubelen, kombinert med tidenes mest spontane stående applaus, vil for alltid være ett av de sterkeste konsertminnene jeg har. (Ett annet, også relatert til Forsvarets musikk og musikkens kraft, finner du her.)

Er det disse øyeblikkene vi ikke har råd til lenger? Å møte potensielle fiender på fredelig vis, og skape kommunikasjon på tvers av tilsynelatende ukryssbare grenser.  Å forgylle hverdagsøyeblikk for soldater i tjeneste hjemme og ute og minne dem på at de først og fremst er mennesker. Å trøste etterlatte og kolleger, og fortelle den norske befolkninga om hva vi er og hva vi har. Hvem skal gjøre alt dette dersom vi forsvinner?

(Foto: Kjersti Gürgens Gjærum)