Det er traurige tider for seiershungrende journalister for tiden. Rio-OL ble ikke den medaljefesten som håpefulle idrettsledere og entusiastiske journalister hadde håpet på og drømt om. Først etter Kygos tre minutter med miming under avslutningsseremonien kunne man endelig snakke om en norsk seier og en utøver i internasjonal toppklasse.
På denne siden av Atlanteren er det heller ikke mye å skryte av, bortsett fra orienteringsløperne våre da. De sanker gull i de svenske skoger for tiden, og da er det ikke multer jeg snakker om. Det blir imidlertid borte i støyen om astmamedisin, skiløpere og fotballspillere på vei opp, ned, bort eller vekk.
Derfor ble jeg så glad i går kveld da en liten fugl (mulig det var en Facebook-venn) sang henrykt om en norsk vinner i en internasjonal konkurranse. Endelig, tenkte jeg. Her har vi en vinner som det er verdt å ofre spalteplass på. I morges tok jeg med meg kaffekoppen inn på kontoret for å lese vinnernytt på stor skjerm. Bilder av jublende utøvere og seiersintervjuer tar seg langt bedre ut på 27-tommeren enn på et lite nettbrett. Les mer Intet nytt fra Vestfronten