Intet nytt fra Vestfronten

Det er traurige tider for seiershungrende journalister for tiden. Rio-OL ble ikke den medaljefesten som håpefulle idrettsledere og entusiastiske journalister hadde håpet på og drømt om. Først etter Kygos tre minutter med miming under avslutningsseremonien kunne man endelig snakke om en norsk seier og en utøver i internasjonal toppklasse.

På denne siden av Atlanteren er det heller ikke mye å skryte av, bortsett fra orienteringsløperne våre da. De sanker gull i de svenske skoger for tiden, og da er det ikke multer jeg snakker om. Det blir imidlertid borte i støyen om astmamedisin, skiløpere og fotballspillere på vei opp, ned, bort eller vekk.

Derfor ble jeg så glad i går kveld da en liten fugl (mulig det var en Facebook-venn) sang henrykt om en norsk vinner i en internasjonal konkurranse. Endelig, tenkte jeg. Her har vi en vinner som det er verdt å ofre spalteplass på. I morges tok jeg med meg kaffekoppen inn på kontoret for å lese vinnernytt på stor skjerm. Bilder av jublende utøvere og seiersintervjuer tar seg langt bedre ut på 27-tommeren enn på et lite nettbrett.

Fant jeg noe? Ikke et kløyva ord på norsk i hvert fall. Egentlig var jeg ikke så overrasket. Det skal mye til at riksmedia ofrer spalteplass på klassiske utøvere. Et kjapt blikk på kulturforsidene på nettutgavene til Dagbladet, VG og Aftenposten fredag formiddag viste at sidene er kjemisk renset for omtaler av klassiske musikere, og det dagen etter at Vilde Frang har vunnet det som karakteriseres av enkelte som likeverdig eller viktigere enn den amerikanske Grammy Awards innen klassisk musikk. I går ble det nemlig annonsert at det norske fyrverkeriet av en fiolinist er tildelt det engelske musikkmagasinet Gramophones høythengende pris for sin innspilling av fiolinkonsertene til Benjamin Britten og Erich Korngold.

I folkeopplysningens tjeneste skal jeg bruke noen setninger på Gramophone, Vilde og den prestasjonen som ligger bak prisen. Det engelske musikkmagasinet ble grunnlagt i 1923 og beskjeftiger seg med klassisk musikk, hovedsaklig anmeldelser av nye utgivelser. Her er det ingen terningkast, du må faktisk lese hele teksten for å vite hva anmelderen syns. Magasinet hadde pr.31.desember 2015 drøyt 21000 abonnenter. I 1977 innstiftet Gramophone sin egen pris Gramophone Award, hvor kritikere og representanter fra ulike deler av musikkindustrien velger ut de aller beste innspillingene. I går ble det offentliggjort hvem som er vinnerne i 12 ulike kategorier. I tillegg deler de ut fem høythengende priser, hvor vinnerne først blir offentliggjort under selve prisutdelingsseremonien i London i september. Bransjefolk har uttalt at det er den ultimate klassiske prisen i verden.

Vilde Frang har vært en del av norsk musikkoffentlighet helt siden hun brakdebuterte som solist med Oslo-filharmonien i 1999. Da var hun 12, hadde øvd fiolin flere timer hver dag siden hun var fire og hatt årevis med spilletimer med flere av landets ledende fiolinister og pedagoger. Den ekstremt talentfulle og hardtarbeidende kvinnen, som akkurat har tatt steget inn i tredveårene, har allerede nok prestisjefulle oppdrag bak seg til at hun kan karakteriseres som en av de ledende fiolinsolistene på den internasjonale, klassiske scenen. Formell utdannelse ble tidlig ofret, og time etter time er tilbrakt i ensomhet i øverommet, med fiolinen som eneste selskap. Hennes lærer og mentor Anne Sofie Mutter var tydelig på at det måtte til for å nå det ultimate nivået. Hun har vært solist med Wiener-filharmonikerne og London Philharmonic Orchestra og hun har hatt sin egen konsert under festspillene i Salzburg. Tidligere i år var hun solist for aller første gang med Berlinfilharmonien, som av mange regnes som verdens fremste symfoniorkester. Selv dét ble ikke nevnt i nettavisene til de største avisene og mediehusene, bortsett fra hos NRK, som overførte konserten, og Adressa, som fikk de klassiske verdensstjernene på besøk i nærmiljøet, i den grad Røros kan defineres som Trondheims nærmiljø. For første gang var nemlig Norge åsted for orkesterets årlig Europa-konsert, som hvert år finner sted på stiftelsesdagen for orkesteret – 1.mai.

Jeg skjønner at journalistene er over seg av beundring for Kygo. Tross alt, han fikk lov til å late som han spilte for anslagsvis 750 millioner tv-seere i tre minutter. Det var ikke like mange som så og hørte Vilde spille et av hjørnesteinsverkene i fiolinrepertoaret, bare en halv milliard – live og i opptak. Dessuten tok det jo en halvtime av fridagen din dersom du skulle høre hele fiolinkonserten til Mendelssohn, og dét er jo lenge å konsentrere seg i dagens fragmenterte mediesamfunn. Dårlig med reklamepauser var det også. Joda, Dagbladet, jeg har fått med meg at dere faktisk anmeldte konserten bak betalingsmur. Hvor mye av Kygo-stoffet ligger bak muren?

Mens jeg drakk kaffe og undret meg over den manglende dekningen av vår nye vinner, kom jeg til å tenke på Vestfronten. Tro nå endelig ikke at jeg snakker om Erich Maria Remarques roman, Intet nytt fra Vestfronten, som omhandler redslene under første verdenskrig og det meningsløse i krigens natur. Vi trøndere har nemlig vår egen Vestfront. En gedigen steinvegg i et nasjonalt byggverk, Nidarosdomen, som vi er mektig stolte av – i hvert fall er jeg det. Sentralt på Vestfronten er det gigantiske rosevinduet som visuelt sett best kan beundres innenfra. På utsiden er vinduet omgitt av 76 små og store statuer og relieffer. Veggen har gjennomgått en solid dose restaurering de siste hundre årene og framstår nå som en praktfull fasade full av bibelske figurer, konger og helgener.

Hva har Vestfronten og norske mediers manglende dekning av klassisk musikk med hverandre? Det er to måter å se på Vestfronten på. Den første er som en vegg, riktignok en pen vegg, men guri malla så kjedelig! Alt er hugget i stein, ingenting er nytt, bare gamle ubetydelige skikkelser fra en svunnen tid som ikke har noe å melde. Det er ikke noe å skrive om. Den andre måten er å studere figurene, finne historien bak både tilblivelse og årsak til tilstedeværelsen. Med ett blir figurene levende på et vis. I sommer har disse historiene blitt fortalt gjennom en utstilling i Erkebispegården, og Adressa ga et lite bidrag til å skape fornyet interesse for steinveggen.

Dagens mediedekning av klassisk musikk minner om første tolkning. Det er viktigere å skrive om fargerike hoppeslott og siste nytt innen tivolikaruseller (les popstjerner og realitykjendiser) enn solide byggverk (les vår kulturarv). Dessverre er dette blitt en ond sirkel. Vi har allerede mistet minst en generasjon til uvitenheten, og jeg ser ingen lysning i enden av den nedadgående spiralen.

Jeg fant forresten en artikkel om vinneren i en riksdekkende avis. Den var portugisisk.  «Maria João Pires tapte for Vilde Frang» skrev Publico, som er Portugals femte største. Når vi ikke kan slå portugiserne i fotball, er det jo greit at vi er best i noe annet, mener nå jeg. Bare så synd at ingen i media ser det samme.

2 tanker på “Intet nytt fra Vestfronten”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s