– Vi hadde musikkteori på skolen i dag, kunne tolvåringen fortelle mellom to skalaøvelser på spilletimen. Jeg rakk akkurat å tenke: Endelig en musikklærer som tar faget på alvor, før følgende forklaring falt: – ja, det var straff, altså. Klassen min var så urolig, så da måtte vi lære om noter og sånn. Det er nesten to år siden jeg fikk dette innblikket i hvordan lærere på en skole i mitt nærområde løser ordensproblemer i timene. Fortsatt fylles jeg av vantro og sinne når jeg tenker på hvordan lærere, som i utgangspunktet skal motivere og engasjere elever til å tørste etter kunnskap, velger å belaste et allerede nedprioritert fag med ytterligere negative assosiasjoner. Som at musikkteori er dørgende kjedelig, og at notelære er noe du må utsettes for dersom du bryter fellesskapets normer for hvordan man skal oppføre seg.

Musikkundervisningen i norsk skole har til alle tider vært gjenstand for en vilkårlighet man aldri ville godtatt i noe annet fag. Til tross for konkrete fagplaner som legger til rette for en grundig opplæring i faget, viser tilbakemeldinger jeg har fått fra elever og foreldre at læreren ofte reduserer faget til platesnurring og kos. Det finnes fantastiske musikklærere, det vet jeg. Når nye elever ser oppgitt på meg, himler med øya og sier: Ja, men det der KAN vi for det HAR vi lært på skolen, sender jeg en varm tanke til rette vedkommende og håper at han eller hun får sin velfortjente heder og lønn lenge før en eventuell inntreden i himmelen er aktuell.

I dag er tolvåringen blitt tenåring. Interessen i tonearter, akkorder og andre musikalske teoribegreper er heldigvis like omfattende, til tross for straffereaksjonen på barneskolen. Jeg priser meg lykkelig for at straffen ikke virka. Dessverre er ikke alle norske ungdommer så heldig at arv og miljø har utstyrt dem med en altoppslukende interesse for å tilegne seg teoretisk kunnskap. Når så de som har ansvaret for å for å vekke kunnskapstørsten i stedet velger å bruke et fag de ikke kan eller bryr seg noe særlig om som ris bak speilet, og hvor lærernes mishandling av faget ikke får noen konsekvenser for dem selv, er det på tide å rope varsko.

Politikerne etterspør resultater i realfagene. Etterutdanning og økt lønn til spesialistlærere skal lage vei i vellinga. Imens valser musikkfaget alt annet enn framover. Forskningsrapport på forskningsrapport fremhever de positive effektene av å la barna drive med musikk. Ikke ett medieminutt, ikke én tale gidder politikerne å bruke på musikk og de andre kreative fagene, til tross for at det finnes vitenskapelige undersøkelser som dokumenterer at kunstfag «øker de samlede akademiske prestasjonene, reduserer uvlije mot skolen og fremmer positiv kognitiv overføring» (Bamford 2008:24) – vel og merke hvis undervisningen i kunstfagene holder et høyt nivå.

Ett nytt skoleår er like om hjørnet. Nye kull skal tilegne seg den kunnskap som landet vårt trenger for å opprettholde samfunnsstruktur og levesett. Noen av dem kommer dessverre til å få notelære som straff. Ifølge tenåringen var og er musikkteori en godt kjent og jevnlig brukt straffereaksjon. Elever som i utgangspunktet sliter med motivasjonen til å lære, skal altså oppleve kunnskapstilegnelse i seg selv som noe negativt? Er det sånn norsk skole skal framstå?