Det siste jeg gjorde i går kveld var å sjekke bussruta. Joda, bussen skulle gå fra holdeplassen rett nedenfor huset mitt. Skoleruta ble også sjekket, bussen går nemlig ikke når det er skolefri. Men alt var i skjønneste orden. At den ikke kom forrige gang jeg skulle ta den, måtte skyldes at jeg var sent ute. Ettersom jeg på mitt mest våkne om kvelden, er det å skulle rekke en buss klokka 07.34 en bragd.

Alt lå imidlertid til rette i morges. Jeg la meg virkelig i selen for at dette skulle gå bra, spratt opp en time før bussavgang, tok på meg klærne jeg hadde lagt fram i går kveld, spiste, drakk kaffe og var nede ved bussholdeplassen fem minutter før bussen skulle være der. Jeg sjekket ruteopplysningsapp-en på telefonen for sikkerhets skyld. Dette så lovende ut.

Jeg ventet i 5 minutter, 10 minutter, 15 minutter. Ingen buss kom, og jeg så forberedelsene til dagens øvelse gå rett i vasken. Frustrert og oppgitt gikk jeg hjem og begynte å ringe til busselskapet. Hovedkontoret ligger forresten 700 kilometer unna, i et annet fylke. Langt om lenge svarte en kvinnestemme. Hun satt verken i nærheten av meg eller på hovedkontoret, men midt mellom ytterpunktene. – Men, det er skolefri i dag, svarte hun. – Det er det ikke, svarte jeg. Dattera hennes hadde visst fri fra skolen, men det var jo i en annen by, og det var visst ikke alle skolene i den byen som hadde fridag heller. Dessuten jobbet hun ikke i busselskapet, men hos de som har ansvaret for bussrutene i fylket. Så hun måtte ringe til busselskapet for å sjekke.

– Det er dessverre en trykkfeil i rutetabellen. Den bussen går ikke, kunne hun fortelle. Jeg kjente andrenalinet flomme. Ærlig talt, ettersom jeg ikke er synsk, hvordan skulle jeg kunne vite det? – Jeg må bare legge meg flat og beklage, fortsatte den stakkars damen, som neppe er ansvarlig for at noen synes at det er greit med sånn noenlunde riktige bussruter. Jeg vet at perfeksjonisme er et skjellsord for mange, men er det noen som bør elske det høyere enn seg selv, så er det rutebokprodusenter.

Hvordan kom jeg meg så til jobb? Mannen stilte elskverdig opp. Mens jeg hisset meg opp i telefonen over fylkeskommunens og busselskapets manglende korrekturleseregenskaper, kjørte han meg trygt og sikkert til byen. Og kanskje var det flaks at det er ekstremt dårlig telefondekning en del av veien. Så slapp damen i andre enden å få dagen totalt ødelagt av et illsint og morratrøtt vesen uten sans for nesten riktige bussruter.

Opprinnelig publisert på bloggen Arctic Strawberries 21.mai 2012