Nordnorsk omsorg i Brasil

Pedra de Guaratiba/Rio de Janeiro

Marit Rødland fra Borkenes og andre norske kvinner bidrar til at barnehjemsbarn i Rio de Janeiro blir stelt, klemt og sunget for.

– Der har vi den lille snella. Er du blitt SÅ stor? Kvæfjordkvinnen Marit Rødland smiler mot Carolain (8 mnd), ei mørkhåret jente som sitter i en av lekegrindene i oppholdsrommet på barnehjemmet i Pedra de Guaratiba, fem mil vest for Rio de Janeiros bykjerne. Klokka er litt over halv ni en mandag morgen i slutten av februar, og temperaturen ute er allerede over 25 grader. Inne sørger imidlertid et stort antall vifter for at varmen er utholdelig for de åtte barna fra sju måneder til ett år som bor her for tiden.

Vanskelig start

010barnehjem
TRADISJONSRIK BYGNING Denne bygningen har huset barnehjem i mer enn 60 år.
I rommet ved siden av holder de aller minste spedbarna til. Felles for dem alle er at begynnelsen på livet har vært hardere enn de fortjener. Noen er forsøkt solgt til fremmede av foreldrene, andre har vært utsatt for vold fra sine nærmeste, mens andre igjen er blitt etterlatt på gata i ei pappeske. Enkelte bærer preg av morens stoffmisbruk og har tydelige abstinenser når de ankommer barnehjemmet.

Norske impulser
Carolain finner seg fort til rette i Marits fang og smiler når Marit koser, tøyser med henne på nordnorsk og gir bort klemmer i fleng. Rutinert lager Marit stengsel av barnestoler og lekegrinder slik at flere av barna kan få lov til å komme ut på gulvet i det lyse og trivelige rommet med barnevennlig dekor på veggene. I hylla står fjernsynet på, og videobildene akkompagneres av klassisk musikk. Marits kvæfjorddialekt er ikke det eneste norske barna hører; et av lydsporene på videoen er Morgenstemning.

Levende klatrestativ
Journalistblokka må vike når Gabriele (ca 7 mnd) griper tak. En runde med «Ro, ro til fiskeskjær» frambringer henrykt applaus, og de klare, brune øynene viser tydelig glede over å ha fått et levende klatrestativ. Samtidig må man holde et skarpt blikk mot stengselet, ettersom enkelte av de små er lynsnare til å slippe unna, hvis det byr seg en mulighet.

To passer tjue

007barnehjem
GOD KLESTØRK Både klima og lokaliteter ligger til rette for at barnehjemmets enorme behov for klestørk blir oppfylt.
Etter hvert kommer flere av de norske kvinnene bosatt i Rio til barnehjemmet. Hver mandag møtes de her for å kose med barna og avlaste de to ansatte som er på jobb til enhver tid. Ei heldøgns vakt etterfølges av 48 timer fri. Hvis alle sengene er opptatt, har betjeningen ansvar for for totalt 20 barn i denne etasjen. I etasjen over har to andre ansvar for 20 barn mellom ett og fire år, så enhver hjelpende hånd gir mer tid til hvert enkelt barn.

Røver eller advokat?
– Se på den arma! Den er jo på størrelse med tommelen til en nordnorsk fisker. Marit har fått en av de sist ankomne barna i fanget. Davi heter han nå, Moses het han vet ankomst. Familien har fortsatt kontakt med barna, og mora ga han nytt navn for et par uker siden. Den lille kroppen veier kanskje ett par kilo, men både blikk og never viser stor livsvilje. Marit gir han melk fra flaske og legger han varsomt opp til skuldra. Davi har vunnet en spesiell plass i den norske kvinnens hjerte, og han får litt ekstra kos. – Hva skal du bli da, når du blir stor, under Marit. – Røver eller advokat?

Effektive og kjærlige
Denne dagen er vi fem kvinner på småbarnsavdelinga i tillegg til de ansatte, og alle fang blir utnyttet til mating, bading og kos. De som er på jobb, er utrolig effektive i sitt stell av barna, samtidig som de også finner tid til et smil, en vennlig berøring og positive ord til de små. I løpet av et par hektiske formiddagstimer har alle spedbarna blitt badet og fått rene klær og mat. Så er det Carolain, Gabriele og de litt større spedbarna sin tur til å få samme stell.

Og alt begynte med Daniel

008barnehjem
OG ALT BEGYNTE MED DANIEL Sosialarbeider Ana Claudia de Oliveira og koordinator Ana Chelly Mazzucchelli foran bildet av sistnevntes sønn, som er årsaken til at barnehjemmet eksisterer i dag.
På kontoret ved inngangsdøren sitter Ana Chelly Mazzucchelli, koordinator ved Abrigo da Pedra de Guaratiba, som barnehjemmet heter. Den vakre, mørkhårede og alvorlige kvinnen forteller at dette er det eneste barnehjemmet vest i Rio de Janeiro som tar imot spedbarn. Hun avslører etter hvert at hennes egen personlige tragedie er årsak til at barnehjemmet i sin nåværende form ble etablert i 2009. Hun er egentlig tobarnsmor, men den ene av tvillingene hennes lever ikke lenger. De besøkende blir minnet om det hver gang de kommer på besøk. Like innenfor inngangsdøra henger et stort bilde av en nydelig liten gutt ledsaget av teksten «E tudo começou com Daniel».

Sosiale mødre

006barnehjem
PÅ RAD OG REKKE Utenfor barnehjemmet står vognene klare dersom det skulle bli tid til en tur ut.
Mazzucchelli er takknemlig for all hjelp hun får fra de norske kvinnene. – Vi kaller dem sosiale mødre, og vi skulle gjerne hatt flere som stilte opp for barnehjemmet på frivillig basis. Institusjonen får ingen offentlig støtte; det eneste det offentlige bidrar med, er barna, som kommer til barnehjemmet etter å ha blitt valgt ut av to ulike offentlige instanser. Driften er basert på gaver og finansiell støtte fra privatpersoner og bedrifter. Akkurat nå er regninga til apoteket på 10000 real (tilsvarer ca 25000 norske kroner – red anm) den største bekymringa. Hun prøver å ikke la de økonomiske problemene eller bekymringene over barnas skjebne gå ut over sitt eget liv, men innrømmer at det er vanskelig. – Jeg må legge igjen hjertet mitt hjemme, sier hun stille.

Tid for ettertanke

005barnehjem
MARIT OG DAVI En bitteliten krabat har vunnet Marits hjerte. Davi får litt ekstra kos.
For Marit og de andre norske kvinnene er økta ved barnehjemmet over når de største barna er stelt og matet. Da er det tid for ettertanke. Marit sier hun ikke blir mismodig av å tenke på barnas skjebne, og hun mener at de som kommer til barnehjemmet tross alt får en ekstra sjanse. Som mangeårig overlege ved UNN Harstad har hun et yrkesmessig forhold til stell og pleie. De ukentlige besøkene ved barnehjemmet det siste året har hun satt hun stor pris på, samtidig som det har gitt henne grunn til refleksjon. – De fleste i Brasil har ikke råd til helseforsikring og har lite tilgang på hjelp i vanskelige situasjoner. Tenk om alle hadde rett til helsehjelp slik som vi?

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende lørdag 15.03.2014   

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s