Med nese for kantarell

Fredrik Vahl (9) finner sopp lettere enn de fleste, og han vet godt hvilke som kan spises og hvilke som må stå igjen urørt.

Den skal tidlig krøkes som god soppfinner skal bli. Fredrik er veteran. Han begynte for to år siden. Når pappa og matmann Håkon Rønning Vahl finner fram kurv og kniv, er femteklassingen kjapt ute av godstolen foran TV-en i hytta et lite stykke nord for Harstad. Lillebror Linus (7) er ikke like gira, men forlater motstrebende husken og blir med for å finne skogens høstgull.

Kantarell eller ikke — HVEM KAN SPISES? Kantarellen ligger til venstre. «Strekene» eller skivene går ned langs stilken og er et viktig kjennetegn.

På vei oppover i lia går vi forbi en gul hatt i skogbunnen, men Fredrik viser ingen interesse. – Den kan vi ikke ta, for den har ikke sånne streker som går helt ned til stilken, sier han med kjennermine. «Strekene» er kjennetegnet på skivesopp, forklarer pappa Vahl og forteller om de tre hovedtypene spiselige sopper som finnes; skivesopp, rørsopp og piggsopp. Ikke alle artene innen hver soppfamilie er like spiselige. Rød fluesopp er for eksempel skivesopp, men så lenge man er 100 prosent trygg på hvilke som kan spises, er det ikke så farlig å kunne navnet på alle de andre.

Soppalarm!

Plutselig stopper den unge soppleteren opp. For et utrent øye ser skogbunnen helt uforandret ut, men Fredrik har tatt på seg «soppøynene» og «soppnesen». Han tar fram den vesle tollekniven og skjærer løs små, gule hatter som han plasserer forsiktig i kurven. De minste lar han stå. – De må få vokse seg store. Du tråkker forresten på en kantarell, sier han strengt til journalisten. Beskjemmet pareres tiltalen med spørsmål om hvorfor han må bruke kniv når han plukker sopp. – Du kan ikke dra opp soppen. Da kan den ikke vokse til neste år. Det lærte æ da æ var sju, kommer det kontant.

KNIV ER BEST Forsiktig skjærer Fredrik soppene løs.

I løpet av en snau time har den unge soppleteren tømt innholdet i sin lille kurv over i familiens store soppkurv flere ganger. Til og med lillebror har bidratt til innholdet i kurven med mer enn bare én sopp. – Æ trur det e noe feil med denne kniven, sier Fredrik plutselig og ser lengselsfullt bort på farens spesialverktøy, en kniv med buet blad og børste i den andre enden. Det er nemlig viktig å få børstet bort jorda fra soppen før den spises, og det kan man likeså godt gjøre når man plukker. Pappahjertet mykner, og Håkon lover gutten ordentlig verktøy til neste sopptur.

Soppfakta
Med full kurv, på vei tilbake til hytta, er det tid for flere soppfakta. Kantarellen vokser ofte i fuktige områder, mens piggsoppen finnes gjerne i granskog. Sistnevnte er en einstøing, mens kantarellene trives best i hverandres selskap. Ingen av rørsoppene er giftige, men noen av dem er helt uspiselige. – Det gjelder ikke steinsoppen. Det er den aller beste matsoppen, utbryter Håkon entusiastisk. Ivrig forteller han om tyskere og italienere som krysser grensa mellom de to landene på jakt etter delikatessen. Det er en farefull jakt, ulovlig som den er. – Store bøter er konsekvensen hvis du blir tatt, men det verste er kanskje at du må stå og se på at det du har plukket, blir tråkket på og ødelagt, humrer han.
I den sorte gryte

FØRST PLUKKE, SÅ RENSE Fredrik børster bort alle rester av jord på soppen.

På hyttekjøkkenet er det tid for matlaging. Fredrik er ikke like entusiatisk på den fronten, men stiller opp og renser sopp, mens pappa forbereder en risotto. All jorda må bort, og ettersom vann er bannlyst i renseprosessen, må alle spor av jord børstes bort. Snart brer duften av olivenolje, stekt kantarell og parmesan seg utover i hytta. Fredrik tar en bit av pappas risotto og nikker anerkjennende. Dette var godt, både store og små er enige om det. Etter å ha spist seg god og mett, kan en soppleternovise konstatere at dette ble et langt mer innbringende reportasjeoppdrag enn forventet. Bak i bilen står nemlig resten av Fredriks innsats. Det blir soppstuing til kvelds!