Fælt nært

Det er lett å overse det som ligger nærmest. Hvor lenge siden er det du besøkte ditt nærmeste kulturtilbud? Ikke det at jeg har så mye å skryte av. Det er 15 år siden vi tok til vett, flytta fra byen og ut til Borkenes i Kvæfjord. I 15 år har jeg visst at det ligger en unik formidlingsinstitusjon bare én kilometer unna, og ikke før onsdag denne uka stakk jeg innom Trastad samlinger. Jeg har vært der flere ganger og laget artikler for Harstad Tidende, men jeg har aldri tatt meg tid til å se hovedutstillingen.

Trastad Gård ble innviet som sentralinstitusjon for utviklingshemmede i 1954. Under navnet Nord-Norges Åndssvakehjem ble det landsdelens første tilrettelagte institusjon hvor psykisk utviklingshemmede kunne få pleie, vern og opplæring. Fram til 1991 var det full drift i de mange paviljongene på trastadjordene, og på det meste bodde det 375 mennesker der.

_MG_5720
OPPHOLDSROM Et lite glimt fra oppholdsrommet i Paviljong 7. Bak vinduene er spisesalen.
Etter at HVPU-reformen trådte i kraft, ble institusjonen lagt ned. I 1996 ble Trastad Samlinger, museum og galleri opprettet i paviljong 7, hvor underetasjen med soverom, kjøkken og oppholdsrom er beholdt omtrent som da bygget sto ferdig i 1966. Galleriet ble åpnet offisielt i 2000 av prinsesse Märtha Louise.

Tidligere i sommer kom jeg tilfeldigvis over Geir Lippestads bok «Et større vi». Strengt tatt har jeg skapet full av bøker som jeg «burde» lest, og det stakk litt i samvittigheten da pin-koden var slått inn og OK-knappen bekreftet at jeg hadde kjøpt nok en bok som sannsynligvis ville bli satt halvlest inn i bokskapet. Omslaget på boken forteller at Lippestad søker «i historien, politikken, filosofien, jussen, psykologien og samfunnsutviklingen etter svar på hvorfor vi har så begrenset evne til å glede oss over annerledeshet». Bakgrunnen for boken er den kjente advokatens kamp mot egne og andres fordommer i forbindelse med hans ene datters alvorlige funksjonshemming og tidlige død. Rebekka ble bare sytten og et halvt.

Heldigvis tok jeg feil. Den lettleste boken ga meg i tillegg til historien om datteren, et innblikk i menneskesynet på 1900-tallet og hvordan ledende skikkelser i norsk helsevesen i første halvdel av forrige århundre skapte et grunnlag for blant annet Lov om sterilisering fra 1934. Loven ga myndighetene rett til å frata mennesker retten til seksualdrift og forplantningsevne, med bakgrunn i sinnssykdom og mangelfull utvikling av sjelsevnene. Det siste sto sentralt i definisjonen av begrepet åndssvak.

_MG_5717
HOS LEGEN Legekontoret i tilknytning til soveavdelingen er som det var da bygget sto ferdig.
Med nyvunnen kunnskap fra Lippestads bok, gikk jeg endelig inn dørene til samlingen. Det er tre ulike avdelinger, og de to som jobber der, viste meg rundt. Først gikk vi gjennom den gamle boavdelingen i underetasjen. Kjøkkenet var tidstypisk moderne fra den tida det ble bygget. I spisesalen pleide bordene å være boltet fast. Enn så lenge var det greit. Da vi kom inn i oppholdsrommet, ble det plutselig litt mer ubehagelig. Rommet var kjemisk fritt for møbler, kun et par stoler fantes. Sånn hadde det vært da Trastad gård ble åpnet i 1954. De som bodde der var definerte som ikke opplæringsdyktige, så de trengte ikke å aktiveres. Er det noe rart at lysbryterne måtte bygges inn i dørkarmene? Det var det eneste som kunne fikles med for de 23 guttene som bodde på denne avdelingen. En tilsvarende avdeling for jenter lå i etasjen over

_MG_5712
ISOLAT Fotreimene som er festet til senga, forteller om et mørkt kapittel i norsk helsehistorie.
Ubehaget ble enda sterkere da vi kom inn i soveavdelingen. I seks avlukker på tilsammen 108 kvadratmeter var det beregnet plass til 24 senger. Det er det du ser nederst på arkitekttegningene aller øverst i denne teksten. Tvers over lå badene. Privatliv var det ikke snakk om. Glassfasader ut mot jordene, glassvegger inn mot korridorrommene og ingen dører inn til badet beviser det. Kun én pleier var på vakt på kveldstid, så det var mest praktisk sånn, ble jeg fortalt. Turen gjennom lokalene inkluderte også besøk i isolatene som fantes i tilfelle beboerne ble krakilske. Badet ble også en takkevekker da det bød på åpne toaletter og en sprinkelbenk beregnet på voksne, sannsynligvis for skifting av bleier.

I øverste etasje er det en stor utstilling av det som kalles Outsider Art. Begrepet rommer kunst laget av mennesker utenfor det etablerte kunstmiljøet (utviklingshemmede, autister og andre som av ulike grunner faller utenfor det etablerte kunstmiljøet). Mye av kunsten er produsert på Trastad, som har verdens største samling av denne typen kunst ifølge Store Norske Leksikon. Da Paviljong 7 åpnet i 1966, var det heldigvis slutt på ideen om at beboerne ikke kunne lære. En lærer ble ansatt i 1957, og fra 1962 ble Sigvor Riksheim en drivende kraft i arbeidet med å aktivisere beboerne, blant annet med keramikk. En av de mest sentrale kunstnerne fra Trastad, Herleik Kristiansen, er forresten innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Det er mange flotte kunstverk, blant annet av Kristiansen, å se i denne utstillingen. Jeg fikk også lov til å komme bak i magasinet og se noe fantastiske keramiske fliser som Torstein Nilsen, trastadbeboer før i tida og vel så profilert kunstner som Herleik, har skapt.

_MG_5734
OUTSIDER ART Galleriet i øverste etasje er fylt av kunst skapt av mennesker som ikke passer inn i den vanlig definisjonen av hva kunstnere skal være.
I første etasje er det nye utstillinger hvert år. Alone heter årets utstilling. Det grunnleggende spørsmålet bak utstillingen er: Er det nødvendig å kjenne kunstnerens bakgrunn for å forstå kunsten? 22 kunstnere fra Slovakia, Tsjekkia og Norge er representert. Noen er autister, andre ikke. Jeg ble stående lenge ved flere av verkene og gruble, og samlet brukte jeg nesten hele formiddagen på å komme meg gjennom de tre avdelingene. Spesielt boavdelingen ga grunn til ettertanke.

Det er ikke lenge siden Paviljong 7 sto ferdig, selv om jeg hverken var født eller påbegynt da den ble innviet. I dag ville vi ikke drømme om å behandle mennesker på samme måte som de utviklingshemmede ble på 50- og 60-tallet, men den gang var pleien langt bedre i forhold til hvordan de utviklingshemmede hadde blitt behandlet tidligere. Loven om sterilisering, som jeg nevnte litt lenger opp, ble avskaffet i 1977. Det vil si at fram til jeg var 10 år, kunne man, med loven i hånd, gjøre alvorlige medisinske inngrep på mennesker og ta fra dem drifter vi alle er født med, fordi de ble sett på som mindreverdige. Menneskesynet har heldigvis forandret seg mye de siste 50 årene, men er vi der vi ønsker å være?

I 2066, når Paviljong 7 er 100 år, kan det hende jeg fortsatt lever. Hvilken mening har samfunnet gjort seg opp over hvordan vi behandlet våre svakeste i 2016? Vil våre etterkommere gå rundt i et sykehjem fra vår tid, riste på hodet og tenke: Hvordan kunne de? Vil unge stusse over bilder av utviklingshemmede og lure på: Hvor ble de av? Sånne mennesker lever jo ikke lenger. Vil asylbaronenes økonomiske vinning i forbindelse med flyktningekrisen fortsatt være noe man snakker om på bakrommet, og ikke et tema som pressen skriver utdypende om?

Dersom du er i nærheten av Trastad, anbefaler jeg et besøk. Dersom du ikke har mulighet, finnes det sikkert et kulturtilbud ikke langt fra deg, som kan få tankene dine i sving. Vi higer gjerne etter opplevelser langt unna, og jeg er ikke noe bedre enn alle andre. Derfor var det godt å oppleve at inntrykk som får deg til å gruble over hvem vi er og hva vi gjør, er bare en spasertur unna.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s