Det er nok nå. Lofoten har pressa meg til det ytterste. Tross alt, det er grenser for hvor mye fjell, fjord, måser og spektakulære opplevelser en stakkar skal oppleve i løpet av to uker. Mannen prøvde å overtale meg til å forlenge oppholdet med én dag, men jeg sa stopp. Plen skal klippes, blomsterbed skal lukes, reklame skal kastes og det må tross alt jobbes. Man kan jo ikke bare fly rundt her ute i silkeskjerfet og skrive pent om musikk og kultur.

Sola dukket plutselig opp i går, så vi satte oss i bilen. Vi har lenge snakket om å komme oss til Eggum, som ligger ei mils vei fra E10 – du tar av til Bøstad like etter  der du ser Borge kirke for første gang. Der finnes det et hode som er verdt å se. Nordland har sannsynligvis verdens største kunstgalleri – i hvert fall hvis vi snakker om geografisk utsterkning. En av kommunene i Troms, Skånland, har til og med skreket seg til å være med. I nesten hver eneste av fylkets kommuner finnes det en skulptur skapt av kunstnere med internasjonalt renommé. Lødingen har for eksempel en steinskulptur av indisk-engelske Anish Kapoor, som har stilt på anerkjente galleri verden over, og som også har tilbragt tid i atelieret på Kaviarfabrikken.

Hodet på Eggum er laget av den sveitsiske kunsteren Marcus Raetz. For å ta hodet i øyesyn må du spasere ca en kilometer fra der bilveien stopper. På veien ut er havet til høyre. Det er lett å bare se den veien. Greier du å vri hodet til venstre vil du se noe helt annet. Jeg greide fint å forestille meg at dette var langt lenger sør i landet.

Å se er nettopp stikkord når du skal studere hodet på Eggum nærmere. Mens Mannen og jeg sto og beundret både hode og horisont, opplevde jeg flere turister som tok et raskt blikk på skulpturen, så fort ned på informasjonsskiltet på bakken foran og gikk videre. Nysgjerrigheten var totalt fraværende. Jeg kan si såpass mye at dersom du ikke tar en runde rundt hodet, så går du glipp av en stor opplevelse.

Mannen og jeg bestemte oss for å avslutte årets Lofoten-eventyr i sentrum av Henningsvær. Etter en hyggelig kveld spaserte vi hjemover. Ett sted ser jeg vanligvis til venstre. Det er der de fineste fasadene er. Denne kvelden la vi plutselig merke til et skilt på den andre siden av veien. Der ligger det en gammel trevarefabrikk, som er i ferd med å restaureres. Det tydelig hjemmelagde skiltet med ordet «Bar» ledet oss inn i bakgården, hvor vi så ut mot fjæra og havet.

På utebardisken tronet eksotiske frukter side om side med lokalt kunsthåndverk i nasjonal førsteklasse, og stereoanlegget slynget ut behagelig popmusikk fra dette årtusenet. Gamle kontorstoler i tre, hagemøbler og stabler med europaller utgjorde mesteparten av inventaret.

I stedet for å gå hjem, sitte i hver vår stol og skule på hverandre over nettbrettene, satte vi oss på ei trekasse nesten nede i fjæra. Bordet vårt var en gammel arbeidsbenk i jern fra Johnsered. Etter hvert flyttet vi oss til en stor stein, hvor vi så sola forsvinne bak fjellene ute i havet.

Takk for nå, Henningsvær. Lofoten leverer. Alltid!