Som en egenrådig primadonna ligger du der, omgitt av fjorder og hav på alle kanter. Gjennom generasjoner har du forført og forrådt, skapt liv og tatt liv. Du har bidratt til velstand og rikdom med samme letthet som du har sørget for dundrende konkurs og fallitt. Ingen tilreisende har noensinne kommet til deg uten at de har gjort et bevisst valg om å dra hit. Så er du ikke spesielt tilgjengelig heller, der du ligger som et flagrende silkeskjerf drapert om halsen på Norge – med Nordishavet og Arktis som nærmeste nabo. Det er mindre enn et decennium siden første gang innbarka landkrabber kunne beundre mesteparten av deg uten å måtte sette sjøbein i løpet av turen, og fortsatt gjør du deg kostbar når øyene lengst ut i havgapet skal erobres.

Allerede ved første møte tok du pusten fra meg. – Her er jeg! Kom ut, lokket du. Snødekte fjell som glitret i lyset fra sola, lik en kritthvit perlerad av tenner. En perfekt fiskeværidyll slo imot meg gjennom panoramavinduet i Svolvær en lørdag i mars. Jeg var solgt ved første øyekast. Med tiden har jeg skjønt at det billedskjønne landsbyimaget var bare for å få meg på kroken, og det tok ikke lang tid før jeg oppdaget villskapen som bor i deg.

Ved neste besøk vendte du den vrange siden til. – Hit, men ikke lenger, skrek du mellom stormkastene fra den andre siden av Hadselfjorden en regntung desemberdag. Vestfjorden hadde gitt tydelig uttrykk for din vrede. Bølgene slo over øverste dekk der hurtigruta stampet seg tungt framover i de ti meter høye bølgene. Du skulle så visst ikke ha besøk utenfra –  det var bare å returnere med uforrettet sak.

Du breier ikke om deg her på jorda. Alle dine små og store øyer ville fint fått plass i en middels stor østlandskommune. Lyset du omgir deg med er imidlertid av det overjordiske slaget. Den magiske blå timen midt på dagen seint i november. De første solstrålene over Henningsvær fyr en kald januardag like over nyttår. Hoven på Gimsøy badende i gyllent lys fra midnattssola midt på sommeren. Til og med når lyset er helt fraværende, greier du å skape uforglemmelige øyeblikk. En landeveisseilas i stummende vintermørke fikk et himmelsk tilsnitt da  en flombelyst Borge kirke dukket opp som et fyrtårn å navigere mot i det fjerne.

Du er postkortklisjéenes hjemsted, kitsjsuvenirenes høyborg, skreiens foretrukne elskovsrede, bobilmekka og klatreparadis. Hit kommer surferne, forfatterne, skibomsene, kunstnerne, hurtigruteturistene, campingvognfamiliene. Du har de flotteste sandstrendene, de største kirkene, de fineste flyglene, den hotteste samtidskunsten, de tøffeste vinterstormene, de lengste sommernettene og det mest spektakulære nordlyset. En utepils på Aker Brygge kan ikke måle seg med tilsvarende i Svolvær Havn, vel og merke dersom du har husket allværsjakken – også midt på sommeren. Skulle noen be meg ta en bolle etter denne påstanden, så gjør jeg det gjerne, i hvert fall hvis vi snakker om en skillingsbolle på Lysstøperiet i Henningsvær.

Raus er du også, om enn noe motvillig. Når turistene sviker deg vinterstid for varmere og lysere opplevelser, står fiskerne klare til å erobre dine havner og havstykker. Fra dypet ditt er det bare å forsyne seg, men ikke uten at du viser det enorme raseriet ditt fra tid til annen, slik  du har gjort til alle tider.

Jeg begynner å kjenne deg nå. Vet når du må strykes medhårs og når du kan settes på prøve. Fortsatt er hemmelighetene dine tallrike, og ved hvert veikryss hvor jeg velger en ny avstikker, avdekkes den ene perlen etter den andre. Om vi steller pent med deg, vil du forbløffe, imponere og berike generasjon på generasjon i uoverskuelig framtid. Lofoten, du har meg på kroken, og der blir jeg gjerne!