Om Donald Duck, mindfulness og terningkast

Det er mangt å lese om når man klikker seg rundt på det store internettet. Kulturjournalistikk, for eksempel. Det er så få som leser kulturstoffet, hevdes det. Det lønner seg ikke å skrive om kultur, for kulturjournalistikk koster og hvem skal betale det? Så da er det ikke så rart at jeg sitter her mutters alene med pressepasset påskrevet oppe på galleriet i Stamsund kirke og ser utover fullsatte benker en tidlig julikveld. Hadde det ikke vært for to lokalavisslitere som gir meg selskap før konsertstart, ville denne opplevelsen gått over i evigheten uten så mye som ett ord i media.

Hvorfor skal man skrive om en klassisk konsert helt i utkanten av utkanten? Lofoten er ikke akkurat Norges navle, men mer en blindtarm sett fra sentrale avisredaksjoner. På denne dagen hadde riksmedia tross alt skrevet side opp og ned om en nordnorsk artist og kjæledegges avlysning av en konsert i landsdelen tre uker fram i tid, så da har man jo for så vidt tatt et distriktsansvar.

_MG_5199
FESTIVALORKESTER Lofoten Festival Strings under ledelse av Arvid Engegård framførte to satser fra Holberg-suiten av Edvard Grieg på åpningskonserten til Lofoten Pianofestival.

Nei, fyll aviser og internett med quick-fixes, og steg for steg-guider på hvordan få et vellykket liv. Lag spektakulære titler som ikke nødvendigvis har noe med innholdet å gjøre, men som får leserne til å klikke seg inn. Lange tekster er en uting. Det er ingen som leser dem, og de får ikke plass på Twitter uansett. Sleng på en konsertanmeldelse MED terningkast fra en festival, hvor ingen går for å høre på musikken, men derimot bruker bandet som bakgrunn for selfien som deles på 17 ulike sosiale medier. Terningkastet gjør at man strengt tatt heller ikke trenger å lese hva journalisten synes. Når massene protesterer på perfeksjonsfokuset, balanserer man innholdet med stoff om mindfullness og om å være bra nok som man er. Det viktigste er tross alt at journalistikken lønner seg.

Jeg skal innrømme at sarkasmen ikke var langt unna da Lofotfjellene gled forbi utenfor bilvinduet på vei til åpningskonserten på Lofoten Pianofestival. Hvorfor gidder jeg å fallby mine skrivende evner til mediehus som ikke engang bryr seg om å svare på en høflig henvendelse? Hvorfor gidder jeg å bruke tida mi på å skrive om en kunstform som er antikvert, utdatert og henvender seg bare til gamle mennesker?

Innerst inne vet jeg selvsagt at det siste er reinspikka tull, og det ble bevist med en gang jeg kom fram. Det var gledelig mange yngre mennesker, også barn, å se blant publikum, og allerede etter første musikkstykke var det helt tydelig på responsen fra publikum at dette var verken antikvert eller utdatert.

At Lofoten i det hele tatt er i stand til å arrangere en internasjonal pianofestival, skyldes det faktum at svært dyktige og initiativrike personer i øyriket har greid å skaffe til veie hele seks konsertflygler av ypperste klasse siden første gang Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest ble arrangert i 2004. Dette har igjen ført til at klaverstorheter som Andràs Schiff, Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse mer enn gjerne har spilt i en eller flere av Lofotens kirker, for det er der instrumentene har tilhold. For to år siden ble den første rene pianofestivalen avholdt, og som kunstnerisk leder ble Jean-Efflam Bavouzet engasjert. Dette samarbeidet har vært så vellykket for både festivalen og Bavouzet at den franske mesterpianisten nå alternerer med fiolinist Arvid Engegård om det kunstneriske ansvaret for Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest annet hvert år.

_MG_5230
AVSLUTNING Jean-Efflam Bavouzet  og Bertrand Chamayou i Concerto Pathetique av Franz Liszt.

Det var nettopp Bavouzet som åpnet konserten med en versjon av Edvard Griegs «Bryllupsdag på Troldhaugen». Ante jeg en anelse mer fransk eleganse enn hva jeg vanligvis forbinder dette stykket med? Det gjorde i hvert fall ikke noe. Etter en høytidelig åpning foretatt av den franske ambassadøren, ble utøverne presentert en etter en gjennom sin kunstutøvelse. Bavouzets store kontaktnett byr på mange spennende pianister som ikke er så kjent her hjemme, men som er store navn ute i verden. Her var en argentinsk Chopin-spesialist – Ingrid Fliter, som lekte seg gjennom to briljante stykker av den polske komponisten.  Fransk-canadiske Marc André Hamelin bidro til sinnets munterhet med sine egne Paganini-variasjoner. Sprelsk både i uttrykk og tonespråk, og med frekke sitater som fikk publikum til å humre flere ganger.  Gjennom Bertrand Chamayous fingre sildret Maurice Ravels lek med vann – Jeux d’eau lekende lett, og norske Joachim Carr kompletterte pianistpresentasjonen med en flott tolkning av av Robert Schumanns Arabesque. Som konsertens avslutningsnummer hadde de valgt en dobbelpianistisk, pasjonert Liszt-konsert med Bavouzet og landsmannen Chamayou, som ble akkurat så lidenskapelig som man kan forvente seg av to franske topputøvere.

Pianofestivalen har ikke bare piano på programmet. Engegårdkvartetten er fast inventar hvert år. På årets åpningskonsert var deres bidrag en for meg ukjent strykekvartettversjon av Svendsens Romanse.  Du trengte forøvrig ikke å være musiker eller å ha inngående kjennskap til Svendsen for å merke at inderligheten fra originalen fortsatt var tilstede, og personlig falt denne versjonen i smak. Festivalorkestret dro til med to sprell levende satser fra Griegs Holbergsuite, Det var imidlertid en sanger som sto for kveldens høydepunkt, for hvem trenger vel kurs i mindfulness når Johannes Weisser synger ut Richard Strauss’ lengsel og lidenskap slik at stillheten i rommet blir fysisk merkbar?

_MG_5174
MINDFULNESS Johannes Weisser sang tre sanger av Richard Strauss. Joachim Carr akkompagnerte.

Det var ikke noe spetakkel å rapportere om, ingen hysteriske fans som sølte vann på scenen, ei heller artister som stormet ut etter første låt. Kanskje er det nettopp derfor vi skal skrive om denne typen konserter? Utøvere som ikke trenger stylister, regisserte skandaler og påkosta musikkvideoer for å trollbinde sitt publikum. Musikere som ikke må produsere døgnflue på døgnflue for å overleve, men som i kraft av sin fagkunnskap evner å få eldgammel musikk til å høres duggfersk og levende ut. Fagfolk som er i stand til å rive av oss publikummere hverdagsmaska, kjenne på våre innerste følelser og kanskje til og med få oss til å felle en tåre. I sin åpningstale sa den franske ambassadøren at «musikken gir våre hjerter sjel, og sinnet vinger». For egen del vil jeg tilføye sitatet du finner på dospeilet i Konzerthaus Berlin: «Musikken vasker sjelen ren for hverdagsstøyen».  Det kan da ikke være det verste å bruke spalteplass på ?

Hva har så Donald Duck med denne bloggposten? Ingenting annet enn at Ola Bremnes i sin bok «Kirkemellom» (med bilder av Trym Ivar Bergsmo) fra 2002 trekker en parallell mellom Stamsund kirke og Carl Barks’ berømte historie «Eggemysteriet», som kom på norsk i 1963. Men såpass må man vel kunne tillate seg for å generere klikk?

 

16 tanker på “Om Donald Duck, mindfulness og terningkast”

  1. Tilbaketråkk: Flygel i fjæra | Ord om
  2. Veldig godt skrevet! Du formulere det som mange av oss klassiske musikkelskere kjenner men ikke klarer å si høyt, kuede (?) som vi er. Brava!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s