I forrige uke registrerte jeg bloggen min på blogglisten.no. Dette er en liste opprettet av Nettavisen, hvor norske brukere og sidevisninger telles, og topplister publiseres. I dag kunne jeg konstatere at mitt siste utbrudd ga bloggen min plass 50 på gårsdagens liste over Norges mest leste. For de av dere som ikke er så bevandret i monarkiet Blogglandia, skal jeg gi dere en kjapp innføring.

Blogglisten ble opprettet i 2009 som en tjeneste for bloggere som ønsker å vise seg fram for hele Norge, og en oversikt for blogglesere som ønsker å finne fram til det beste og mest interessante innen bloggosfæren, ref Nettavisens nyhetssak om lista fra den gang. Lista er inndelt i ti kategorier. Kultur er ikke en av dem. Hver dag oppdateres lista med de 200 mest leste bloggene, og du kan også gå inn på hver kategori og se på antall visninger til de som ikke kommer helt opp. En kjapp opptelling av de som var foran meg på lista i går, viser at det er 39 kvinner. 35 av dem er under 40 år, hvor en hovedvekt igjen er under 25. Du finner fem tidligere Paradise Hotel-deltakere i en yngste kategorien. Alle over 40 skriver om mat. Hos de under 40 er gjennomgangstemaene moter, fitness, familie, barn, interiør og graviditet. Selfiefaktoren er høy, og det er reklame, masse reklame. For tida kjemper tre unge kvinner, Anna Rasmussen, Sophie Elise Isachsen og Caroline Berg Eriksen om bloggtronen.

På herresiden er det seks stykker; to journalister, en politiker, en økonom, en som blogger om papparollen og en fotballblogg . To av disse er under 40 år. I tillegg er det en værblogg, en teknologiblogg som omhandler produkter fra kun én teknologigigant, og et matbloggkollektiv. På 38. plass finner du til og med en side med bare bilder og videoer om og med katter.

Bloggere forholder seg til ulike plattformer for publisering. Selv bruker jeg WordPress.com, hvor jeg kan bestemme hvordan innholdet skal se ut layoutmessig gjennom ulike maler. Jeg har til og med betalt for å unngå reklame på bloggen. Langt de fleste på Blogglisten benytter Nettavisens egen bloggplattform – blogg.no, hvor reklame er en del av pakka. For oss amatørbloggere er lista uskyldig moro, men for Nettavisen er den et redskap til å se hvilke bloggere som kan generere inntekt. I går publiserte VG en artikkel hvor de mener å vite at nye kontrakter mellom Nettavisen og de aller fremste bloggerne på deres plattform vil generere inntekter til bloggeierne på syvsifret nivå. Forutsetningen er at du greier å få 150000 unike brukere til å klikke seg inn på bloggen din i løpet av ei uke. Gårsdagens dronning av Blogglandia nådde 41096. Med mine 2519 er jeg mer som en gammel tante; en illegitim prinsesse fra forrige generasjon, uten arverett til tronen. I VGs artikkel fortelles det også at Nettavisen utbetaler et tosifret antall millioner i løpet av et år til de omlag to hundre bloggerne som har kontrakt med dem.

Nok folkeopplysning. Jeg tenkte å feire listeplasseringa med å dele noen øyeblikk fra tre av de fire konsertene jeg har vært på etter mandagens åpning av Lofoten Pianofestival. Tirsdag var det konsert i Lofotkatedralen, eller Vågan kirke, som den egentlig heter. Den staselige kirka ble innviet i 1898, er Norges største trekirke og rommer over 12,5 % av Vågans befolkning idag med sine 1200 plasser. Størrelsen fikk den på grunn av behovet for å romme fiskerne under Lofotfiskets glansdager. Riktig så mange var det ikke tilstede denne kvelden, men det var tilstrekkelig til at jeg ville vært storfornøyd, dersom jeg hadde vært i arrangementskomiteen.

Programmet denne kvelden måtte settes sammen i hui og hast på grunn av Nelson Freires sykdomsforfall, men musikerne stilte sporty opp og laget en flott konsert med musikk av Schubert, Schumann, Chopin, Ravel, Feinberg og Mahler. Det siste ble framført av Marianne Beate Kielland. Akkompagnatør Joachim Carr og alle de andre utøverne må ha meg unnskyldt, for det er Marianne jeg har lyst til å trekke fram. Hun er Kabelvågs egen sangdiva, og hun greier fint å kombinere en internasjonal karriere med å bo på et avsidesliggende sted langt mot nord. I tillegg er hun et organisatorisk talent og arbeidsjern av de sjeldne. Der andre sangere ville brukt tida til oppvarming og skalaøvelser på bakrommet, finner du Marianne i billettluka der hun konverserer muntert med publikum. Tretti minutter og et kjapt kjoleskift senere får hun tiden til å stå stille når hun synger to av Gustav Mahlers Rückert-lieder. Rett etter konserten var hun igjen i arbeid i kulissene. Ingen stjernenykker der i gården i hvert fall.

Onsdag kveld hadde festivalen forflyttet seg til Borge kirke. Lokalisert ved siden av Lofotr – vikingmuseet på Borge – og plassert på en høyde med utsikt ut over store deler av Vestvågøy, ligger den som et fyrtårn i landskapet. Lofotr var forresten det gamle navnet på Vestvågøy og er opprinnelsen til dagens betegnelse på øygruppen.

På denne konserten fikk vi høre Johannes Weisser synge Grieg sammen med Joachim Carr, og et sammensatt ensemble med Marc-André Hamelin ved pianokrakken framførte Ernst von Dohnányi sitt aller første verk, en pianokvintett. Ikke hørt om Dohnányi før? Det hadde knapt nok jeg heller, men det var forfriskende å få bli kjent med iørefallende musikk man ikke visste eksisterte.

Også i Borge møtte vi en diva. Argentinske Ingrid Fliter er markedsført som en Chopin-tolker av rang, men sannelig kan hun sin Beethoven også. Hun var som en vulkan i utbrudd energimessig, og det sydet og boblet av den attende pianosonaten til gamle Ludwig. Dette verket er ifølge den fyldige programfolderen en av komponistens mest utadvendte og lekende sonater.

Kvelden ble avsluttet i Buksnes kirke, like utenfor Leknes. Dette er et praktbygg i dragestil med omlag 600 plasser. Inne er det utskårne mannsansikter over alt. Denne konserten var viet Engegårdkvartettens tiårsjubileum. Kvartetten, som ble født under midnattssolen i forbindelse med den aller første kammermusikkfestivalen i 2004, holder til i Oslo og er den eneste strykekvartetten som er innvilget treårig ensemblestøtte fra Norsk kulturråd for perioden 2016 til 2018.

Edvard Griegs strykekvartett sto på programmet. Det samme gjorde en strykesekstett av Richard Strauss og Robert Schumanns store pianokvintett. Om musikken sies det at Grieg var i en av sine vanskeligste faser da kvartetten ble komponert, mens Schumanns kvintett ble til i komponistens lykkeligste og mest produktive periode. Hvordan livet til Strauss var på komposisjonstidspunktet bortsett fra at han var nesten 80 år, vet jeg ikke. Jeg har ikke kommet til det kapitlet i biografien hans ennå. Engegårdkvartetten har rukket å spille inn Grieg to ganger allerede, og verket er blitt på sett og vis kvartettens varemerke. På jubileumskonserten spilte de den som om det gjaldt livet, og det ble dermed aldri kjedelig å høre på. På Richard Strauss’ Capriccio ble ensemblet utvidet med to tidligere medlemmer, og i siste stykke var Jean-Efflam Bavouzet verdig medspiller. Det er vel unødig å si at det ble stormende jubel og stående applaus?

Festivalen byr ikke bare på store musikalske opplevelser. To foredragsholdere, Ketil Bjørnstad og Erling Sandmo, er engasjert. Hittil har jeg fått med meg to foredrag av sistnevnte. Sandmo er bergenser, historieprofessor, musikkritiker og radioprogramleder (rekkefølgen er tilfeldig). I løpet av to korte timer har han sauset sammen Romerrikets vekst og fall, Napoleons eksil, Chopins lengsel og Mozarts fascinasjon for Bach til to deilige porsjoner med historiekunnskap, garnert med en stor spiseskje fortellerglede og dobbelt så mye humor. Han har til og med fått meg til å google humoralmedisin og hybris med stor iver. For de av dere som ikke kan deres gresk (inkludert meg selv), har jeg linket til Store Norske Leksikons definisjon av sistnevnte.

I morgen er det atter en dag, og nok en ny bloggstatistikk. Kanskje finnes det da flere middelaldrende tanter som meg blant topp 50? Mindre mote og mer mening? Jeg tviler sterkt. Sannsynligvis har jeg selv deisa flere hundre plasser ned. Det gjør ikke så mye –  jeg har fortsatt mange flotte konsertopplevelser å se fram til.