Etterspill

Siste pianotangent er trykket ned, og støvet kan atter legge seg på kirkebenkene i Lofoten. Lofotposten har lagt ut anmeldelsen fra gårsdagens avslutningskonsert foran betalingsmuren. Link finner du her. Kudos til dem! Gi dem gjerne tilbakemelding på at dette vil vi ha mer av, og om så betale for det. Sleng gjerne på hashtaggen #kulturselger.

Vi har et par dager til her i Henningsvær til å fordøye de siste konsertene, mens vi vandrer rundt i det idylliske fiskeværet, ser på samtidskunst og drikker vin (som oppegående middelaldrende kulturinteresserte samboerpar gjør når de er på storbyferie). Det er verdt å skrive noen ord om samtidskunstarenaen her. Venke Hoff og mannen Rolf har gjennom 30 år hatt en stor lidenskap for samtidskunst. De har etter hvert opparbeidet seg både stor kunstsamling og enormt kontaktnett i kunstverden. For ti år siden kjøpte Venke den gamle kaviarfabrikken her på stedet, i første omgang for å unngå at den ble revet. Bygget er sakte, men sikkert renovert, og i 2013 ble Kaviar Factory åpnet som utstillingshall for samtidskunst. Den gang skrev jeg en artikkel for Harstad Tidende, og den finner du også her på bloggen under Kunst. I år er det en utstilling med kvinnelige samtidskunstnere fra hele verden. Dersom du føler at samtidskunst ikke er din greie – stikk innom allikevel. Venke har massevis med kunnskap som hun har delt villig med meg, og jeg er sikker på at dersom du går inn dørene med åpent sinn, så vil du ikke gå uberørt derfra,

Jeg har lyst til å nevne en opplevelse til fra pianofestivalen. I Buksnes kirke fredag kveld var det noe så sjeldent som en førstegangsframførelse av Beethoven i Norge. Beethoven skrev i sin tid en versjon av den fjerde pianokonserten for piano og fem strykere. Arrangementet ble aldri trykket, og strykerstemmene ble gjenfunnet i Berlin på 1990-tallet. Nå vil tilfeldighetene ha det til at dette er den siste pianokonserten jeg hørte live, nettopp i Berlin. Hélène Grimaud var solist, og Valerij Gergijev dirigerte musikerne i det store, velpolerte Berlin-filharmonien. Kan en versjon med piano (Jean-Efflam Bavouzet) og seks strykere (festivalen hadde tatt seg den friheten å legge til kontrabass på utvalgte steder) måle seg med det? Jepp! Det klinger annerledes selvsagt, men du verden som denne framførelsen levde.

Noen vil sikkert si at jeg ikke har distanse til de opplevelsene jeg skriver om, og at jeg mangler kritisk blikk. På denne bloggen får jeg ikke betalt for å være kritisk, jeg får ikke betalt for noe som helst, så det gidder jeg ikke tenke på. Andre får være musikkpoliti.

Det er fem seks dager siden jeg publiserte «Om Donald Duck, mindfullness og terningkast», og tilbakemeldingene har vært overveldende. La du forresten merke til at det er stavefeil i tittelen? Jeg oppdaga det selv ved en tilfeldighet etter et par dager. Tenk deg det, over hundre delinger, drøssevis med likes og kommentarer, og ikke én som fant på å skrive: du har stava mindfulness feil, di røy!

Tidligere i dag sjekket jeg statistikken for gårsdagen på blogglisten.no. Hvis du ikke aner hva jeg snakker om, kan du lese her. Øverst fant jeg Thea Steen. Hun brukte bloggen sin til noe utrolig viktig; å spre informasjon om nødvendigheten av å teste seg for livmorhalskreft. Thea døde natt til søndag av sykdommen. All ære til henne for at hun greide å få oppmerksomhet om noe livsviktig og samfunnsnyttig, selv om hun var alvorlig syk.

Nummer to på lista hadde svimlende 65744 unike brukere innom i løpet av dagen. Legger jeg sammen alle som har klikket seg inn på bloggen min, dvs alle klikk på alle innlegg – totalt 27, siden jeg publiserte første tekst i 2014, kommer jeg til 34503. Det virkelige tallet er lavere fordi blogglisten teller bare brukere i Norge.

Det er ikke gratis å dra på festival i Lofoten. Heldigvis betaler Lofotposten og Avisa Nordland for artikler nok til at jeg går i null, og pressepasset er en magisk nøkkel som gir meg adgang til alle de musikalske herlighetene, men hvor dyrt er det egentlig?

For prisen av en Keepall Bandoulière 55 på Louis Vuitton sin hjemmeside får du flybillett fra Østlandet (billigste sort, selvsagt), rorbu i ei uke og festivalpass. Da har du til og med råd til å kjøpe med deg noen av artistenes CD-er fra salgsboden utenfor konsertlokalet. Ja, jeg kjøper fortsatt CD-er. Det er noe med å ha et fysisk bevis på at jeg eier musikken, ikke bare en samling nuller og ettall som kan forsvinne på mystisk vis i en datakrasj (mulig jeg begynner å bli gammel).

Nå kan nok ikke fem cd-er, en programbok i firefargetrykk og et slitent festivalarmbånd måle seg med en romslig weekendbag med LV-logo på, når fruene i nabolaget skal vise fram feriesuvenirer, det er jeg klar over. Jeg vet ikke hvor mange blant festivalpublikummet her i Lofoten som eier ei veske til over 15000 kroner, men tro meg, mange på blogglisten gjør det. Flere av de yngste til og med. Noen har sågar flere. Kanskje på tide å minne om at Nettavisen utbetaler et tosifret antall millioner i honorar til de omtrent tohundre beste bloggerne hvert år.

Jeg er IKKE ute etter å ta bloggerne. Hadde jeg vært ung nå og fått muligheten til å tjene drøssevis med penger for å dele bilder av meg selv og mitt ufødte barn i stedet for å slite meg gjennom årevis med skolegang og ende opp med studielån herfra og til månen, kan det godt hende at jeg hadde gått for det. I hvert fall hvis min digitale hverdag helt fra barnsben av hadde vært full av andre unge kvinner som gjorde akkurat det samme.

Når ledere og beslutningstakere i offentlig sektor nærmest skryter av at: nei, JEG er ikke på sosiale medier jeg – det har jeg ikke tid til, så får jeg håpe at døtrene deres aldri kommer hjem og sier: jeg skal bli blogger når jeg blir stor. Vi som er født før dataalderen har ikke brydd oss om å ta sosiale medier på alvor. Det straffer seg nå. Generasjonen etter oss har sammen med markedskreftene fått fritt leide til å fylle den digitale underholdningsverden med dyre vesker, klær, barberhøvler, hår-extensions og sminke, alt mens vi står på sidelinjen og ikke skjønner hvor det gikk galt.

Det er ikke bloggerne sin skyld at media ikke prioriterer kunst, kultur og musikk, det er vi over førti som ikke har hengt med i svingene. Jeg vet ikke om én gang i verdenshistorien hvor utviklinga har gått bakover, så hvorfor skulle den gjøre det nå? Vi kan bare drømme om den tida da enhver avis hadde kulturjournalister med fagkunnskap, og innhold var viktigere enn inntjening.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s