Ode til en videregående skole

Da jeg var lita, var jeg et rart barn. Det vil si, på utsida var jeg som alle andre. Kanskje litt stor for alderen? Tynt blondt hår i fritt fall ga ikke noe håp om frisyre som Anita Hegerland på plateomslagene, og brillene kom på nesen min lenge før noen andre på min alder kunne smykke seg med nettopp det, men ellers var alt helt som normalt. Det var på innsida at jeg var rarere enn mine jevnaldrende, for på ett eller annet tidspunkt før skolestart grep den klassiske musikken meg. I platesamlinga hjemme, som i hovedsak besto av datidas populærmusikk og slagere fra 50-tallet, fantes det et par 45-plater med blå etikett. Grieg sto det på den ene, Mozart på den andre. Jeg var solgt.

Ni år senere skulle et viktig valg tas. Familien så Akademikeren langt der framme. Jeg var ikke like sikker. Grieg og Mozart var fortsatt der. På musikkskolen sang jeg en gang i uka, skolekorpset hadde utvidet repertoarkunnskapen med marsjer, valser og stykker, mens en entusiastisk dirigent i ungdomskorpset ga meg utfordrende stemmer på Tsjajkovskijs slaviske marsj i korpsarrangement. Klassekameratene mine hadde aldri vært spesielt interessert i Mozart og Grieg, selv om det fantes noen andre som også spilte i korps. Jeg telte på knappene; skal, skal ikke søke musikklinja. En skråsikker medelev som sa: nei, du får seg ikke jobb om du går der, ble tungen på vektskåla – jeg har aldri likt å bli fortalt bedreviterske «sannheter». Familien var ikke blid, og mange av lærerne mente at jeg gamblet med framtida mi.

Høsten 1983 møttes vi for første gang i klasserommet på Heimdal videregående skole. En broket blanding ungdommer fra hele Trøndelag som var villige til å kaste vekk mulighetene til høyere utdanning. Ifølge de som visste best, ødela vi framtida vår, fordi vi heller ville ha musikkhistorie, hørelære og kor som linjefag i stedet for fysikk, matematikk eller samfunnsøkonomi.

Det gikk ikke mange dagene før vi fant ut av det med hverandre, selv med så ulikt utgangspunkt som vi hadde. Noen var som meg, noen hadde til og med fått med seg Beethoven, Bach og Brahms. Andre kom fra gammeldansmiljøet, jazzverdenen og pop-, rock- eller danseband. Det beste var at vi var like rare alle sammen, det var til og med to klasser til over oss med likesinnede. Vi elska det vi holdt på med og var sjeleglade for at vi hadde kommet gjennom det ekstremt trange nåløyet det var å komme inn på den linja den gangen.

Tre år går fort når du synger deg gjennom dem. Vi sang overalt. På bussen, i trappegangen (det var så fin akustikk der), helt fremst i salen når symfoniorkesteret hadde promenadekonsert i Frimurerlosjen. Dunjakkene på allmenfag, de med dyre skinnsekker (i dag ville de nok hatt designervesker) kasta stygge blikk mot oss, der vi satt i gangen ved kantina og av og til sang i langfriminuttet. Det var tydelig at de tenkte: for noen raringer, idet de gikk forbi. Vi var backingkor for Wenche Myhre da hun hadde show på Royal Garden før jul i 1984. Vi sang opera, musikal og større korverker. Til og med russetida ble krona med sang, da vi sto på torget 17. mai iført russehabitt og sang Edvard Griegs Landkjenning sammen med kor og korps fra byen.

Kunne det gå bra med oss? Vi som sang oss gjennom videregående? Vi som kunne velge bort både matte og B-/C-språk om vi ville?

Før det svaret kommer, hopper vi 30 år fram i tid. Både Mannen og jeg har i tillegg til å være profesjonelle musikere, undervist i mer enn én generasjon hver. I løpet av disse årene har vi møtt på en rekke talenter fra ulike kulturskoler som har hatt lyst til å søke seg inn på musikklinja. For mange av dem har de siste undervisningstimene på kulturskolen før søknadsfristen til videregående gikk ut, blitt brukt til samtaler om framtida. Reaksjonene fra omgivelsene på lysten til på velge musikklinja (eller Musikk, Dans og Drama, som det heter i dag) har vært mangeartede. Enkelte har hatt supre foreldre som har sagt: go for it! Andre foreldre har tatt i bruk alt fra forsiktig rådgiving til mild tvang for å unngå at ungdommene havner der. Noen har hatt lærere som har antydet at musikklinja vil være bortkastet tid i forhold til å gå på studiespesialisering. Enkelte lærere har til og med latt det skinne gjennom at den det gjelder sannsynligvis ikke vil få en god jobb, eller noen jobb som helst, med musikklinja på CV-en.

Dersom foreldre til framtidige elever leser dette og er redd for at jeg vil prøve å overtale ungdommene deres til å gå musikklinja, så kan jeg forsikre dem om at det kommer aldri til å skje. Det har jeg ingen rett til; det er ikke jeg som skal leve ungdommenes liv etter videregående. Det skal ikke foreldrene heller, for den saks skyld. Jeg kan, i motsetning til bekymra foreldre og uvitende ungdomsskolelærere, fortelle hva det faktisk går ut på, dersom de velger å gå den veien.

  • Det er tre år med MYE jobb, dersom du vil legge best mulig grunnlag for din egen framtid.
  • Du skal gjennom det samme som de på studiespesialisering i forhold til grunnleggende språk, historie, samfunnsfag, religion/etikk, matematikk, naturfag og kroppsøving, i tillegg til linjefagene. Dagens ungdommer kan ikke velge bort matematikk og fremmedspråk nummer to, som vi kunne.
  • Du har fem timer mer i uka enn elevene på studiespesialisering.
  • Du har tre instrumenter du må øve på. Piano og sang er obligatorisk for alle i tillegg til hovedinstrument. Er hovedinstrumentet ditt ett av de to førstnevnte, må du velge et annet biinstrument.
  • Du SKAL prestere. Ikke i forhold til utseende og klesstil, men fordi det kreves at du stiller opp på konserter, både på og utenfor skolen.
  • Du skal delta i kor og ensemblespill, og første året skal du ha grunnleggende opplæring i både dans og drama – fag du i utgangspunket ikke nødvendigvis er interessert i.
  • Du kan bli hva som helst når du er ferdig.

Tilbake til spørsmålet tre avsnitt lenger opp. Avgangsklassen fra 1986 på Heimdal kan slå i bordet med en doktorgrad, en cand jur, fire mastergrader, noen hovedfag, mellomfag og grunnfag. Diverse cand mag- og bachelorgrader, pluss et utall avlagte universitets- og høgskoleeksamener kan vi også smykke oss med. Det må man kunne si er slettes ikke så verst, tatt i betraktning av hva bedreviterne sa på forhånd. Noen av oss (inkludert meg selv) greier oss fint uten akademiske titler, fordi vi har jobbet hardt siden vi forlot Heimdal, og fordi vi har vært på rett sted til rett tid.

En av oss reiser verden rundt som solist på tuba, en har base i Frankrike hvorfra det håndteres en blomstrende karriere som barokkcellist, orkestermusiker og ensembleleder, og en er jazzgitarist med internasjonal karriere. Den siste er også universitetslektor i musikk her hjemme. Det er to organister, en distriktsmusiker pluss meg selv som er militærmusiker også på den utøvende siden. Mange er kulturskolelærere rundt omkring i landet, en er kulturkonsulent i hjembyen og en er kulturjournalist i et riksdekkende kringkastingsselskap. Av de som ikke har musikk eller kultur som hovedjobb finner vi en helsesøster, en jurist, en farmasøyt, en diakon og mange innen administrasjon i både offentlig og privat sektor. Flere er lærere i grunnskolen og på videregående skole. En av oss har sågar forfattet et helt læreverk i matematikk for småskole- og mellomtrinnet. Vi dirigerer skolekorps og amatørkor, arrangerer musikk for ulike besetninger, synger eller spiller selv i kor, band, korps og symfoniorkester.

De siste dagene har gjengen fra Heimdal gjenopptatt kontakten med hverandre via Facebook. Innboksen har flommet over av meldinger fulle av entusiasme over de tre årene. Enkelte har karakterisert det som et treårig folkehøyskoleopphold, andre sier de ikke ville kommet seg gjennom videregående og fått studiekompetanse uten. Mangel på motepress, et fellesskap som ga styrke og trygghet, toleranse og tid til å finne seg selv, men også til tider et høyt krav til faglig prestasjon, som fikk noen av oss til å forstå at musikeryrket ikke var for alle.

Vi fikk faktisk respekt fra dunjakkene til slutt. Siste gang vi i klassen møttes var på skolens avslutning for avgangselevene. Etter at gymlæreren vår holdt en fin tale til oss, ba han om en sang. Goodbye is such a lonely word in the night, sang vi. Det ble helt stille da vi var ferdig. Så reiste de seg for oss, de som hadde syntes at vi var rare.

(Publisert mandag 25. juli, selv om WordPress sier noe annet.)

5 tanker på “Ode til en videregående skole”

  1. Dette var god lesing! Har selv nettopp kommet inn på musikklinja i Trondheim. Har vært litt i tvil om det er riktig valg, men dette var en bekreftelse på det. Tusen takk!

    Likt av 1 person

    1. Så flott! Gratulerer med studieplass. Utdanning vil alltid være avhengig av din egen innsats. Jobb hardt, still lærerne kritiske spørsmål og vær åpen for nye impulser. Dersom du skal begynne på Heimdal, kan du jo sjekke om noen av lærerne har vært der siden før jeg begynte. I så fall må du hilse 🙂

      Lik

  2. Takk for flott artikkel og en fantastisk beskrivelse av enestående skoleår. Jeg gikk på en annen tilsvarende linje og tenker tilbake på tida på samme måte.Takk og pris for musikklinjene!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s