Jeg digger digitale leksikon. Side opp og side ned tettpakket med kjapp viten, for eksempel om Vestvågøy. Den ligger på plass 234 på lista over kommuner i Norge og er den mest folkerike i Lofoten. Den har sykehus på Gravdal, hurtigruteanløp i Stamsund, flyplass på Leknes, fem kirker, et vikingmuseum og fire offentlige konsertflygler.

Du leste riktig. Fire flygler i en kommune uten kulturhus og med 11038 innbyggere. Er flygeltettheten like høy i Oslo, finner du 232 førsteklasses instrumenter som ikke er i privat eie, innenfor kommunens grenser.

Tre av flyglene står i kirker. Ett i Stamsund, ett i Borge og ett i Buksnes. Det fine er at dette er ikke instrumenter som bare brukes om sommeren under festivalen og står på stas resten av året, men er disponible for menighetene og kulturinstitusjonene til bruk under gudstjenester og på konserter. Jeg har skrevet om konserter i disse kirkene her og her. Det siste er en riktig så lang tekst, hele 1330 ord, så dersom du ikke er interessert i å vite hvor deler av reklameinntektene i media tar veien, kan du bare scrolle ned til første bilde og begynne å lese.

Det fjerde flyglet befinner seg i kommunestyresalen i rådhuset på Leknes. Kommunen kjøpte selv inn flyglet i 2005, og det arrangeres kammerkonserter der fra tid til annen. Onsdag formiddag fikk kommuneflyglet for en gangs skyld selskap av et annet flygel. Instrumentet fra Lofotkatedralen var i løpet av natten transportert de 63 kilometerne fra Kabelvåg, og de kyndige pianoteknikerne fra Tyskland hadde justert og stelt med det sånn at Joachim Carr og Bertrand Chamayou kunne åpne første formiddagskonsert under Pianofestivalen med Mozarts Adagio og fuge i c-moll for to pianoer. Erling Sandmo hadde dagen før lært oss om hvordan Mozart var blitt inspirert av Johann Sebastian Bachs arbeid forut for at dette verket ble skrevet. Jeg har forresten også skrevet om hvem Sandmo er og hans fantastiske evne til å formidle kunnskap i et tidligere blogginnlegg (den lange teksten – se nederst i innlegget).

Resten av konserten var viet musikk av Liszt og Ravel. Gaspard de la nuit  er et tresatsig stykke som Maurice Ravel skrev i 1908, inspirert av noen mystiske og skremmende dikt av Aloysius Bertrand. Russiske Milij Balakirev hadde akkurat fullført et pianostykke som ble regnet som uspillelig, og Ravel la an på at Gaspard skulle være hakket vanskeligere. Chamayou imponerte, for å si de mildt.

Det er ikke så ofte jeg gråter når jeg hører musikk. Faktisk har det bare skjedd én gang. 30 år med analytisk tilnærming til toner, skalaer, akkorder og musikalsk form gjør at høyre hjernehalvdel sjelden slipper til når musikk skal fordøyes. Jeg gråt ikke på onsdag heller, men det var nære på. Franz Liszt skrev i sin tid tre suiter for solo piano som han kalte Années de pèlerinages (År med pilegrimsreiser). I den tredje suiten finner du satsen Villa d’Estes fontene. Liszt utstyrte forøvrig denne satsen med et sitat fra Johannesevangeliet. Under vannet som rislet fram i Chamayous høyre hånd, lå det en enkel melodi. Venstre hånd formet melodien sånn at flygelet sang som jeg aldri tidligere har hørt et flygel synge, og det gikk meg rett i hjertet.

Tenk deg det. Å sitte i en kommunestyresal og høre noe som er så vakkert at du nesten begynner å grine. Erling Sandmo fortalte dagen etter om den polske pianisten og statsmannen Paderewski. Under første verdenskrig var han medlem av den polske nasjonalkomitéen i eksil. Han reiste rundt og holdt flammende innlegg om uavhengighet for Polen. Etterpå spilte han lengselsfull musikk av Chopin. Paderewski var den som undertegnet Versailles-traktaten etter krigen, på vegne av nettopp et uavhengig Polen.

Kanskje burde det vært et flygel i alle rom hvor viktige avgjørelser tas. Kanskje skulle alle politikere vært tvunget til en halvtime i ettertenksomhet, i selskap med vakker musikk, før de viktigste vedtakene ble banket gjennom. Hvordan ville verden sett ut da?

Skrevet mens tankene går til de som ble drept i det meningsløse angrepet i Nice i går kveld, deres etterlatte og det franske folket.

(Foto: Tom Helstad)