En kvinne med makt

Når LO-leder Gerd Kristiansen (57) trenger et pustehull i den hektiske hovedstadshverdagen, finner hun roen i Fauskevåg.

LO_2
NYFØDTPLEIE Gerd Kristiansen og svigerinne Toril Benjaminsen forklarer hvorfor beina til det sist ankomne lammet må støttes opp.

LO_1
FINNER ROEN I FÅSKEVÅG En tur i brorens sauefjøs er ikke utenkelig når Gerd Kristiansen er hjemme på besøk. Her med en av de ferskeste i fjøset.

Det er ikke noe mektig over kvinnen som ønsker velkommen utenfor sitt gamle barndomshjem i Fauskevåg. Hadde det ikke vært for medias søkelys, kunne hun godt ha vært en hvilken som helst hjelpepleier med mann, to barn, tre stebarn og ti barnebarn. Men allerede i fjor sto Gerd Kristiansen på 21. plass på lista over Norges mektigste kvinner, da som nestleder for LO. I år overtok hun ledervervet i Norges største arbeidstakerorganisasjonen etter Roar Flåthen, et opprykk som også kommer til å få følger på lista over de med mest makt her i landet. Den dagen HT er på besøk er det nesten fire uker siden hun ble valgt.  – Ikke lenger? utbryter hun forbauset. – Hvis resten av perioden går like fort, er jeg ferdig i morgen, ler hun og leder oss opp mot hagebordet. Mobilen er aldri langt unna, men den får ligge i fred sammen med iPaden mens vi er på besøk.

La oss starte med begynnelsen. Eldst av fire søsken, tre søstre og en bror. Ble gravid og alenemor som 17-åring. – På den tida var det vanlig å få barn tidlig, men kanskje ikke så tidlig, da, kommenterer hun mens hun skjenker kaffe. Barn nummer to kom fem år senere. Han er forøvrig blitt 35 og har tatt turen fra Tromsø sammen med familien sin denne helga, for at femåringen og minstemann på 11 måneder skal få litt bestemortid med en av Norges travleste kvinner.

Tidlig tillitsvalgt

Etter noen år på fiskebåt og som tilkallingsvikar på sykehjem, ble behovet for skolegang påtrengende. – Det å skulle ha ei inntekt å skulle forsørge seg på var ganske håpløst. Jeg fikk ingen fast jobb uten utdanning. Gerd valgte hjelpepleien. Fordi hun trivdes med å jobbe med mennesker, men også fordi det var en kort utdannelse. – Jeg kunne ikke velge hva som helst, ettersom jeg fikk støtte fra det offentlige til å gjennomføre. Praksisen ble lagt til Åsgård psykiatriske sykehus. Hun trivdes og ble værende i psykiatrien. Samtidig gikk det ikke lang tid før fagbevegelsen grep fatt i henne. – Jeg vil tro at det var fordi jeg tok ordet på møtene at jeg ble tillitsvalgt, men jeg visste ikke helt hva det innebar. Det tok ei god stund før jeg visste forskjellen på hovedavtalen og hovedtariffavtalen. (Den første regulerer medbestemmelse, den andre regulerer lønn, arbeidstid, ferie, permisjon og pensjon – red. anm.)

Tillitsvalgtvervet ble heltidsjobb i 1990, og i 2002 ventet større, sentrale oppgaver som nestleder i daværende Helse- og Sosialforbundet. Var hun og familien klar for det? – Vi hadde mange diskusjoner. Jeg var nødt til å være i Oslo. Det betød helgependling og at vi kom til å være mye borte fra hverandre. Men vi fant ut at det ville være bra for meg å ta utfordringen. Gerd er fortsatt gift med samme mann som da avgjørelsen ble tatt, så de har tydeligvis fått det til å fungere. Hun innrømmer også at muligheten til å kunne gå av med pensjon som 58-åring var en viktig faktor for at hun stilte til valg.

Til topps i LO

I 2007 gikk en annen Gerd av som leder i LO, og organisasjonen var i beit for kvinner i toppledelsen. Kristiansen var da blitt nestleder i Fagforbundet og stilte seg til disposisjon. Nestledervervet i LO var i boks for fire år siden, og 6. mai i år klatret hun helt til topps etter det som beskrives som en intens maktkamp ledet av Fagforbundets leder, Jan Davidsen. Selv synes hun det sistnevnte er uproblematisk. – Det skulle bare mangle. At det fantes bare ett menneske som var egnet til posisjonen som LO-leder ville vært rarere enn at det står flere parat og mener at de er kvalifisert.

Nå er hun leder for nesten 900.000 medlemmer i 23 ulike forbund. Medlemsmassen favner vidt, alt fra medlemmer uten videregående skole til akademikere er representert. Spennet i pensjonsalder er også stort. De yngste må gå på 41, mens de som holder på lengst, gir seg på 70. Hvordan skal hun være en best mulig leder for alle gruppene? – Det er nettopp det som jeg tror er styrken til LO som organisasjon. Vi må tenke på at vi skal favne alle, både når det gjelder generell politikk og lønnspolitikk. Alle forbundslederne er samlet en gang i uka til sekretariatsmøte og der gjør vi de viktige vedtakene. Der vi bestemmer hva LO skal mene i de forskjellige sammenhengene. Det finnes tre andre hovedsammenslutninger, og vi er større enn alle tre til sammen. Akademikerne og Unio er mye mer profesjonsrettet, mens YS har til en viss grad den samme bredden. Kristiansen føler seg på trygg grunn når hun har gått ut og flagget gjenvalg av den rødgrønne regjeringa som en av de viktigste sakene for organisasjonen framover, selv om ikke alle medlemmene er enige. – Det handler om politikk. Ikke partienes, men LO´s. Kongressen vedtok nettopp en politikk som er veldig i tråd med de rødgrønnes program. Det er min jobb å få dem som stemmer andre partier, til å forstå at det ikke gagner landet vårt, og spesielt arbeidslivet, at vi får ei borgerlig regjering.

Kjemper for heltidsstillinger

Deltidsspøkelset overskygger også det likestilte samfunnet, hevder Kristiansen. Hun tror at vi ikke klarer å løse likestillingsutfordringene i samfunnet før vi har fått likevekt i retten til å tjene sine egne penger. – Totalt sett tjener kvinner 85 prosent av det menn tjener her i landet. Hvis store deler av de kvinnene som er ute i arbeid hadde arbeidet i fulle stillinger, så hadde ikke lønnsgapet vært så stort. Du får ikke de samme karrieremulighetene når du jobber deltid. Deltid er rota til alt ondt når det gjelder likestilling i arbeidslivet, det er jeg helt sikker på, sier hun overbevisende og med fast blikk.

Mange tilbakemeldinger

Et langt liv i fagbevegelsen har gitt henne faglig kompetanse og personlig trygghet. Hun tør å stå oppreist for egne meninger. Det har kommet godt med når det har stormet rundt deltid, trening og røyking. Det siste har hun forresten sluttet med. Hun bryr seg heller ikke om det som blir skrevet om henne i kommentarfeltene på internett.
– Jeg tenker at vi skal ikke være så redd for å bli hetset eller utskjelt fordi vi ikke har de «rette» meningene, eller mener noe annet enn de som har veldig sterke meninger. Men du skulle sett det havet av både e-post og tekstmeldinger jeg har fått. Det går begge veier, fra menn som takker meg for at jeg sier det jeg sier, og forteller at de har hatt en kamp hjemme i forhold til permisjon ved fødsel, til sinte bestefedre som mener jeg er en rødstrømpe og at alle rødstrømper burde skytes. LO-lederen får også direkte tilbakemeldinger fra medlemmer hun møter på sin vei, og de finnes overalt i samfunnet, fra flyplassene via kafeene og kollektivtransporten til sykehjemmene, Forsvaret, kommunesektoren og de store kulturinstitusjonene.

Jobben som leder er akkurat påbegynt, men om fire år er det slutt. Aldersreglementet i LO sier at hun ikke kan gjenvelges. Hun kan pensjonere seg, riktignok med arbeidsplikt fram til hun fyller 65. Da skal enda mer av tiden tilbringes i Portugal, hvor hun og mannen har kjøpt seg hus. Det er en gammel gård som måtte legges ned da Portugal ble medlem av EU. Foreløpig tilbringes de fleste feriene der, og hun har ønsket seg jordfreser i sekstiårsgave. – Jeg pleier å si – se meg i øynene de som bruker hytta si i Norge to måneder i året. Det er jo liksom så fint og flott det å ha hus i Portugal, men vi har gjort det valget framfor å ha hytte på fjellet.

Familien møtes i Fauskevåg
LO_3
PUSTER UT: Gerd Kristiansen leder Norges største arbeidstakerorganisasjon. Barndomshjemmet i nærheten av Harstad byr på rekreasjon og familieliv.

Fram til da fortsetter hun pendlerlivet. Hun medgir at pendlingen byr på utfordringer i forhold til forsinkede fly nordover på vinterstid og innrømmer at hun får uvaner av å bo alene i leilighet i Oslo. – Jeg er ikke sekretæren din, sier mannen min til meg noen ganger. Det er også utfordringer i forhold til å opprettholde kontakten med gamle venner, men mannen min er flink til å sørge for at jeg møter de nærmeste vennene. Barndomshjemmet besøkes cirka en gang i måneden. I tillegg har de hytte i Sverige som er et greit pustehull de helgene hun ikke rekker nordover. Etter at leiligheten i Tromsø ble solgt for tre år siden, er det i Fauskevåg mannen har bostedsadresse og familien som oftest samles. To av søsknene bor like i nærheten og Kristiansen sier de har et godt søskenforhold, til tross for at hun sjelden er hjemme. Broren, Håkon Kristiansen, stikker innom og bekrefter søsterens utsagn. Han er forøvrig ikke overrasket over at søsteren nå sitter på toppen av LO, så målbevisst som han kjenner henne.

Når vi forlater henne, er det kun et par timer til hun setter seg på flyet sørover. Kalenderen hennes er ganske full fram til sommerferien, samtidig som hun vet at den kan blir snudd på hodet i morgen tidlig, avhengig av hva som skjer i samfunnet. Savner hun noen gang faget sitt?   – Ja, når det er som tøffest, og vi jobber nesten 24 timer i døgnet, så skulle jeg ønske at jeg kunne gå tilbake til turnusarbeid, så rart det enn høres ut. Fast struktur, det å vite når man skal på jobb ei uke fram i tid. Men årene som nestleder har forberedt henne på hva som kommer, og hun er klar for jobben i toppen av norsk arbeidsliv.
Så gjenstår det å se om fire år er tilstrekkelig til at Gerd Kristiansen og LO får bukt med deltidsspøkelset en gang for alle.

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende – fredag 14.juni 2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s