Kammermusikkprestasjoner i verdensklasse under Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest.

Anmeldelse

Hvor sentrum er, kommer an på hvem som definerer det. For de som lot kropp og sjel hvile blant benkene i Lofotkatedralen onsdag kveld, kunne ikke sentrum ligget noe annet sted enn aller lengst framme i kirkerommet. I over to timer ble den praktfulle trekirken verdens musikalske midtpunkt, da en perlerad av musikere, kronet med juvelen András Schiff, møtte hverandre og publikum i et følelsesladet og intenst program.

Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest arrangeres for tiende gang i år, og festivalarrangørene har hentet internasjonale toppmusikere fra fjern og nær. Kveldens første perle var en klaverkvintett av den russiske komponisten Sergej Tanejev, som var elev av Peter Tsjajkovskij. Christan Ihle Hadland tok vel hånd om klaverpartiene, mens musikere fra amerikanske Orion String Quartett, israelsk-sveitsisk-kroatiske Stark Trio og Engegårdkvartetten formidlet strykestemmene på utmerket vis. Kanskje er det verkets omfang som gjør at det ikke spilles ofte? De fire satsene breier seg ut i tre kvart time. De fem musikerne ga imidlertid publikum et lidenskapelig og samtidig lekent møte med et flott verk som tåler å gjenhøres ved en senere anledning.

Etter pause fulgte Norges hotteste eksportvare på operahimmelen, Audun Iversen, opp med en grunnvollstrygg tolkning av Robert Schumanns sangsyklus «Dichterliebe». Heinrich Heines tekster byr på et enormt spenn av følelser, og Iversen tok vare på alle med stor selvfølgelighet. Sveitsiske Cedric Peschias utmerkede håndtering av pianostemmen var  en viktig bestanddel i opplevelsen.

Det er ti år siden sist András Schiff spilte i Norge. Den verdensberømte pianisten er kompromissløs i forhold til sin kunst og velger konsertsteder med omhu. Det er dermed ikke så rart at han avbrøt sin framførelse og ba publikum om å sitte i ro og slutte å snakke. Det holder ikke å vandre foran første rad fra den ene siden av kirken til den andre etter at utøveren har satt i gang. Men Schiff begynte på nytt igjen og ga publikum en musikalsk opplevelse som vil sitte spikret i sjelen i lang tid. Lag på lag ble sublimt avdekket i Beethovens Waldsteinsonate. Andre sats, som egentlig bare er en langsom introduksjon til den hurtige sistesatsen, ble så vakker at det gjorde vondt i hjertet, mens siste sats ble en oppvisning i musikalsk form og perfeksjon som jeg aldri har hørt maken til. Schiff var ikke snauere enn at han takket for de stående ovasjonene med nok et musikalsk mesterstykke. Siste sats fra Robert Schumanns fantasi i C-dur ble en nydelig, sjelfull coda.

Ingen oppdragsgiver
Publisert på Facebook – 13.juli 2013