Stikkordarkiv: featured

Sirkus i særklasse

Det burde vært kaos og tilløp til håndgemeng i billettluka. Svartebørsselgerne burde hatt sin beste dag noensinne, og antallet gråtende publikummere som ikke slapp inn, burde vært to-, om ikke tresifret. Og det på en helt vanlig onsdag i en småby nord for det meste. Det er tross alt ikke hver dag verdensstjerner med sjusifrede visningstall på Youtube legger veien innom Harstad. Onsdag 11. oktober skjedde nettopp det, da Mnozil Brass holdt én av fire konserter her i landet denne høsten.

001Mnozil

Nå ble det en heller gemyttlig dag for billettørene. Joda, det kom folk, og de kom til dels også langveisfra. Fra bygdene rundt omkring, fra provinshovedstaden. Ja til og med en innbitt fan fra Sunnmøre hadde reist ens ærend opp for å oppleve gærne østerrikere i fri dressur. Aldri hørt om dem, sier du? Jeg skal ikke bruke det mot deg. Det er sjelden media har ypperste kvalitet som utvelgelsesgrunn når de velger ut artister til de breieste kanalene i beste sendetid. Disse østerrikske brassutøverne har imidlertid vært å se på NRK1 midt i tacotida, da som pauseunderholdning i en stor konkurranse for unge klassiske musikere for noen år siden. Da er det vel mulig at mange slo over til noe mindre seriøst den gang?

Ettersom det ikke finnes noen nedskrevet rapport fra konserten tilgjengelig, hverken på trykk eller på nett, tar jeg en for laget og deler opplevelsen her. Det er ingen enkel oppgave. Alle de mest suverene adjektivene som jeg aller helst ville brukt, er forlengst brukt opp av reklamefolk med begrenset ordforråd som salgsargument for tildels middelmådige artister. Det blir liksom ikke det samme å omtale disse gutta som eminente utøvere, når adjektivet brukes i annenhver pressemelding, men altså, dette var definitivt en forestilling å skrive hjem om.

003Mnozil

Mnozil brass feirer, i likhet med Harstad kulturhus, 25-års-jubileum i år. De sju opprinnelige utøverne var alle studenter ved det velrennomerte musikkonservatoriet i Wien, og navnet fikk ensemblet etter puben hvor de møttes for å spille sammen, I årenes løp har de kombinert humor og briljant brasspill med stor suksess, og denne sirkusforestillinga er intet unntak. Her var klovneri, tryllekunster, løvebrøl og musikalsk akrobatikk. Nesten to og en halv time gikk det fra første tone til siste grimase, hovedsakelig uten ord, helt akustisk og alt utenat, selvfølgelig. Den musikalske spennvidden var grenseløs. Det er helt naturlig for disse gutta å kombinere wieneriske operettetoner med mexikansk hurra-meg-rundt-repertoar. På samme måte er det like naturlig å veksle mellom flerstemt sang og messingspill, alt mens det ablegøyes på flere ulike steder på scenen samtidig.

Jeg mistenker at flesteparten av publikummerne som var der, hadde en fot innefor korpsbevegelsen. Det er synd, for langt mer grenseoverskridende artister enn Mnozil brass skal du lete lenge etter. Hvor var revyfolket? Her var det slapstick, pantomime og andre morosaker å bli inspirert av. Korfolket? De gikk i hvert fall glipp av barbershop med komisk vri og en utmerket vokalversjon av Bohemian Rhapsody med messingkrydder. Hvor var de som skryter av kulturbyen Harstad? Er det ord de bare slenger rundt seg? Må det virkelig være festival i byen for at publikum skal strømme til annet enn lokale helters oppsetninger?

005Mnozil

Og dersom du tror det bare var tøys, tull, billige trylletriks og lettlivet brassbonanza vi satt igjen med, så tar du inderlig feil. Det mest magiske øyeblikket kom da musikerne satte seg ned på scenekanten, stirret publikum rett i hvitøyet og spilte sånn at støyen av fallende knappenåler ville vært øredøvende. Jeg tør påstå at de færreste i salen visste at dette var Gustav Mahlers «Ich bin der Welt abhanden gekommen», men de aller fleste av oss, også jeg, var tapt for denne verden så lenge det varte.

Forbanna

– Er du lettet nå, spurte en bekjent noen timer etter regjeringens framlegging av Langtidsplanen for Forsvaret, hvor min arbeidsplass er blant dem som er foreslått videreført. Jeg har måttet tenke meg om noen dager for å kunne sette ord på følelsene mine. Lettelse er ikke noe jeg kjenner, jeg er derimot forbanna!

Jeg er forbanna fordi Forsvarets musikks eksistens nok en gang er tema for innsparinger på forsvarsbudsjettet på promillenivå.

Jeg er forbanna fordi regjeringa setter til side et enstemmig stortingsvedtak fra 2009, som sier at Forsvarets musikk er verdt å bevare, og til og med skal videreutvikles og utbygges.

Jeg er forbanna fordi regjeringa velger å lytte til McKinsey – et utenlandsk konsulentselskap uten kjennskap til norsk kultur og tradisjon (og de innrømmer det selv), og som synes det er helt greit å sende mesteparten av firmaoverskuddet ut av landet for å slippe norsk skatt.

Jeg er forbanna fordi det stadig vekk avdekkes sløseri på høyt nivå av sentrale forsvarsrelaterte etater. Bare i mai i år dokumenterte Aftenposten unødig pengebruk på nivå med det man forventer å spare på ett år ved å omorganisere Forsvarets musikk.

Jeg er forbanna fordi regjeringa ikke ser at vi bringer Forsvaret ut til HELE folket. Fra de aller yngste til de aller eldste. Fra Kvæfjord til Dverberg til Berlevåg til Korgen til hvilket som helst sted i landet som vil ha oss på besøk.

Jeg er forbanna fordi regjeringa ikke anerkjenner forsvarsviljen vi skaper. Det hjelper ikke med all verdens forsvarsevne dersom ingen er villige til å forsvare landet.

Jeg er forbanna fordi regjeringa går i Den Islamske Stats fotspor og vil knuse kulturminner uten å løfte et øyelokk. Riktignok er vi ikke flere tusen år gamle, og vi er heller ikke bygget i stein. Hadde vi forresten vært det, hadde vi for lengst vært fredet av Riksantikvaren.

Jeg er forbanna fordi regjeringa presenterer en tekst om Forsvarets musikk som ikke henger sammen og som bærer preg av klipp og lim fra ulike utvalgsrapporter.

Jeg er forbanna fordi regjeringa nekter å se viktigheten av vår innsats ut mot det sivile samfunnet, og dermed satser på et framtidig Forsvarets musikk med kun seremoniell tjeneste, med den konsekvens at det frarøver institusjonen mulighet for samarbeid med andre kulturinstitusjoner.

Jeg er forbanna fordi jeg må sette livet mitt på vent for tiende gang. Allerede året etter at jeg begynte å jobbe i 1987, kom første nedleggingsforslag. Siden har de kommet med jevne mellomrom.

Jeg er forbanna fordi vi utsettes for umenneskelig press. Vi har måttet forholde oss til det ene forslaget verre enn det andre gjennom det siste året, uten mulighet til å kommentere eller kjempe imot i en lang periode. Samtidig forventes det at vi skal prestere på toppnivå, lik en idrettsutøver av ypperste klasse.

Jeg elsker jobben min. Jeg vet at det jeg gjør er viktig for Forsvaret. Jeg vet også at altfor mange ikke har peiling på hva det er vi driver med, men allikevel tar avgjørelser om oss som de ikke skjønner konsekvensen av. Er det rart jeg er forbanna?

(Foto: Tom Helstad)

Musikkens makt

jammet i leiren
Faksimile: Harstad Tidende lørdag 5.juni 1999

Åsegarden, juni 1999. Kosovo blør, og krigstrette mennesker på flukt har fått ly bak portene til den tidligere militærleiren like utenfor Harstad en knapp måned tidligere. På jobben diskuteres det. – Kan VI gjøre noe for flyktningene? Gi dem et blaff av normalitet i hverdagen? Planer legges om, og publikum i nabobygda må vike til fordel for asylantene. Det plukkes musikk fra ukas repertoar. Noe for de voksne og litt for barna. Et par marsjer tar vi også med oss.

Les mer Musikkens makt

Hvor er du fra?

– Æ e fra Borkenes, æ, sa du med den største selvfølgelighet. På klingende nordnorsk til og med. Jeg hadde ikke sett deg på lenge, selv om du bor like borti bakken. Allikevel var du fastbrent på netthinna mi. Den enorme livsgleden du utstrålte da du fikk danse rundt sammen med store, norske musikkstudenter som var kommet nordover ens ærend for å gi dere noen annerledes dager. Dager da mottaksmonotonien og frykten for å bli sendt bort, lå stuet vekk bakerst i skjulet. Det var ikke rart at bildet av deg fra avslutningskonserten fikk fronte festivalens prosjektrapport. Den gang var du seks. Les mer Hvor er du fra?

Tilværelsens uutholdelige omtrentlighet

Det siste jeg gjorde i går kveld var å sjekke bussruta. Joda, bussen skulle gå fra holdeplassen rett nedenfor huset mitt. Skoleruta ble også sjekket, bussen går nemlig ikke når det er skolefri. Men alt var i skjønneste orden. At den ikke kom forrige gang jeg skulle ta den, måtte skyldes at jeg var sent ute. Ettersom jeg på mitt mest våkne om kvelden, er det å skulle rekke en buss klokka 07.34 en bragd.

Les mer Tilværelsens uutholdelige omtrentlighet