Moderne mirakler i julens ånd

Så er det den tida av året igjen. Engler daler ned i skjul, kastanjer ristes over åpen ild og alle drømmer går i oppfyllelse, bare vi står under ønskestjernen, eventuelt mistelteinen. I en drøy måned, og vel så det, har vi tilfredsstilt handelsstandens behov for å tuske til seg det vi har i banken. Trofast har vi stilt opp i konsertsaler og kirker, sånn at tilårskomne artister slipper å jobbe før til neste år på samme tid. Vi har spist oss gjennom kilovis med ribbe og hundretusentalls bokser med lillebrors, mammas, eller bestefars favoritter, fulle av allergener og palmeolje (bærekraftig, selvsagt). Kilovis med fargerike annonseinnstikk, som pusher kostbare, glossy gjenstander vi så absolutt ikke trenger, har vi måttet finne plass til i papirsøpla. Flaks da at berget av glorete julepapir ikke skal i samme konteiner.

Media har også kastet seg på resirkuleringsbølgen. Vi kan etterhvert forutsi, med relativ stor sikkerhet, når artiklene om postens pakkeberg, antall korttransaksjoner (selvfølgelig flere enn i fjor) og den o-så-store gavebyttedagen blir publisert. Selv været er blitt så forutsigbart at årets ekstremvær er last year’s news. Sonja har funnet julestjernen, Reodor Felgen har vunnet Flåklypa Grand Prix og Askepott har knekket de tre nøttene og fått prinsen. Juleheftene er halvlest, marsipangrisen er halvspist, Facebook er full av familielykke og bloggerne har vist fram julegavene sine. Så da er det vel bare å hive ut juletreet og lengte etter lysere tider? Continue reading Moderne mirakler i julens ånd

Gretne, gamle gubber og andre grinebitere

(Forsidebilde: Tom Helstad)

Jeg er ikke noe glad i seinhøsten. Ærlig talt, hva finnes det å like ved den tida av året? Sola holder seg under horisonten fram til januar, bankkortet skriker allerede i smerte ved tanken på julehandelen og det er grenseløst lenge siden kalenderen har slått til med en rød dag utover de vanlige søndagene. I tillegg sender Golfstrømmen mye møl over Atlanteren spesielt på denne tida – Halloween, presidentvalg, Black Friday. Er det noe rart at jeg helst skulle satt meg på et fly til en storby langt lenger enn sør, og latt november seile sin egen brottsjø?

Continue reading Gretne, gamle gubber og andre grinebitere

Kjære Linda!

Så hyggelig å få svar fra deg! Du har jo sikkert egentlig nok med både årets statsbudsjett, forestående valgkamp og alle arrangement det skal kastes glans over. Jeg er veldig glad for at du sier at LVO er viktig, og at kompetansen til orkesteret har mye å si for utøvelsen av klassisk musikk, og interessen for sjangeren i sitt lokalområde. Både du og jeg vet imidlertid at ord ikke er nok når musikere skal leies inn og konsertlokaler skal bookes.

Desto flere ganger jeg leser svaret ditt, desto mer overbevist blir jeg om at vi har totalt forskjellig ståsted i forhold til hva talentutvikling dreier seg om. Noe er vi enige om. Det skal satses både på bredde og elite, og talentene skal utvikles i sitt nærmiljø. Deretter spriker vår virkelighetsoppfatning.

Continue reading Kjære Linda!

Kjære Linda!

Jeg håper det er greit at jeg er på fornavn med deg? Vi hadde tross alt samme musikklærer på begynnelsen av 1980-tallet. Det fant jeg ut da jeg leste et intervju med deg i Dagens Næringsliv, like etter at du hadde overtatt makten i Kulturdepartementet. Da du fikk trekkspill til seksårsdagen din i 1983, hadde jeg akkurat begynt på musikklinja på Heimdal videregående skole. Den som innviet deg i trekkspillets mysterier var min lærer i bruksmusikkarrangering. Jeg husker han som en utmerket arrangør og musiker, og mine trekkspillende klassekamerater var fulle av lovord om den litt stille, men svært kompetente utøveren og pedagogen.

Jeg ble ordentlig glad da jeg leste dette. En kulturminister med den grunnleggende musikkopplæringa i orden. Et produkt av den kommunale kulturskolen, og ei som visste hva det ville si å stå ytterst på scenekanten med nervene i helspenn, puls langt over normalen, samtidig som man skulle få klamme fingre til å løpe fort over klaviaturet. En minister som velger å fokusere på sin bakgrunn fra den kommunale kulturskolen, når hun skal presenteres for det norske folket, og som viser hvor viktig trekkspillæreren hennes var i oppveksten. Det var tross alt han, Per Olaf Green, og ikke mattelæreren din som ble nevnt ved navn i intervjuet.
Continue reading Kjære Linda!

Musikkens kraft

Jeg var ikke gamle jenta første gang jeg hørte historien. Om julesangene som fikk krigende soldater til å møtes som venner på slagmarken i Frankrike under første verdenskrig. Lenge trodde jeg det bare var et eventyr. Det skulle vel mere til enn et par skarve julesanger for å få soldatene opp av skyttergravene? Ingen ville vel risikere livet sitt ved å løfte hodet over kanten, hvor de ukene og månedene før hadde ligget og skutt mot hverandre? Etter hvert har jeg skjønt at det faktisk hendte, selv om begge siders propagandamaskineri forståelig nok prøvde å legge lokk på historien. Overlevende soldater fra begge sider fortalte om opplevelsen da de kom hjem. I de 102 årene som er gått siden dengang, er historien blitt levendegjort for nye generasjoner gjennom bøker, artikler og filmer. Paul McCartney har til og med laget en musikkvideo til låta Pipes of Peace, som omhandler det som skjedde under julefreden i 1914.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på julesangene på slagmarken i dag. En nærliggende årsak er selvsagt prosessen om Forsvarets framtid som pågår i disse dager, og som har vært i min bevissthet mer eller mindre konstant de to siste årene. Det norske forsvaret har for lite penger , og da må det skjæres inn til beinet for å få mest mulig kuler og krutt for pengene. Vi trenger militær slagkraft, og da er det ikke rom for korps og musikk, mener mange høylytt. (Dersom du ikke har fått med deg hva jeg synes om Regjeringens forslag vedrørende framtidig organisering av Forsvarets musikk, finner du det her.)

På slagmarken i dag vil vi ikke oppleve noe liknende som det som skjedde i 1914. Kriger foregår på helt annet vis, og sangferdighetene og repertoaret til dagens soldater er så godt som ikke-eksisterende. Strengt tatt drukner lyden av et skarve militærkorps fort når kavalleri, artilleri og jagerflyskvadroner spiller opp til dødelig dans. Betyr det at musikken er uten kraft i militær sammenheng og kan rasjonaliseres ut av det moderne Forsvaret?  På ingen måte! Jeg har selv opplevd generaler gråte og soldater juble fordi jeg har gjort jobben min. Hvor ofte skjer det ellers i Forsvaret? Det pleier vel strengt tatt å være omvendt, så la oss for en gangs skyld snakke om kraften som ligger i musikk.

Continue reading Musikkens kraft

Intet nytt fra Vestfronten

Det er traurige tider for seiershungrende journalister for tiden. Rio-OL ble ikke den medaljefesten som håpefulle idrettsledere og entusiastiske journalister hadde håpet på og drømt om. Først etter Kygos tre minutter med miming under avslutningsseremonien kunne man endelig snakke om en norsk seier og en utøver i internasjonal toppklasse.

På denne siden av Atlanteren er det heller ikke mye å skryte av, bortsett fra orienteringsløperne våre da. De sanker gull i de svenske skoger for tiden, og da er det ikke multer jeg snakker om. Det blir imidlertid borte i støyen om astmamedisin, skiløpere og fotballspillere på vei opp, ned, bort eller vekk.

Derfor ble jeg så glad i går kveld da en liten fugl (mulig det var en Facebook-venn) sang henrykt om en norsk vinner i en internasjonal konkurranse. Endelig, tenkte jeg. Her har vi en vinner som det er verdt å ofre spalteplass på. I morges tok jeg med meg kaffekoppen inn på kontoret for å lese vinnernytt på stor skjerm. Bilder av jublende utøvere og seiersintervjuer tar seg langt bedre ut på 27-tommeren enn på et lite nettbrett. Continue reading Intet nytt fra Vestfronten

Nord/North

Rolf Jacobsen har sagt det så fint. Se oftere mot nord, begynner hans hyllest til den landsdelen jeg har tilbragt nærmere 30 år av livet mitt i. Jeg kan ikke være mer enig. Alt for mange i dette landet har aldri satt foten sin nord for fylkesgrensa mellom Nord-Trøndelag og Nordland.

Selv er mitt opprinnelige seks måneders eventyr blitt til en kjærlighetshistorie som snart har vart en generasjon. Jeg har reist mye i landsdelen både gjennom jobb og på fritida. De siste årene har mange inntrykk blitt festet til minnebrikken. Nå har jeg samlet noen av dem, lydlagt med et stykke vakker musikk av Johann Sebastian Bach, i en personlig hyllest til Nord-Norge.

Til dere som aldri har vært her, kom dere nordover! Som Rolf Jacobsen avslutter: Det er langt dette landet. Det meste er nord.

The Norwegian poet Rolf Jacobsen so wisely has said.  Look more often towards north, begins his tribute to the part of Norway where I have spent almost 30 years of my life. I couldn’t agree more. To many in this country have never set their foot north of the county border between Nord- Trøndelag and Nordland.

What was meant to be a six months adventure for me, has become a love story which has lasted for almost a generation. I have travelled a lot in this part of the country both at work and in my spare time. Many of my impressions have been recorded on my camera’s memory card. No I have collected some of them, together with some beautiful music by Johann Sebastian Bach, in a personal celebration of Northern Norway.

For those of you has never visited this part of Norway, come on! As Rolf Jacobsen concludes: It is elongated, this country. Most of it is north.