Om Bach, Borat og Beethoven

På torsdag spiller vi – mine utmerkede kolleger i Hærens musikkorps og jeg – konsert. Det er for så vidt ikke noen sensasjon, all den tid det er jobben vår. Bare forrige uke kunne vi bokføre hele 21 konserter uten at det vakte oppmerksomhet noe sted.

Denne uka derimot er det én konsert. Ikke mange låtene heller. Tre titler møtte oss da vi åpnet mappa i god tid før første prøve mandag formiddag, men for noen titler! Det er sjelden jeg gleder meg så mye til å spille konsert som denne uka. Ikke bare er det faglige utfordringer i massevis, musikken har fulgt meg lenge (noe av det helt siden jeg var barn) og er blant den mest iørefallende jeg vet av.

Les mer Om Bach, Borat og Beethoven

Briljant festspillklubbavslutning

Ungarsk sigøynerensemble i særklasse leverte en feststund på festspillenes siste dag.

Jeg har alltid hatt trua på dedikerte fagfolk. Mennesker som har gått all in for å bli så gode som mulig i sitt fag, og som ikke henfaller til billige triks, fancy staffasje eller enkle repetisjoner for å bli populære. Etter lørdagens konsert på Torvet 3 med Lajos Sárközy jr and his Gypsy band er ikke troen blitt mindre. Det ble en musikalsk feststund av de sjeldne, hvor operetteslagere, slaviske danser, filmperler og østeuropeisk folkemusikk ble framført av superbe musikere i et staffasjefritt scenemiljø.

Briljant restaurantorkester

Til festspillenes siste dag hadde kontrabassist Knut Erik Sundquist håndplukket et restaurantorkester fra Budapest til å opptre på årets festspillklubbscene. Lajos Sárközy jr er sjuende generasjons musiker fra en sigøynerfamilie, og han er, sin unge alder (27) til tross, allerede en godt skolert og flere ganger prisvinnende fiolinist. Med seg til Harstad har han tre andre musikere, hvorav to er strykere – en bratsjist og en kontrabassist. Strykerne er som siamesiske tvillinger forent i perfekte på- og etterslag, samtidig som de henger på lederen som en innpåsliten klegg midtsommers. Fjerdemann trakterer cimbalomen; dette forunderlige, ungarske strengeinstrumentet som i utforming kan minne om piano eller harpe, men som ikke ligner i klang i det hele tatt, og som spilles på som et melodisk slagverkinstrument. Innsatsen til kveldens cimbalomist er imponerende. Ikke bare drysser han akkordtoner ut i akkurat passe jevne doser når gruppelederen gjør sine musikalske krumspring på fiolinen sin, han får også lov til å briljere stort som solist.

Rett i hjertet

VIRTUOS Lajos Sárközy jr er sjuende generasjon musiker og en fiolinvirtuos av de sjeldne. Alle foto: Inga Helene Juul

De fire på scenen er ikke spesielt utadvendte mellom låtene. Her er det ikke tørrprat eller «har dokker det bra?». Det går imidlertid rett i hjertet når temaet fra «Schindlers liste» får selv de ivrigste festpraterne bakerst i rommet til å holde kjeft. Sárközys fiolin uttrykker en lidelseshistorie, ikke bare jødenes, men også sigøynernes. Minnet om torsdagens identitetskontroll av utenlandske statsborgere midt under en festspillforestilling trenger seg på i samme øyeblikk. Forut for dette har vi latt oss imponere av fiolinsolistens briljante teknikk og evne til å få fiolinen til å synge. Når kvelden avsluttes med «Solveigs sang» i sigøynerinnpakning, er nasjonal sjarmfaktor på plass.

Hvor var scenelyset?

Det er mulig jeg er en smule gammeldags. Jeg har troen på at god musikk er god musikk uansett sjanger, og at det i prinsippet holder å være en dedikert og vanvittig god utøver for å trekke til seg og tekkes et publikum. Jeg synes imidlertid at festspillene godt kunne kostet på seg å beholde det fine scenelyset som har prydet stedet tidligere i uka. Det fremhever opplevelsen at du faktisk kan se musikerne. Så får jeg i ettertid bruke deler av sommerferien til å undres over hvorfor enkelte av publikum velger å bruke konserten som beleilig bakgrunnsstøy til festpraten, og dermed ødelegger for dem som har betalt for selve konsertopplevelsen,

Fakta:

Festspillene i Nord-Norge 2018

Lajos Sárközy Jr. and his Gypsy band – konsert

Torvet 3 – festspillklubben, lørdag kveld

Publikum: 141

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert: Harstad Tidende mandag 2. juli 2018 og ht.no.

Dette er en av flere tidligere publiserte artikler som jeg kommer til å dele her på bloggen i løpet av sommeren 2019. Håper det faller i smak.

Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Til å ha et noe uavklart forhold til Vårherre, hans Sønn og Den Hellige Ånd, tilbringer jeg relativt mye tid oppe på gallerier i kirker rundt omkring i Nord-Norge i løpet av et år. I 99 prosent av tilfellene er det jobb, både som musiker og journalist. Sist søndag satt jeg på et sånt et igjen, men denne gang måtte jeg la jobb være jobb og la pennen ligge. Det sømmer seg ikke å skrive kritikk når fire av mine kolleger i Forsvarets musikkorps Nord-Norge sitter foran i kirka i sine flotte paradeuniformer for å musisere sammen med en rekke andre utøvere.

Fordelene med å sitte på galleri er mange. Du slipper å klemme deg tett inntil sidemannen på en trang kirkebenk, og du kan til og med bevege deg forsiktig rundt dersom tresmaken i baken blir for påtrengende. Det kan den jo lett bli. Kirkebenker er ikke akkurat kjent for sin sittekomfort. Det største fordelen er imidlertid at du kan ta gode bilder med speilrefleks uten at du forstyrrer dem rundt deg med klikk i tide og utide. Så derfor fikk vi, Mannen og jeg, mast oss til å sitte der oppe med kameraene våre da det som må karakteriseres som Nord-Norges største klassiske happening på denne siden av jul, fant sted i Harstad kirke. Modige mennesker har nemlig jobbet hardt og intenst i over et år for å kunne framføre Johann Sebastian Bachs monumentale messe i h-moll på to konserter i Harstad og Narvik.

Les mer Om Bach, barokkmusikk og kulturlivet nord for gaveforsterknings-ordningens nedslagsfelt

Sirkus i særklasse

Det burde vært kaos og tilløp til håndgemeng i billettluka. Svartebørsselgerne burde hatt sin beste dag noensinne, og antallet gråtende publikummere som ikke slapp inn, burde vært to-, om ikke tresifret. Og det på en helt vanlig onsdag i en småby nord for det meste. Det er tross alt ikke hver dag verdensstjerner med sjusifrede visningstall på Youtube legger veien innom Harstad. Onsdag 11. oktober skjedde nettopp det, da Mnozil Brass holdt én av fire konserter her i landet denne høsten.

001Mnozil

Nå ble det en heller gemyttlig dag for billettørene. Joda, det kom folk, og de kom til dels også langveisfra. Fra bygdene rundt omkring, fra provinshovedstaden. Ja til og med en innbitt fan fra Sunnmøre hadde reist ens ærend opp for å oppleve gærne østerrikere i fri dressur. Aldri hørt om dem, sier du? Jeg skal ikke bruke det mot deg. Det er sjelden media har ypperste kvalitet som utvelgelsesgrunn når de velger ut artister til de breieste kanalene i beste sendetid. Disse østerrikske brassutøverne har imidlertid vært å se på NRK1 midt i tacotida, da som pauseunderholdning i en stor konkurranse for unge klassiske musikere for noen år siden. Da er det vel mulig at mange slo over til noe mindre seriøst den gang?

Les mer Sirkus i særklasse

Grenseløst bra!

Bjarte Eike og Alehouse Boys leverte grenseløs musikk grenseløst bra framført.

Hva skulle vi gjort uten merkelapper som klassisk musikk, barokk, folkemusikk, viser og jazz? Noen liker det ene, andre liker det andre og noen liker ikke noe av det i det hele tatt. Ett ord, og du vet nøyaktig hva ditt forhold til musikken er. Kjempeenkelt, tidsbesparende og uten risiko for at du kan blir overrasket på den ene eller andre måten. Eller?

Midt i magen
Jeg er så glad for at det finnes musikere som Bjarte Eike. Som gir totalt blanke i tidligere tiders klassiske snobberi i forhold til musikk, og som er mest opptatt av å formidle god musikk, uavhengig av sjanger, på best mulig vis. I ei tid hvor image er vel så viktig som at du faktisk kan det musikalske håndverket, og hvor du er heldig om noen kan nynne låtene dine om en måned, plukker han og de andre musikerne i Alehouse Boys fram 400 år gammel musikk og framfører med en livsglede og musikalsk nerve som treffer midt i magen og hjertet på meg, et moderne, (ut)dannet menneske.

1600-tallets London er utgangspunkt. Engelskmennene har akkurat kakket hodet av kong Karl den 1., innført republikk som styreform for en tiårs tid og lar seg styre av riksprotektoren (les diktatoren) og puritaneren Oliver Cromwell. Teatrene er borte, og musikerne har søkt seg inn på de utallige pubene i byen for å ha en arena å spille på. Ølet flommer, og livet leves, akkompagnert av de beste musikerne byen har å by på.

30kul_alehouse_01-1
PUBGUTTA Alehouse Boys leverte en grenseløst bra konsert i Galleri NordNorge. FOTO: Inga Helene Juul

Suverene utøvere
Det ble drukket øl onsdag kveld også, både på scenen og blant publikum i Galleri NordNorge, men neppe i slike mengder som i hine hårde dager. Musikkutøvelsen sto i sentrum, og for en musikkutøvelse vi ble vitne til. Bjarte Eike har alliert seg med suverene utøvere med en fot i ulike sjangere. Her var Helge Andreas Norbakken, som er Kari Bremnes’ foretrukne trommis. Steven Player er danser, koreograf og skuespiller i tillegg til at han behersker lutt og gitar. Sammen med ledende barokkmusikere fra Norge og Sverige la de ut på på en musikalsk seilas Europa rundt, hvor skillet mellom barokkmusikk, folkemusikk og jazz var vanskelig å definere. Publikum ble inkludert i allsang, og det hele ble presentert i en deilig uhøytidelig ramme. Et fornøyelig slagsmål innledet stunden, og vi fikk også demonstrert fire ulike måter å være stupfull på, til generell stor munterhet.

Ingen terning
Du finner intet terningkast på denne opplevelsen. Grenseløs musikk grenseløst bra framført fortjener ikke å settes i kvalitativ bås og kategoriseres med en merkelapp som et terningkast tross alt er. Der går faktisk grensen.

Fakta:
FESTSPILLENE I NORD-NORGE 2017
Alehouse Boys

Med Bjarte Eike, Per Buhre, Steven Player, Fredrik Bock, Johannes Lundberg, Helge Andreas, Norbakken, Hans Knut Sveen
Galleri NordNorge – onsdag 28. juni 2017

Oppdragsgiver: Harstad Tidende
Publisert i Harstad Tidende fredag 30. juni 2017 og på ht.no

Om Donald Duck og terningkast – ett år etter

Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.

Malerisk i Henningsvær

KaviarFactory med ny utstilling hvor maleriet og de stadig endrede begrepene og oppfatningene rundt maleriet er tema.

23HELKaviarFactory_03
VARIERT Mange ulike uttrykk ved siden av hverandre i KaviarFactorys andre etasje.

Helt siden den gamle kaviarfabrikken ved innkjøringa til torget i Henningsvær åpnet i helt ny drakt i 2013, har den vært et yndet turistmål for kunstelskende reisende. Kombinasjonen samtidskunst av ypperste klasse framvist med Lofotens storslåtte natur som malerisk kulisse, har fått internasjonale kunstmagasin til å gå av skaftet, og kunstkjennere fra hele verden til å legge turen innom det lille fiskeværet i nærheten av Svolvær.

Les mer Malerisk i Henningsvær