Jeg håper det er greit at jeg er på fornavn med deg? Vi hadde tross alt samme musikklærer på begynnelsen av 1980-tallet. Det fant jeg ut da jeg leste et intervju med deg i Dagens Næringsliv, like etter at du hadde overtatt makten i Kulturdepartementet. Da du fikk trekkspill til seksårsdagen din i 1983, hadde jeg akkurat begynt på musikklinja på Heimdal videregående skole. Den som innviet deg i trekkspillets mysterier var min lærer i bruksmusikkarrangering. Jeg husker han som en utmerket arrangør og musiker, og mine trekkspillende klassekamerater var fulle av lovord om den litt stille, men svært kompetente utøveren og pedagogen.

Jeg ble ordentlig glad da jeg leste dette. En kulturminister med den grunnleggende musikkopplæringa i orden. Et produkt av den kommunale kulturskolen, og ei som visste hva det ville si å stå ytterst på scenekanten med nervene i helspenn, puls langt over normalen, samtidig som man skulle få klamme fingre til å løpe fort over klaviaturet. En minister som velger å fokusere på sin bakgrunn fra den kommunale kulturskolen, når hun skal presenteres for det norske folket, og som viser hvor viktig trekkspillæreren hennes var i oppveksten. Det var tross alt han, Per Olaf Green, og ikke mattelæreren din som ble nevnt ved navn i intervjuet.
Les mer Kjære Linda! →

Jeg var ikke gamle jenta første gang jeg hørte historien. Om julesangene som fikk krigende soldater til å møtes som venner på slagmarken i Frankrike under første verdenskrig. Lenge trodde jeg det bare var et eventyr. Det skulle vel mere til enn et par skarve julesanger for å få soldatene opp av skyttergravene? Ingen ville vel risikere livet sitt ved å løfte hodet over kanten, hvor de ukene og månedene før hadde ligget og skutt mot hverandre? Etter hvert har jeg skjønt at det faktisk hendte, selv om begge siders propagandamaskineri forståelig nok prøvde å legge lokk på historien. Overlevende soldater fra begge sider fortalte om opplevelsen da de kom hjem. I de 102 årene som er gått siden dengang, er historien blitt levendegjort for nye generasjoner gjennom bøker, artikler og filmer. Paul McCartney har til og med laget en musikkvideo til låta Pipes of Peace, som omhandler det som skjedde under julefreden i 1914.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på julesangene på slagmarken i dag. En nærliggende årsak er selvsagt prosessen om Forsvarets framtid som pågår i disse dager, og som har vært i min bevissthet mer eller mindre konstant de to siste årene. Det norske forsvaret har for lite penger , og da må det skjæres inn til beinet for å få mest mulig kuler og krutt for pengene. Vi trenger militær slagkraft, og da er det ikke rom for korps og musikk, mener mange høylytt. (Dersom du ikke har fått med deg hva jeg synes om Regjeringens forslag vedrørende framtidig organisering av Forsvarets musikk, finner du det her.)

På slagmarken i dag vil vi ikke oppleve noe liknende som det som skjedde i 1914. Kriger foregår på helt annet vis, og sangferdighetene og repertoaret til dagens soldater er så godt som ikke-eksisterende. Strengt tatt drukner lyden av et skarve militærkorps fort når kavalleri, artilleri og jagerflyskvadroner spiller opp til dødelig dans. Betyr det at musikken er uten kraft i militær sammenheng og kan rasjonaliseres ut av det moderne Forsvaret?  På ingen måte! Jeg har selv opplevd generaler gråte og soldater juble fordi jeg har gjort jobben min. Hvor ofte skjer det ellers i Forsvaret? Det pleier vel strengt tatt å være omvendt, så la oss for en gangs skyld snakke om kraften som ligger i musikk.

Les mer Musikkens kraft →

Det er traurige tider for seiershungrende journalister for tiden. Rio-OL ble ikke den medaljefesten som håpefulle idrettsledere og entusiastiske journalister hadde håpet på og drømt om. Først etter Kygos tre minutter med miming under avslutningsseremonien kunne man endelig snakke om en norsk seier og en utøver i internasjonal toppklasse.

På denne siden av Atlanteren er det heller ikke mye å skryte av, bortsett fra orienteringsløperne våre da. De sanker gull i de svenske skoger for tiden, og da er det ikke multer jeg snakker om. Det blir imidlertid borte i støyen om astmamedisin, skiløpere og fotballspillere på vei opp, ned, bort eller vekk.

Derfor ble jeg så glad i går kveld da en liten fugl (mulig det var en Facebook-venn) sang henrykt om en norsk vinner i en internasjonal konkurranse. Endelig, tenkte jeg. Her har vi en vinner som det er verdt å ofre spalteplass på. I morges tok jeg med meg kaffekoppen inn på kontoret for å lese vinnernytt på stor skjerm. Bilder av jublende utøvere og seiersintervjuer tar seg langt bedre ut på 27-tommeren enn på et lite nettbrett. Les mer Intet nytt fra Vestfronten →

(OBS: lang tekst. Beregn fem til ti minutter av livet ditt)

Å bråbestemme seg for å gå på konsert her i Lofoten fungerer dårlig. De aller fleste konsertene foregår for langt unna basen vår, Henningsvær, til at Mannen ville sagt: sleng på deg perlekjedet, kjære, og så spaserer vi bort på konsert. Mannen ville uansett aldri sagt noe sånt, ettersom jeg ikke eier et perlekjede. Ikke har jeg lyst på et heller, for den saks skyld.

Det er forresten befriende få perlekjeder å se blant publikum her i Lofoten, det samme gjelder Chanel-drakter. Tykk fleece, regnjakke og gode sko er stort sett kleskoden; nordnorsk sommer og søringsommer er ikke i nærheten av samme sak. Det er dårlig med arenaer utenfor konsertlokalet/kirka å vise seg fram i – barservering i våpenhuset, liksom. Dessuten skal man jo hjem igjen, og da er bil eneste alternativ. For å gjøre det til noe mer enn bare en konsert, må man svinge av E10 på Leknes og bestille pølsemeny på Esso. Det er forresten slettes ikke det verste du kan gjøre når Mannen gjennom snart 23 år fortsatt er mannen i ditt liv og er like glad i musikk, fotografi og Lofoten som du selv er.

Les mer Mahler og måsene →