(OBS: lang tekst. Beregn fem til ti minutter av livet ditt)

Å bråbestemme seg for å gå på konsert her i Lofoten fungerer dårlig. De aller fleste konsertene foregår for langt unna basen vår, Henningsvær, til at Mannen ville sagt: sleng på deg perlekjedet, kjære, og så spaserer vi bort på konsert. Mannen ville uansett aldri sagt noe sånt, ettersom jeg ikke eier et perlekjede. Ikke har jeg lyst på et heller, for den saks skyld.

Det er forresten befriende få perlekjeder å se blant publikum her i Lofoten, det samme gjelder Chanel-drakter. Tykk fleece, regnjakke og gode sko er stort sett kleskoden; nordnorsk sommer og søringsommer er ikke i nærheten av samme sak. Det er dårlig med arenaer utenfor konsertlokalet/kirka å vise seg fram i – barservering i våpenhuset, liksom. Dessuten skal man jo hjem igjen, og da er bil eneste alternativ. For å gjøre det til noe mer enn bare en konsert, må man svinge av E10 på Leknes og bestille pølsemeny på Esso. Det er forresten slettes ikke det verste du kan gjøre når Mannen gjennom snart 23 år fortsatt er mannen i ditt liv og er like glad i musikk, fotografi og Lofoten som du selv er.

Den lengste reisen er ut til Reine. Reine er fiskevær og administrasjonssenter i Moskenes kommune og har 309 innbyggere. Reine kultursenter huser et permanent Eva Harr-galleri. Den lille hvite trekirka er en av de minste som er i bruk under årets festival og har plass til 250 dersom du sitter tett. Flygel har den også. I morges, på festivalens siste dag, la vi i vei. Det tar to timer å kjøre fra Henningsvær til Reine. To timer med fjorder, fjell og måser. Det er merkelig hvordan en fugl som du misliker så inderlig sterkt hjemme, fordi den bråker og skiter ned verandarekkverket, kan bli gjenstand for beundring der den seiler avgårde, fri som bare fugler kan være, i luftstrømmen over Gimsøystraumen.

Mens vi betraktet fjell og beundret måser, tenkte vi litt på det vi skulle høre i Reine kirke. Gustav Mahler skrev ni og en halv symfoni, en kantate og omkring 40 sanger. En av satsene fra den femte symfonien ble brukt som filmmusikk i Døden i Venedig, og flere titalls millioner tv-tittere var vitne til at pauseunderholdninga under Eurosong-finalen i 2015 inneholdt et utdrag fra den tredje symfonien.

Mahler hentet tekstene til de fleste av sangene sine fra en stor tysk samling med dikt og folkesanger kalt Des Knaben Wunderhorn (Guttens magiske horn). Det ble utgitt tre bøker med barnlige rim og tekster om kjærlighet, vandringer og soldatliv. Som militærmusiker er det unektelig spesielt å lese de som omhandler tidligere generasjoner av kolleger, den gang Forsvaret hadde bruk for sånne som oss…

Apropos måser, jeg lurer på om måsene fløy over Promenade des Anglais torsdag kveld? Jeg håper ikke de gjorde det. Ingen, selv ikke måsene, skal være nødt til å oppleve slikt barbari. Pianofestivalens kunstneriske leder er fransk, det samme er en av utøverne. Det er også mange andre franskmenn her, så første konsert på fredag ble en spesiell opplevelse. Etter ett minutts stillhet overtok musikken. Fransk-canadiske Marc-André Hamelin er i tillegg til en virtuos av de sjeldne også komponist. Konserten åpnet med hans eget variasjonsstykke over en pavane fra 1500-tallet. Jeg likte det forrige stykket jeg hørte av og med han, og jeg likte dette. Oppfinnsomt og interessant å høre på og med spennende klanger. Hamelin fortsatte så med Franz Liszts store pianosonate i h-moll, og det ble en storartet hyllest til det franske folket. Dette monumentale stykket er i en sats, en halvtime musikk med store emosjonelle svingninger. Jeg rakk å kjenne så godt på alle de følelser man sitter igjen med etter en udåd som den i Nice, at resten av konserten må omtales ved en annen anledning.

Til konserten i Reine hadde Marianne Beate Kielland og Johannes Weisser plukket ut 11 av de omlag 20 Wunderhorn-sangene. Russiske Georgy Tchaidze, som gjorde uslettelig inntrykk i 2014 da han spilte Alexandr Skrjabins sjuende sonate i Borge kirke, akkompagnerte. Mahler skrev sangene med både orkesterakkompagnement og pianoledsagelse. Jeg kjenner best til orkesterversjonene fra før.

Så satt vi der på en tidlig søndag ettermiddag, snaut 150 mennesker i ei lita kirke omtrent så langt sør det går an å komme med bil i Lofoten, og hørte to strålende  sangere øse ut den ene sangen vakrere enn den andre, alt mens regnet silte ned og måsene seilte forbi. Jeg savna heller ikke stort orkester, for Tchaidze levde opp til det jeg har hørt han gjøre før.

Jeg var urettferdig mot Leknes tidligere. Det finnes langt mer enn en Esso-stasjon der; de har sitt kjøpesenter, en god del butikker og restauranter, videregående skole, fiskematindustri og bedrifter som jobber med dyre- og fiskehelse nasjonalt og internasjonalt. Kommunestyresal med flygel har de også, som nevnt tidligere i uka. 4G-dekning er såpass gammelt nytt at Leknesværingene sikkert rister på hodet over teleselskapenes markedsføring det siste året og sier: ja, men det har vi da hatt lenge.

Nå sitter vi her og forbereder oss til avslutningskonserten i Buksnes kirke. Den skal jeg dekke for Lofotposten, så dersom du vil lese om den, må du kjøpe tirsdagens papirutgave. Du får riktignok mandagens lokalnyheter med på kjøpet, men se på det som en folkelivsstudie. Det hadde forresten vært stilig om riktig mange kjøpte den. Det ville vært en liten protest til media fra blindtarmen i nord om at vi VIL ha mer kultur i offentligheten, og at kultur selger. Lofotposten har vært så grei at anmeldelsen ligger åpent ute for alle. Kudos til avisa. Gi Lofotposten gjerne en tilbakemelding på at dette vil leserne ha mer av. #kulturselger