Mahler og måsene

(OBS: lang tekst. Beregn fem til ti minutter av livet ditt)

Å bråbestemme seg for å gå på konsert her i Lofoten fungerer dårlig. De aller fleste konsertene foregår for langt unna basen vår, Henningsvær, til at Mannen ville sagt: sleng på deg perlekjedet, kjære, og så spaserer vi bort på konsert. Mannen ville uansett aldri sagt noe sånt, ettersom jeg ikke eier et perlekjede. Ikke har jeg lyst på et heller, for den saks skyld.

Det er forresten befriende få perlekjeder å se blant publikum her i Lofoten, det samme gjelder Chanel-drakter. Tykk fleece, regnjakke og gode sko er stort sett kleskoden; nordnorsk sommer og søringsommer er ikke i nærheten av samme sak. Det er dårlig med arenaer utenfor konsertlokalet/kirka å vise seg fram i – barservering i våpenhuset, liksom. Dessuten skal man jo hjem igjen, og da er bil eneste alternativ. For å gjøre det til noe mer enn bare en konsert, må man svinge av E10 på Leknes og bestille pølsemeny på Esso. Det er forresten slettes ikke det verste du kan gjøre når Mannen gjennom snart 23 år fortsatt er mannen i ditt liv og er like glad i musikk, fotografi og Lofoten som du selv er.

Les mer Mahler og måsene

Flygel i fjæra

Jeg digger digitale leksikon. Side opp og side ned tettpakket med kjapp viten, for eksempel om Vestvågøy. Den ligger på plass 234 på lista over kommuner i Norge og er den mest folkerike i Lofoten. Den har sykehus på Gravdal, hurtigruteanløp i Stamsund, flyplass på Leknes, fem kirker, et vikingmuseum og fire offentlige konsertflygler.

Du leste riktig. Fire flygler i en kommune uten kulturhus og med 11038 innbyggere. Er flygeltettheten like høy i Oslo, finner du 232 førsteklasses instrumenter som ikke er i privat eie, innenfor kommunens grenser.

Les mer Flygel i fjæra

Bloggdronninger og andre divaer

I forrige uke registrerte jeg bloggen min på blogglisten.no. Dette er en liste opprettet av Nettavisen, hvor norske brukere og sidevisninger telles, og topplister publiseres. I dag kunne jeg konstatere at mitt siste utbrudd ga bloggen min plass 50 på gårsdagens liste over Norges mest leste. For de av dere som ikke er så bevandret i monarkiet Blogglandia, skal jeg gi dere en kjapp innføring.

Les mer Bloggdronninger og andre divaer

Om Donald Duck, mindfulness og terningkast

Det er mangt å lese om når man klikker seg rundt på det store internettet. Kulturjournalistikk, for eksempel. Det er så få som leser kulturstoffet, hevdes det. Det lønner seg ikke å skrive om kultur, for kulturjournalistikk koster, og hvem skal betale det? Så da er det ikke så rart at jeg sitter her mutters alene med pressepasset påskrevet oppe på galleriet i Stamsund kirke og ser utover fullsatte benker en tidlig julikveld. Hadde det ikke vært for to lokalavisslitere som gir meg selskap før konsertstart, ville denne opplevelsen gått over i evigheten uten så mye som ett ord i media.

Hvorfor skal man skrive om en klassisk konsert helt i utkanten av utkanten? Lofoten er ikke akkurat Norges navle, men mer en blindtarm sett fra sentrale avisredaksjoner. På denne dagen hadde riksmedia tross alt skrevet side opp og ned om en nordnorsk artist og kjæledegges avlysning av en konsert i landsdelen tre uker fram i tid, så da har man jo for så vidt tatt et distriktsansvar.

Les mer Om Donald Duck, mindfulness og terningkast

Lofoten, baby!

_MG_4953
UTSIKT Fra Moloen i Henningsvær ser du ut mot Vestfjorden.

Som en egenrådig primadonna ligger du der, omgitt av fjorder og hav på alle kanter. Gjennom generasjoner har du forført og forrådt, skapt liv og tatt liv. Du har bidratt til velstand og rikdom med samme letthet som du har sørget for dundrende konkurs og fallitt. Ingen tilreisende har noensinne kommet til deg uten at de har gjort et bevisst valg om å dra hit. Så er du ikke spesielt tilgjengelig heller, der du ligger som et flagrende silkeskjerf drapert om halsen på Norge – med Nordishavet og Arktis som nærmeste nabo. Det er mindre enn et decennium siden første gang innbarka landkrabber kunne beundre mesteparten av deg uten å måtte sette sjøbein i løpet av turen, og fortsatt gjør du deg kostbar når øyene lengst ut i havgapet skal erobres.

Les mer Lofoten, baby!

Outraged

(English version of previous post)

«Are you relieved now?» asked an acquaintance just hours after the Norwegian government had presented their proposal to Parliament describing their new Long-Term Defense Plan for the Norwegian Armed Forces on June 17th. Eight months ago, the Chief of Defense recommended shutting down all of the military bands except for the one in Oslo. The government decided to keep three and shut down two, and my band is in the first category. I needed to spend some thinking about the question. Relief is nothing close to what I feel. Outrage is.

Outrage because the Music Department of the Norwegian Armed Forces is once again facing drastic downsizing in order to save a fraction of three thousandths of the entire military budget.

Outrage because the government ignores a unanimous decision of the Parliament from 2009, which says that the Military Bands will not only be kept, but continue to develop and expand.

Outrage because the government chooses to lend their ear to McKinsey –  a foreign consultant agency with no knowledge of Norwegian culture and tradition (as they themselves admit), which transfers most of its profits out of the country to avoid Norwegian taxation.

Outrage because the media regularly discovers scandalous levels of financial waste in state agencies related to the military. In May alone, the Norwegian newspaper Aftenposten uncovered unnecessary spending equal to what the government expects to save by slashing the Armed Forces’ Music Department.

Outrage because the government does not see that we are the ambassadors of the Armed Forces to all Norwegians. From the youngest to the eldest. From Kvæfjord to Dverberg to Berlevåg to Korgen to the tiniest place in the country who wants us to visit.

Outrage because the government does not recognize the sense of pride in our country that we instill in those who hear us. It does not matter how many guns we buy, if our citizens are not willing to carry them in defense of this nation.

Outrage because the government walks in the footsteps of the Islamic State by showing a willingness to demolish our cultural heritage without raising an eyebrow. I know we are not a thousand years old and not carved in stone. Had we been the latter, the Norwegian Directorate of Cultural Heritage would already have placed the bands under the protection of the Cultural Heritage Act.

Outrage because the government has presented an official recommendation for Armed Forces’ Music Department that is neither cohesive nor consistent, showing signs of copy and paste from reports from several official committees.

Outrage because the government refuses to see the importance of our efforts towards the civilian society, and focuses instead on a future Armed Forces’ Music Department with only ceremonial duties, resulting in an institution which can never work together with other civilian cultural institutions.

Outrage because I have to put my life on hold for the tenth time. I started to work in the Armed Forces Band North in 1987, and already the year after, the first shutdown threat came.

Outrage because of the inhuman pressure that we are exposed to. For more than a year, we have had to handle suggestions, one more terrible than the other, without being able to comment or fight back. At the same time, it is expected that we will perform at the highest level, like athletes second to none.

I love my job, and I know that what I do is important for the Armed Forces. I also know that there are far too many people in positions of power that do not have a clue about what we are doing, making decisons about our future which they do not grasp the consequences of. Is it hard to understand my outrage?

 

Photo: Tom Helstad

Firbeint fysioterapi gir lettere hverdag

Frøya, Myrna, Birk og Eros hjelper store og små til et bedre liv i ridehallen på Olaåsen gård.

18HEL_olaåsen02
NÆRKONTAKT Trygve Andreas Haukebø (11) får hilse på fjordingen Frøya når ridetimen er over.

Onsdag formiddag sist i mai. Den ene bilen etter den andre svinger av hovedveien midt på Kvæfjordeidet og kjører opp mot Olaåsen gård. Rullestoler kjøres ut og bevegelseshemmede hjelpes inn i det store røde bygget. Det er tid for en fysioterapitime utenom det vanlige.

Les mer Firbeint fysioterapi gir lettere hverdag