Det har murret litt i tanntrollavdelinga på Facebook i det siste. Bare så det er sagt; det er ikke Marcus & Martinus jeg snakker om. Av en eller annen grunn sørger Facebook-algoritmene for at tvillingene fra Trofors går under radaren min, til tross for at det rapporteres i nettavisene om ville fans og store sikkerhetsutfordringer på konsertene. Ikke det at jeg har noe mot dem. De virker som noen kjekke gutter som liker å holde på med det plateselskapet og managementet vil at de skal gjøre for å tekkes sitt publikum, og de er sjarmerende til tusen (ganger to). Nordlendinger er de også, med drøye fem mils margin.

Nei, jeg snakker om ordentlige tanntroll, sånne med rød og svart parykk. Omtrent daglig har det de siste to ukene poppet opp Karius og Baktus-relaterte poster i nyhetsfeeden min. Noe er selvsagt reklame fra ivrige ildsjeler, men de siste dagene har henrykte tilskuere rapportert om strålende skuespillerprestasjoner ikke langt unna der Mannen og jeg bor. Plutselig ble denne ukas torsdag en fridag før fredag, som allerede var fridag. En høflig henvendelse til teatersjefen avslørte at det var billetter tilgjengelig, så vi heiv oss i bilen og kjørte av gårde.

Idet jeg forteller at det dreier seg om barneteater tre timers kjøring fra der vi bor, vil nok enkelte sette spørsmålstegn ved både nærhet og nivå. Tja, jeg setter meg heller tre timer hver vei i bil for en engangsopplevelse, enn å bruke tre timer hver eneste dag for å komme meg til og fra jobb. Forsåvidt kunne denne reisen strengt tatt vært relativt fort overstått, da korteste vei er sjøveien. Ettersom ribb over Andfjorden foreløpig ikke inngår i kollektivtilbudet her nord, er kvalitetstid med kilometertelleren et nødvendig onde. Når turen i tillegg foregår på en solskinnsdag, langs en av de mange nasjonale turistveiene her nord, blir selve kjøreturen en opplevelse i seg selv.

Målet for turen har postnummer 8485 og ligger på Norges tiende største øy. I dag er det et tettsted med cirka 200 innbygere, men på 1800-tallet var Dverberg navnet på kommunen som innbefattet hele Andøya pluss litt av Hinnøya. På 1920-tallet ble kommunen delt i tre, før den igjen ble samlet i 1964. I årene før den siste kommunesammenslåingen, foregikk det heftige debatter og drakamper i øyriket, blant annet om hvor kommunesenteret skulle ligge. Folket på Dverberg var rimelig sikre på at fordums storhet igjen skulle tilfalle stedet, og i 1960 ble et nytt og storslagent kommunehus innviet. Dessverre for Dverberg ble Andøy det nye navnet på kommunen, og kommunesenteret ble lagt til Andenes, snaue tre mil lenger nord.

Andøya hadde kjent på andre konflikter før sammenslåinga. Etter 1953 og fram til midt på 70-tallet måtte 350 innbyggere fra bygda Haugnes flytte fra hjemmene sine. Husene skulle rives til fordel for den store flyplassen som NATO ville ha i nærheten av Andenes for å kontrollere Nord-Atlanteren under den kalde krigen. Fra å være et militært kraftsenter i nord, har forsvarsvirksomheten blitt nedbygget jevnt og trutt gjennom de siste 30 årene. I dag bor det i underkant av 5000 i kommunen. 17.juni i år kom det som kan bli nådestøtet for kommunen og Andenes som tettsted. I Solberg-regjeringas Langtidsplan for Forsvaret (LTP) er det foreslått å legge ned flystasjonen og flytte virksomheten som bedrives der i dag, til Evenes. (Hva jeg mener om andre deler av LTP-en, for eksempel om framtida til Forsvarets musikk, kan du lese her.)

De siste månedene har andværingene oppvist en mobiliseringsinnsats en storkrig verdig. 5584 mennesker har i skrivende stund erklært seg som andværinger i ei facebookgruppe, og 13469 er med i gruppa Bevar Andøya Flystasjon. Det planlegges ulike markeringer både lokalt og i Oslo, og driftige initiativtakere har allerede greid å samle inn store pengesummer til bruk i kampen for å overbevise politikerne om at det bør være militær virksomhet på Andøya i framtida også.

Tilbake til teateropplevelen. Hvordan kan det være verdt seks timer i bil totalt, når ingen av skuespillerne er over tjue, tre av kidsa aldri har stått på en scene før og teatersalen ligger på et sted du kjører gjennom før du har skjønt at det kan skje noe utenom det det vanlige der?

På midten av 80-tallet ble Teaterklubb’81 etablert. Svein Spjelkavik var primus motor den gang og er det fortsatt. Svein forteller før forestilling at det er omlag 100 barn og unge med i teaterklubben. Husker du hvor mange som bor på Dverberg? Gjennom de 30 årene som er gått siden første forestilling, har klubben opparbeidet seg ei lang og solid liste over produksjoner de står bak. Om du tror at alle har funnet sted hjemme på Andøya, tar du fryktelig feil. Island, India, Russland og Litauen er bare noen få av de stedene som har fått besøk fra Dverberg. En av teaterklubbens sentrale aktører gjennom mange år har vært Katrine M. E. Strøm. Hun har sammen med Svein geleidet de unge aktørene fram til strålende kritikker, priser og gjestespill, blant annet under Festspillene i Nord-Norge. Svein forteller engasjert at de omsetter for et sted mellom en og to millioner hvert eneste år, og de har til og med sin egen stoffbutikk i kjelleren på det gamle kommunehuset, som aldri fikk bli ny kommunal storstue i Andøy kommune. Kommunehuset er imidlertid hjørnetanna i teaterklubbens virksomhet, med scene, bakscene, kostymelager, fotostudio og plass til alt annet en teaterklubb med store ambisjoner har behov for. Andre frivillige organisasjoner har også fått plass der. Så vet man hva man kan bruke de overflødige rådhusene til, dersom kommunalministeren får viljen sin i kommunesammenslåingseventyret han håper å kunne fortelle, før han på et eller annet tidspunkt må forlate kontoret.

Allerede i billettluka ble vi klar over at disse folka mener alvor i forhold til teater. Det var tannleger som solgte billetter og tannleger som sjekka billettene. På vei inn til teaterkafeen gikk vi forbi det som så ut som et fullt utstyrt tannlegekontor. Da vi ble ønsket velkommen inn i salen, var det til årets åttende forestilling av totalt ti. Publikum hadde reist langt, det var ikke bare vi som hadde flere timer i bil bak oss.

Andværingenes versjon holder seg tett opp til det originale manuset, men det er gjort noen grep for å få plass til litt flere aktører på scenen enn fortelleren og de to tanntrollene. To miniutgaver av Karius og Baktus er de første som hamrer løs på tennene til Jens, men etter en fiffig overgang er det Kine Kvalvik Eliassen og Mette Spjelkavik Enoksen som fyller scenen mesteparten av forestillingen. Det gjør de til gangs. De to jentene blir markedsført som to av Andøyas største teatertalenter, og det er det ingenting å si på. Jeg lo ofte og lot meg fascinere av hvordan to så unge aktører kan være så trygge på scenen og drive mesteparten av forestillingen framover på egenhånd. I en av scenene hadde de gjort plass til tre småttiser som får sin absolutte scenedebut denne ettermiddagen. Slik har det vært på alle forestillingene, sånn at etter siste teppefall fredag kveld har nærmere 40 barn fått oppleve magien det er å stå på en scene for aller første gang denne sommeren.

Mens forestillingen rullet framover, vandret tankene til Marcus & Martinus. Felles for Trofors-tvillingene og teaterungene er at det står dyktige voksne bak og hjelper dem fram. En viktig forskjell er det dog, i tillegg til at Marcus & Martinus casher inn, mens de på Dverberg kun mottar en symbolsk lønn. Der tvillingene er avhengig av nye låter for å holde fansen i ånde (og å komme seg gjennom stemmeskiftet), lærer Dverberg-kidsa seg et fag som kan brukes gang på gang, uavhengig av hvilket stykke som står på plakaten.

Etter at børsten har gjort sitt siste gang, var det miniutgavene som seilte av gårde ut på havet. Idet mini-Karius vrengte ut av seg det mest dyriske skriket jeg noen sinne har hørt, tenkte jeg på flystasjonsaktivistene. Det kunne godt ha vært de som skrek: Ikke gjør som mora di sier, (Jardar) Jens(en)! Den skråsikre, tidligere statssekretæren er den som har gått høyest ut de siste dagene. Han er bombesikker på at Stortinget vil kjøpe mor Ernas, Ines og resten av regjeringas argumentasjon om at det er verdt å ofre Andenes til fordel for forsvarsvirksomhet i hans egen hjemkommune, Evenes. Selv er min eneste erfaring med flyplassen på Andenes at det gikk an å lande der da en høststorm umuliggjorde det samme på Evenes, med påfølgende buss for fly (fire timer) for å komme seg hjem.

Det er lett å sammenligne den frivillige innsatsen som Teaterklubb’81 legger ned for ungdommene på Andøya, med kampen som andværingene nå fører for lokalsamfunnet sitt. Uten at jeg kan forskuttere noe vedtak, vil det ikke forundre meg om andværingene greier å få politikerne til å forstå at regnestykkene bak nedleggingsforslaget ikke stemmer, og at det er framtid i å beholde Andøya flystasjon i riktig mange år til. Da vil flystasjonsaksjonistene kunne innkassere like varm og velfortjent applaus fra lokalbefolkninga, som teateraktørene fikk etter endt innsats torsdag kveld.