Så er det den tida av året igjen. Engler daler ned i skjul, kastanjer ristes over åpen ild og alle drømmer går i oppfyllelse, bare vi står under ønskestjernen, eventuelt mistelteinen. I en drøy måned, og vel så det, har vi tilfredsstilt handelsstandens behov for å tuske til seg det vi har i banken. Trofast har vi stilt opp i konsertsaler og kirker, sånn at tilårskomne artister slipper å jobbe før til neste år på samme tid. Vi har spist oss gjennom kilovis med ribbe og hundretusentalls bokser med lillebrors, mammas, eller bestefars favoritter, fulle av allergener og palmeolje (bærekraftig, selvsagt). Kilovis med fargerike annonseinnstikk, som pusher kostbare, glossy gjenstander vi så absolutt ikke trenger, har vi måttet finne plass til i papirsøpla. Flaks da at berget av glorete julepapir ikke skal i samme konteiner.

Media har også kastet seg på resirkuleringsbølgen. Vi kan etterhvert forutsi, med relativ stor sikkerhet, når artiklene om postens pakkeberg, antall korttransaksjoner (selvfølgelig flere enn i fjor) og den o-så-store gavebyttedagen blir publisert. Selv været er blitt så forutsigbart at årets ekstremvær er last year’s news. Sonja har funnet julestjernen, Reodor Felgen har vunnet Flåklypa Grand Prix og Askepott har knekket de tre nøttene og fått prinsen. Juleheftene er halvlest, marsipangrisen er halvspist, Facebook er full av familielykke og bloggerne har vist fram julegavene sine. Så da er det vel bare å hive ut juletreet og lengte etter lysere tider?

På tampen av 2016 må jeg innrømme at for damer sånn cirka midt i livet, uten små barn i nær familie, er jula en oppskrytt affære. God tid, god mat, god drikke og hyggelige sammenkomster er selvsagt vel og bra, men det hadde vært stilig om julens magi innebar noe mer enn at ribbesvoren ble sprø, at familieselskapet forløp uten skandaler og fordrukne onkler, eller at alle lekene overlevde de første fem minuttene med hardhendt lek. Imidlertid skal vi kanskje være godt fornøyd med det vi får tross alt, sånn som verden ser ut i dag?

Late juledager har gitt rom for mye tidsbruk på sosiale medier. Innimellom all julefamilielykken på Facebook og Instagram, har nyhetsfeeden vært fylt av begeistrede rapporter fra teatermiljøet ute på Dverberg. Tidligere i år skrev jeg om Karius og Baktus-forestillinga (klikk her hvis du vil lese) til Teaterklubb’81. Denne gangen er det Broadway-musikalen «Annie» som har fått andværingene med venner til å strømme til det gamle kommunehuset på Dverberg. Den snart 40 år gamle musikalen om barnhjemsjenta Annie gikk nesten 2400 ganger på Broadway og er udødeliggjort på filmlerretet to ganger allerede. Nå har altså de brave, vesterålske teateramatører kastet seg over stykket, og med et nødskrik fikk Mannen og jeg karret til oss to billetter på aller fremste rad til forestillingen tredje juledag.

Det var med en viss skepsis jeg la ut på turen sammen med Mannen. Å kjøre ut til Dverberg midtsommers, når sola skinner døgnet rundt og snøstormene er månedsvis unna, er en enkel sak. Å gjøre det midt i jula, med ekstremværet Urd som følgesvenn, til ei øy hvor busser blåser av veien med jevne mellomrom – seinest samme dag som vi reiste utover – er noe helt annet. Den samme skepsisen kjente jeg også på i forhold til hva vi skulle oppleve. Karius og Baktus er et timeslangt stykke hvor du strengt tatt trenger to skuespillere. Annie har mange roller, både for barn og voksne,  og den to og en halv timer lange musikalen stiller store krav til sang- og danseferdighetene. Absolutt alle amatørskuespillerne er rekruttert fra et lokalsamfunn med 200 fastboende i en kommune med 5000 innbyggere, og de skal gjennomføre seks forestillinger i løpet av ei drøy uke, to av dem er til og med på samme dag. Reisen utover forløp heldigvis uten at Urd viste seg fra sin verste side. Strengt tatt hadde hun vel rast fra seg litt lenger sør. Nå bruste hun bare såvidt med fjærene et lite stykke etter Sortland, to timer og en ferge hjemmefra. Da hadde Mannen overtatt styringa, og jeg kunne tenke på andre ting.

2016 har villet det sånn at slumbarn, barnehjemsbarn og noviser fra Mexico har fått en plass i min bevissthet. En klarinettlærervenn fra andre siden av Atlanterhavet har sendt meg bilder, videoer og historier, både tragiske og hyggelige. Andre juledag lå det for eksempel en musikalsk julehilsen i innboksen. 11 unge jenter – noen fra slummen i Tijuana, andre tilknyttet et kloster i nabobyen Tecate –  spilte Glade Jul. Min venn Ron tilbringer nemlig alle helger og ferier i Mexico. Ikke for å late seg på solfylte strender, men for å hjelpe vanskeligstilte barn til et bedre liv gjennom musikk. Hjemme i USA er han avdelingsleder i musikk ved North Park Middle School, en ungdomsskole som ligger like sør for Los Angeles, og han dirigerer også skolens korps. Ron jobber hardt og utrettelig for at meksikanerne skal delta sammen med de californiske ungdommene, når North Park Middle School Band inntar scenen i et av verdens mest prestisjetunge konserthus i april 2017, nemlig Carnegie Hall. Det er ikke gratis å få med seg 18 barn over grensa fra Mexico og så fly dem til New York. Ron står i spissen for innsamling av midler, i tillegg til å ha det musikalske ansvaret for konserten, og det er gjennom dette arbeidet at våre veier har krysset. Idet vi nærmet oss Dverberg, fikk jeg tilsendt et bilde av ei nydelig jente som strålte av stolthet i sin splitter nye konsertkjole. Ron hadde i utgangspunktet tenkt å kjøpe kjolene i USA, men så oppdaget han ved en tilfeldighet at en av mødrene i slummen i Tijuana har så gode sykunnskaper at han kan bestille kjolene fra henne.

La det være sagt med en gang; jeg hadde absolutt ingen grunn til å være skeptisk til det Teaterklubb’81 serverte sitt publikum. Annie åpner med en scene fra barnehjemmet hvor et dusin jenter synger og danser. De lokale jentene stirret fryktløst ut i salen, så tvers gjennom begeistrede foreldre, tanter og onkler, og de lekte definitivt ikke teater. Hovedrolleinnehaveren var 10, sang klokkerent og spilte som om vi var i New York. Jeg kjente at ørene stoppet smilet mitt fra å gå rundt hele hodet. De unge skuespillerne fylte ikke bare barnerollene, de tolket også flesteparten av de voksne. Kun tre menn i sin beste alder fikk skinne i rampelyset, i tillegg til hun som imponerte som Karius i sommer, Mette Spjelkavik Enoksen. Den 20 år gamle andværingen var med og vant Hedda-pris tidligere i år for sin innsats i Hålogaland Teaters oppsetning «Den sommeren pappa ble homo». Denne kvelden vaklet hun rundt på høye hæler mens hun holdt de stakkars barna stramt under sine alkoholbefengte vinger, akkurat så overbevisende som du forventer det på langt større scener enn dette.

De voksne amatørskuespillerne fortjener sitt eget avsnitt. Denne høsten har vært den tøffeste noensinne for befolkninga i Andøy kommune. I juni foreslo regjeringa å legge ned Andøya Flystasjon, og i november ble galskapen vedtatt av Stortinget. Det anslås at 1000 mennesker vil miste jobbene sine innenfor kommunegrensene, som et resultat av vedtaket. Andværingene har ikke gitt opp kampen, og to av de som står på for å få omgjort vedtaket er ordfører Jonni Solsvik og tidligere minister Odd Roger Enoksen. Begge to var på scenen denne kvelden. Ordføreren som president Franklin Roosevelt og eksministeren som presidentens rådgiver. Det ble unektelig et sterkt øyblikk da president Solsvik snakket om en ny giv for samfunnet, vel vitende om hva røkla i sør har bestemt.

Tredje mann på scenen er Teaterklubb’81s grunnlegger, Svein Spjelkavik. I over 30 år har han vært den soleklare drivkrafta bak det unike teatermijløet her ute. Denne gangen står han for en gangs skyld på scenen i rollen som Warbucks, den rike milliardæren som gir Annie et nytt liv og nytt håp.

De to og en halv timene gikk som en røyk, og jeg, som vanligvis er estremt gnien på stående ovasjoner, var blant de første som spratt opp av stolen. For en gjeng, og for en prestasjon! Min beundring blir ikke mindre av å vite at teaterklubben har hostet opp to unge skuespillere til hver av de store rollene, sånn at det er to forskjellige lag som deler på de seks forestillingene. Som sagt, her lekes ikke teater. I tillegg løses oppgavene bak scenen av framtidas profesjonelle scenecrew, lyd- og lysfolk. Selv regissøreren, Nikoline Spjelkavik, er et produkt av TK’81, og hun viderefører teaterlagets stolte tradisjoner på en forbilledlig måte.

Veien hjemover ga mye tid for ettertanke, ettersom fylkeskommunale fergeruter ikke er tilpasset kulturelle opplevelser i distriktet. En omvei rundt Lødingen, og en ekstra time i bilen måtte til for å komme hjem. Jeg kunne ikke la være å undre meg over hvordan et kreativt mijlø på et så geografisk begrensa område greier å levere på et nivå mange andre, langt større kulturinstitusjoner i langt tettere befolkede områder bare kan drømme om. Mens jeg funderte, tikket det inn en oppdatering fra Ron. Mammaen som fikk konsertkjoleoppdraget, hadde kunnet betale to år med utestående husleie, og familien kan gå inn i 2017 med helt andre forutsetninger enn før julehøytiden inntraff. Da slo det meg; Svein og Ron er faktisk to alen av samme stykke. Selv om det er mange voksne som hjelper til og bidrar i støtteapparatet til hvilket som helst prosjekt hvor som helst i verden, så må én gå foran, ha visjonene og stake ut retningen.

Kanskje er det dette som er nåtidens mirakler? At enkelte går gjennom ild, vann, arbeidsmiljølov og generell oppfatning om hva som er tilstrekkelig, sånn at andre medmennesker kan få utnyttet sitt fulle potensiale. Selv om vi opplevde vårt eget lille julemirakel på veien hjemover, da Mannen greide å manøvrere bilen mellom de to elgene som kom over veien, rett foran bilen vår – uten at elger eller bil ble skadet, vil kjolesyersken i Tjiuana og amatørskuespillerne på Dverberg stå for meg som det mest magiske julen 2016 hadde å by på.