(Forsidebilde: Tom Helstad)

Jeg er ikke noe glad i seinhøsten. Ærlig talt, hva finnes det å like ved den tida av året? Sola holder seg under horisonten fram til januar, bankkortet skriker allerede i smerte ved tanken på julehandelen og det er grenseløst lenge siden kalenderen har slått til med en rød dag utover de vanlige søndagene. I tillegg sender Golfstrømmen mye møl over Atlanteren spesielt på denne tida – Halloween, presidentvalg, Black Friday. Er det noe rart at jeg helst skulle satt meg på et fly til en storby langt lenger enn sør, og latt november seile sin egen brottsjø?

Oktober er for så vidt grei. Først helt på slutten kommer Halloween. Det er forresten ikke så ille med den amerikaimporten. Med bygdekids som er for late til å gå opp alle bakkene til der vi bor, slipper jeg å bruke penger på knask, og tid på å pakke inn godteriet. Bakteriebombene lurer nemlig, skal man tro enkelte bloggemammaer med desperat behov for klikk.

November, derimot. Jeg grøsser bare ved tanken, og det er ikke bare fordi gradestokken kan krype godt under null, og (nisse)lue og (gaml)isbrodder er som påkrevet verneutstyr å regne. Det er bare å stålsette seg for hvor langt ned handelsstanden og deres nyttige idiotvenner i reklamebransjen kommer til å synke med dårlige ordspill og platte reklamer for å skvise oss for enda mer penger siste fredag i måneden. I år er november ekstra ille, for i tillegg til å se på en gammel gubbe «over there» (som mener han kan frelse amerikanerne fra meksikanere og det som verre er) i absolutt alle kanaler, sitter jeg og mine kolleger i Forsvarets musikk og venter på at stortingspolitikerne skal felle den endelige dommen over framtida vår, noe de egentlig skulle gjort før ferien. Kanskje forståelig at jeg kjenner et visst slektskap med de gråhårede grinebiterne i losjen fra 70-tallets Muppet show?

Da er det kanskje ikke så rart at jeg har søkt trøst hos noen riktig gamle gubber de siste ukene, i håp om at de kunne hjelpe meg å se lyset i en ellers traurig tid. Obs: Mannen er ikke blant gubbene jeg snakker om. Han er reine spedbarnet i denne sammenhengen. Nei, her snakker vi 300 år tilbake i tid og vel så det. Da musikken var forbeholdt kirken, de kongelige og hoffet. Du har kanskje hørt om noen av gubbene – Bach, Vivaldi og Händel for eksempel – selv om musikktimene på skolen hovedsaklig besto av platesnurring og papirflykasting. At Purcell og Platti har gått deg hus forbi er forståelig. Den første rakk kun å bli 36, mens den andre er så lite kjent her i Norge at han ikke engang har en norsk artikkel om seg selv på Wikipedia.

Alle traff jeg på i Trondenes kirke helt på tampen av oktober. Et av Norges fire profesjonelle kor fra og med 2015, Vokal Nord fra Tromsø, under ledelse av Bjørn Andor Drage – en ypperlig domorganist og kordirigent fra Bodø, hadde slått seg på lag med et russisk tidligmusikkensemble, en barokkoboist som har utvandra fra Australia til Brøstadbotn, og utvalgte musikalske individer fra det ganske land med utmerkede evner til å tørke støv av de mest nedstøvede partiturer.

Fordelen med musikken fra denne tida er at den stiller få krav til antall utøvere. Musikerne dengang var avhengige av at de til enhver tid styrende skikkelser hadde en viss interesse for musikk, sånn at de gadd å betale for et visst antall musikere. For så vidt akkurat sånn som ståa er i dag. Noe av musikken er skrevet for et megasvært kor og ditto orkester. Jeg ser ikke helt for meg at dronning Maria den andre ble gravlagt i Westminster Abbey i 1695, til tonene fra et kor på 17 og 8 musikere. En sein høstkveld i 2016 i Trondenes kirke derimot, holdt det i massevis for å gi oss en god smakebit på hva Englands mest kjente barokkomponist kunne riste ut av ermet, når nasjonens fremste skulle sørges over. Musikken ble forresten framført ikke bare en, men to ganger i opprinnelsesåret. Andre gang var det Purcell selv som var sorgens midtpunkt. Tror for øvrig ikke november var hans favorittmåned heller; han trakk sitt siste sukk den 21. november 1695.

I tillegg til ytterligere korverk av Purcell fikk vi høre et par motetter av den største barokkgiganten av dem alle, Johann Sebastian Bach. En velspilt obokonsert av Antonio Vivaldi og et blankpusset utdrag fra et nylig avstøvet verk, «Miserere» av den italienske oboisten og komponisten Giovanni Benedetto Platti ble også presentert. Selv om Purcell, og dette er min helt personlige mening, framstår som en ungfole når korverkene hans stilles til veggs rett ved siden av gamlefar Bach, er det interessant å høre hva England kunne by på av musikk mot slutten av 1600-tallet. Engelskmennene hadde jo akkurat kommet seg etter at en annen gammel gubbe, Oliver Cromwell, hadde kakket hodet av Kong Karl den første (Marias bestefar). Han kvittet seg også med all kongelig stas og fjas og innførte diktatur for en tiårsperiode rundt 1650.

Det er heldigvis ikke alle her nord som lar mørket synke inn i sinnet. I Lofoten har de greid å lage en firedagers vokalfestival som lyser opp, ikke bare ute i øyriket i Nordland, men også i nabofylket Troms. Festivalen ble avsluttet i Harstad med framføring av Georg Friedrich Händels monumentale «Messias».

Det gikk fort unna da «Messias» ble skrevet. Komponisten brukte ikke en hel måned engang på det drøyt to og en halv timer lange verket. Teksten er hentet fra Bibelen, nærmere beste Kong Jakob den førstes (Marias oldefar) utgave, som fikk stor betydning for utviklingen av det engelske skriftspråket. Som 17-åring hørte jeg det for første gang i Queen Elizabeth Hall i London, da med stort kor og orkester. Siden har det gått under radaren min. Ikke så rart, siden jeg ikke kan huske at det har vært framført i Harstad i løpet av de snart 30 årene jeg har bodd her.

Nå skal det litt til å skrape sammen nok profesjonelle musikere i en nordnorsk by til å framføre det. For eksempel finnes det ikke to oboister i hverken Bodø, Tromsø eller Harstad. Flaks da, at gamle Händels opprinnelige versjon er en distriktsvennlig utgave, bortimot optimal for fylkeskommunal musikkstøtte ganger tre (Nordland, Troms og Finnmark). Pluss på en oppegående søring på orgel, en militærmusiker som bruker fritida si på det sivile musikkliv, en paukespillende rektor og to trompetere som til daglig også tar pedagogisk ansvar i regionen, så er vi der. Solistrekka hadde fått enhver konsertarrangør til å gråte av misunnelse. Vi snakker topputøvere av internasjonal klasse. Bare google Berit Norbakken Solset, Marianne Beate Kielland, Joshua Ellicott og Thomas Bauer, så skjønner du hva jeg snakker om. Anført av en energisk tysker, Anderas Spering, fikk både det sammensatte koret fra Lofoten og orkestret kjørt seg. Friskere tempi har jeg sjelden vært borti i barokksammenheng. Solistene synger som regel hver for seg, så her var det rik mulighet til å vurdere og verdsette den enkelte utøvers klangkvaliteter i Harstad kulturhus sin store sal.

Når Solset mot slutten av den to og en halv timer lange stunden synger «I know that my redeemer liveth», sånn at eventuelle engler i rommet stiger til værs av ren og skjær glede, tar jeg meg selv i å ønske meg en slags ny frelser. Han eller hun kan komme i mange former. Aller helst som en kunnskapsminister som drar til i satsinga på musikk og andre estetiske fag. En som legger til rette for at de som underviser i musikk, kunst og håndverk, har den nødvendige fagkunnskapen. I tillegg bør han eller hun gi lærerne gode arbeidsforhold, sånn at de som vokser opp i Norge i framtida, får et ordentlig forhold til kultur av alle slag. En mediemogul med et brennende ønske om å formidle hele kulturspekteret, også gamle gubber, i absolutt alle kanaler, ville også dugd. Gamle gubber er nemlig ikke det verste du kan bruke til å fordrive novembermørket med. Ikke når arven etter dem håndteres på så utmerket vis som det ble gjort både i Trondenes kirke og i Harstad kulturhus.