Så sitter jeg her igjen ute i Lofoten, ett år etter at Donald Duck gjorde sitt inntog her på bloggen. Under åpningen av årets Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest (LINK) var de harde kirkebenkene i Stamsund fra i fjor byttet ut med komfortable stoler i en splitter ny og smekkfull konsertsal i Meieriet kultursenter på Leknes sist mandag kveld, uten at det hadde noe å si for tilstrømmingen av journalister. Lofotens lokalavisslitere og jeg er fortsatt de eneste i media som synes det er interessant å rapportere om unike prestasjoner på internasjonalt høyt nivå midt i et av verdens hotteste reisemål for tiden. Egentlig ganske merkelig. Vi nordmenn pleier jo å være rimelig opptatt av mesterne og deres bragder, her vi sitter tett oppunder iskanten. Født med ski på beina i et land hvor det er typisk norsk å være god, fostra opp på tørrfisk, tran og «best når det gjelder» og uten et problem i sikte. Her eksisterer nemlig bare utfordringer.

Nå er jeg sannelig ikke sikker på om det stemmer, og det har ingenting med ensomheten i presselosjen. Den gir oss godt armslag og eksklusivitet – det er nesten sånn at man blir litt lat av det. Jo da, det skrives om bragdene, de som kommer først, lengst, høyest – nesten alt som kan veies, måles, vinnes og telles, penger inkludert. Og når det ikke går bra, så skrives det om det også. Side opp og side ned – langt flere spaltemeter enn om de som vant. Lange utlengninger med analyser. Hva gikk galt, hva kunne vært gjort annerledes? Vi kan meske oss i kommentatorenes besserwisserschaft, både de som er betalt for det og som kan knytte ordet «ekspert» foran tittelen sin, og de som må ty til kommentarfeltene for å bli hørt. Det intervjues, forklares og bortforklares. Dagsform, sykdom, personlig kjemi, familieforhold. Dessuten er det alltid et øyeblikk av magi midt i misèren som fortjener et avsnitt eller tre. Om det går riktig ille, er det jo bare å sparke den som har ansvaret. Han får jo millionlønna si uansett, uavhengig av hvor dårlig han har prestert. Kontraktene inneholder nemlig ingen klausul om opphør av lønn når normal oppsigelsestid for oss vanlige, dødelige er over. Så sikre på suksess var man nemlig da man kvitta seg med den forrige (elendige) ansvarlige og ansatte redningsmannen, at det var helt unødvendig.

Sånn fortsetter det år etter år. Det er nok av begivenheter å ta av til at kommentatorene har til smør på brødet gjennom hele året. Det viktigste er tross alt ikke prestasjonen, men at det er noe å skrive hjem om. Om det er nederlag, tap, skandaler eller annet med negativt fortegn har ikke noe å si. Whatever works – så lenge det genererer lesere.

Når all denne elendigheten har fått sin fortjente oppmerksomhet, er det ikke mye plass igjen til det virkelig store opplevelsene. De som ikke kan sorteres med terningkast, kategoriseres i en tabell eller plasseres inn i en spillerbørs. Øyeblikkene som ikke lar seg beskrive med 2000 tegn (ingress, bildetekster, byline og faktaboks inkludert). De opplevelsene hvor den tekniske perfeksjonen blir totalt uvesentlig, annet enn som nødvendig virkemiddel. Som når man tror det er en harpe man hører i Buksnes kirke en fredagskveld i juli, og så er det bare Leif Ove Andsnes som på mesterlig vis tryller med tangentene i festivalens aller første ekstranummer, Impromptu av Jean Sibelius. Når Gunnar Idenstams frapperende orgelspill får musikerkidsa bakerst på galleriet i Valberg kirke, de som bare er med mamma og pappa på jobb, til å løfte hodet fra de digitale dingsene, vandre lydløst fram og strekke seg, slik at de ser hvordan den magiske musikken blir til. Stillheten som du håper aldri tar slutt etter en gripende framførelse av Richard Strauss’ metamorfoser med sju svært så kompetente strykere hentet fra musikkens Diamond League.

Er det virkelig sånn at disse øyeblikkene ikke er store nok til å innrømmes spalteplass? Må en prestasjon kunne måles og veies for at den er verdt å skrive om? Er det som rører oss i hjertet dårligere mediestoff enn det som kan telles på to hender?

Dersom du lurer på hva Donald Duck har å gjøre med denne bloggposten å gjøre, så er det bare å tilstå; nøyaktig det samme som i fjorårets bloggpost – altså ikke en døyt.