Sirkus i særklasse

Det burde vært kaos og tilløp til håndgemeng i billettluka. Svartebørsselgerne burde hatt sin beste dag noensinne, og antallet gråtende publikummere som ikke slapp inn, burde vært to-, om ikke tresifret. Og det på en helt vanlig onsdag i en småby nord for det meste. Det er tross alt ikke hver dag verdensstjerner med sjusifrede visningstall på Youtube legger veien innom Harstad. Onsdag 11. oktober skjedde nettopp det, da Mnozil Brass holdt én av fire konserter her i landet denne høsten.

001Mnozil

Nå ble det en heller gemyttlig dag for billettørene. Joda, det kom folk, og de kom til dels også langveisfra. Fra bygdene rundt omkring, fra provinshovedstaden. Ja til og med en innbitt fan fra Sunnmøre hadde reist ens ærend opp for å oppleve gærne østerrikere i fri dressur. Aldri hørt om dem, sier du? Jeg skal ikke bruke det mot deg. Det er sjelden media har ypperste kvalitet som utvelgelsesgrunn når de velger ut artister til de breieste kanalene i beste sendetid. Disse østerrikske brassutøverne har imidlertid vært å se på NRK1 midt i tacotida, da som pauseunderholdning i en stor konkurranse for unge klassiske musikere for noen år siden. Da er det vel mulig at mange slo over til noe mindre seriøst den gang?

Ettersom det ikke finnes noen nedskrevet rapport fra konserten tilgjengelig, hverken på trykk eller på nett, tar jeg en for laget og deler opplevelsen her. Det er ingen enkel oppgave. Alle de mest suverene adjektivene som jeg aller helst ville brukt, er forlengst brukt opp av reklamefolk med begrenset ordforråd som salgsargument for tildels middelmådige artister. Det blir liksom ikke det samme å omtale disse gutta som eminente utøvere, når adjektivet brukes i annenhver pressemelding, men altså, dette var definitivt en forestilling å skrive hjem om.

003Mnozil

Mnozil brass feirer, i likhet med Harstad kulturhus, 25-års-jubileum i år. De sju opprinnelige utøverne var alle studenter ved det velrennomerte musikkonservatoriet i Wien, og navnet fikk ensemblet etter puben hvor de møttes for å spille sammen, I årenes løp har de kombinert humor og briljant brasspill med stor suksess, og denne sirkusforestillinga er intet unntak. Her var klovneri, tryllekunster, løvebrøl og musikalsk akrobatikk. Nesten to og en halv time gikk det fra første tone til siste grimase, hovedsakelig uten ord, helt akustisk og alt utenat, selvfølgelig. Den musikalske spennvidden var grenseløs. Det er helt naturlig for disse gutta å kombinere wieneriske operettetoner med mexikansk hurra-meg-rundt-repertoar. På samme måte er det like naturlig å veksle mellom flerstemt sang og messingspill, alt mens det ablegøyes på flere ulike steder på scenen samtidig.

Jeg mistenker at flesteparten av publikummerne som var der, hadde en fot innefor korpsbevegelsen. Det er synd, for langt mer grenseoverskridende artister enn Mnozil brass skal du lete lenge etter. Hvor var revyfolket? Her var det slapstick, pantomime og andre morosaker å bli inspirert av. Korfolket? De gikk i hvert fall glipp av barbershop med komisk vri og en utmerket vokalversjon av Bohemian Rhapsody med messingkrydder. Hvor var de som skryter av kulturbyen Harstad? Er det ord de bare slenger rundt seg? Må det virkelig være festival i byen for at publikum skal strømme til annet enn lokale helters oppsetninger?

005Mnozil

Og dersom du tror det bare var tøys, tull, billige trylletriks og lettlivet brassbonanza vi satt igjen med, så tar du inderlig feil. Det mest magiske øyeblikket kom da musikerne satte seg ned på scenekanten, stirret publikum rett i hvitøyet og spilte sånn at støyen av fallende knappenåler ville vært øredøvende. Jeg tør påstå at de færreste i salen visste at dette var Gustav Mahlers «Ich bin der Welt abhanden gekommen», men de aller fleste av oss, også jeg, var tapt for denne verden så lenge det varte.