Harstad kulturhus en torsdag ettermiddag i februar. Jeg sitter på scenen i Storsalen og observerer. Rundt meg myldrer det av spente unger kledd i rødt og svart. Selv er jeg enn så lenge relativt kamuflasjefarget i antrekket. – Er du militær?, undrer kidsa. Sammenhengen mellom korps og forsvar er dessverre ikke åpenbar i en by med militærmusikktradisjoner i mer enn hundre år. Jeg forklarer, om enn med litt andre ord, at, – jo, det ER mulig å spille i korps og faktisk leve av det.

Strengt tatt skjønner jeg hvorfor jeg må forklare det. Når så de sist en musiker i uniform der man ser folk – det være seg TV, Internett eller sosiale media?

Om et par timer skal vi spille konsert sammen. Kidsa fra skolekorpset og profesjonelle musikere i Hærens musikkorps. Jeg (55) sitter midt mellom niåringer, som akkurat såvidt har begynt å oppdage magien i det vi har til felles. I voksenstolen ved siden av meg sitter hun som var ni i nittisju, og som året før hadde bestemt seg for å «begynne i Divisjonsmusikken når hun ble stor».

Et par timer senere skal vi straks dele scene igjen. Kidsa har akkurat levert en super første avdeling på vår felles konsert. Hun som begynte i Divisjonsmusikken (Hærens musikkorps i dag) da hun ble stor, har lagt stein på stein etter at hun overtok det musikalske ansvaret for Kanebogen skolekorps for noen år siden. Kamuflasjegrønt er blitt til svart og rødt (M2 for de som kan sånt), og vi får lov til å skape hakeslepp og brede smil blant kidsa. – Går det an å spille sånn?

Så spiller vi sammen. De som akkurat har oppdaget magien, og vi som lever av det. Mine nærmeste medspillere er like gamle som da jeg begynte å spille. Deres forbilder er de samme som mine, siden jeg vokste opp i en by med et militærkorps. Kidsa i Kanebogen er heldige. Deres forbilder er i nærheten. Hvordan står det til i resten av landet?

Forsidebilde: Kanebogen skolekorps og Hærens musikkorps på scenen i Storsalen i Harstad kulturhus, torsdag 23. februar 2023. Foto: Tom Helstad