Til å ha et noe uavklart forhold til Vårherre, hans Sønn og Den Hellige Ånd, tilbringer jeg relativt mye tid oppe på gallerier i kirker rundt omkring i Nord-Norge i løpet av et år. I 99 prosent av tilfellene er det jobb, både som musiker og journalist. Sist søndag satt jeg på et sånt et igjen, men denne gang måtte jeg la jobb være jobb og la pennen ligge. Det sømmer seg ikke å skrive kritikk når fire av mine kolleger i Forsvarets musikkorps Nord-Norge sitter foran i kirka i sine flotte paradeuniformer for å musisere sammen med en rekke andre utøvere.

Fordelene med å sitte på galleri er mange. Du slipper å klemme deg tett inntil sidemannen på en trang kirkebenk, og du kan til og med bevege deg forsiktig rundt dersom tresmaken i baken blir for påtrengende. Det kan den jo lett bli. Kirkebenker er ikke akkurat kjent for sin sittekomfort. Det største fordelen er imidlertid at du kan ta gode bilder med speilrefleks uten at du forstyrrer dem rundt deg med klikk i tide og utide. Så derfor fikk vi, Mannen og jeg, mast oss til å sitte der oppe med kameraene våre da det som må karakteriseres som Nord-Norges største klassiske happening på denne siden av jul, fant sted i Harstad kirke. Modige mennesker har nemlig jobbet hardt og intenst i over et år for å kunne framføre Johann Sebastian Bachs monumentale messe i h-moll på to konserter i Harstad og Narvik.

Galleriet i Harstad kirke er rimelig stort, og med god plass til å se ut over kirka og bort på Axel Revolds veggmalerier over alteret. Den øverste delen viser Jesus som holder Bergprekenen, den nederste delen er viet presten og misjonæren Hans Egede, som ble født i 1686 et steinkast eller to fra der kirka er oppført. Egede viet mye av sitt liv til handelsvirksomhet og misjonsarbeid på Grønland, et årelangt slit med mye motgang og sykdom. På maleriet taler han for en håndfull inuitter, og til tross for at han greide å omvende flere av dem til den kristne tro, døde de fleste av dem under en pest i 1735. Fra der jeg sitter, ser det også ut som han holder øye med alle menneskene som fyller kirka denne kvelden, og det er ikke få. Stort kor, fem solister og et orkester som teller 24 musikere, gjør det trangt om saligheta framme i koret, og heldigvis for arrangørene fylles benkeradene jevnt opp av publikum.

Koristene vandrer litt fram og tilbake i kirken, en tanke preget av situasjonen. Det er forståelig. De er amatørene i produksjonen, men også de som står foran den største utfordringen. Korstemmene er nemlig innmari krevende for to relativt små kammerkor fra to relativt små kormiljø i to relativt små byer. Det er når jeg ser koristene at jeg kommer til å tenke på kulturministeren. I et leserinnlegg i Harstad Tidende 25. oktober i år skryter hun fælt av hva regjeringen og Kristelig Folkeparti har fått til for det frivillige musikkliv i Troms. Hun nevner her spesielt kor, korps og amatørteater. Jeg må innrømme at jeg stusset litt da det et stykke ned i teksten plutselig sto Trøndelag. En kjapp googling senere var det ikke vanskelig å forstå at ministeren praktiserte gjenbruk. Hittil har jeg funnet den samme teksten i lokalaviser i fem av landets fylker, og det vil ikke forbause meg om skrytet dupliseres helt til alle fylker har fått sitt. Får håpe at statsrådkontorets korrekturlesere har litt bedre kontroll i fortsettelsen, sånn at lesere ellers i landet slipper å føle seg holdt for narr, og at budskapet framstår ektefølt og ærlig ment for dem.

Korets første innsats sender meg tilbake til opplevelsen her og nå. «Herre, forbarm deg over oss» synger de. I hvert fall er det sånn man forstår «Kyrie Eleison». De har vel egentlig ingen grunn til å be om nåde, for disse sangerne har jobbet skjorta av seg, det vet jeg. En av de som har vært ansvarlig for korinnstuderingen, betrodde meg henrykt like før konsertstart at enkelte av korsangerne har øvd en time om dag i lengre tid for å komme i mål, og i mål kommer de med glans. Det klinger homogent og rent, og spesielt sopranene glitrer på toppen. Jeg er nesten litt misunnelig på dem her jeg sitter. Å få lov til å være midt inne i en menneskelig og flerstemt lydorganisme som dette, er noe alle burde fått oppleve en eller annen gang i livet.

Innimellom korsatsene deler fem utmerkede sangere solistpartiene seg imellom. Den ene av dem stikker sågar bak til sopranene i koret når hun har anledning og gir dem en ekstra energiboost. Da banker hjertet mitt ekstra varmt. Det er ingenting som å stå eller sitte like ved en enestående utøver og få lov til å musisere sammen med dem. Da føler man at man får drahjelp herfra og til himmelen. I slike anledninger spiller man nemlig på samme lag, uansett om man er proff og fetert stjerne eller den lokale korsangeren fra nærmeste bygd.

Som militærmusiker med snart 31 års karriere her nord, kjenner jeg igjen mange av utøverne i orkesteret og kan plassere de fleste av dem geografisk. Her er landsdels- og distriktsmusikere fra Narvik (120 kilometer unna), mine fire kolleger fra Forsvaret som spiller på hjemmebane denne kvelden, og frilansmusikere både fra nord – Alta og Brøstadbotn – og sør i landet. Det er nemlig ikke bare, bare å riste et barokkorkester med strykere, blåsere og en slagverker ut av ermet i denne landsdelen. Det er strengt ikke enkelt å samle et tilsvarende ensemble med moderne instrumenter heller her i nord. Ingen av byene i Nord-Norge kan hoste opp to profesjonelle oboister eller fagottister. I Tromsø, Nord-Norges største by, finnes ikke fast ansatte treblåsere i rene utøvende stillinger i det hele tatt. Det er stablet et symfoniorkester på beina, ja, men for å få det til, så har Bodø og Tromsø, to byer med samme geografiske avstand som det er mellom Oslo og Trondheim, måttet slå pjaltene sine sammen. Ikke misforstå, jeg syter ikke. Jeg synes bare at en realitetsorientering er på sin plass. Jeg er nemlig ganske sikker på at reell kunnskap om nordnorske avstander og om hvordan nordnorsk musikkliv fungerer i det daglige, ikke er den beste hos de som legger rammene for hvordan kulturlivet i nord skal organiseres og dermed også finansieres.

Midt i ensemblet, skjult bak dirigent Vivianne Sydnes – domkantor fløyet inn fra Oslo – og orgelet, sitter hjernen bak det hele. Ingjerd Grøm er kantor i Narvik kirke og dirigent for kirkas kammerkor. I over 30 år hun vært drivkraften bak flere gigantiske kirkemusikalske oppsetninger i regionen, vel vitende om alle utfordringer som hun står overfor. Det skal skrapes sammen både kor, solister, orkester og ikke minst penger. Kontrakter skal skrives, hotellrom skal bestilles og prøveplaner legges. Innøving og markedsføring må også tas hånd om. Bare den administrative jobben utgjør sikkert minst en hel stilling, men noe produksjonsapparat finnes ikke. Grøm gjør dette helt på egen hånd ved siden av sin fulle jobb i kirka, og sannsynligvis uten noen form for økonomisk kompensasjon som står i forhold til den arbeidsinnsatsen som nedlegges. Innsatsen hennes det siste året førte til at nærmere 500 publikummere i Harstad og Narvik fikk med seg det som avisa Fremover kalte «en én gang i livet»-kulturopplevelse. Det er jo egentlig ganske utrolig. To timer på trange, vonde kirkebenker. Ingen vittige programledere med forhåndsskrevet manus. Ingen applaus mellom satsene, bare en fem minutters beinstrekk etter en time. Det synges på et språk – latin – som kanskje bare en håndfull mennesker i kirkerommet forstår. Ikke noe fargesprakende scenelys eller fancy videoinstallasjoner på bakvegg. Kun en to timers reise i Bachs vidunderlige musikk med Jesus og Hans Egede å hvile øynene på, og uten forstyrrelser av noe slag utenfra.

I en ideell verden ville Grøm sittet spent i salen under Kulturgallaen 2018 sammen med operaentusiaster, brassbandforkjempere, korpsmammaer og -pappaer, kordrivkrefter og andre som brenner for gode kulturopplevelser rundt omkring i hele landet. Direktesendt på riksdekkende TV ville kulturministeren utropt en av dem til Årets ildsjel 2018 for sin innsats for et aktivt kulturliv ute i distriktet. Media ville flokket seg rundt prisvinnerne og kandidatene, og lokalavisene ville hatt stoff til å fylle kultursidene sine i opptil flere dager.

Idet publikum spretter på beina og applauderer høyt og lenge, må jeg erkjenne at Grøm og hennes musikalske medaktivister i dette langstrakte riket nok må nøye seg med gjenbrukt skryt og en vilkårlig mediedekning, avhengig av kulturinteressen i de ulike redaksjonene rundt omkring i landet. Jeg ser en siste gang bort på Egede. Til tross for hans innbitte arbeid gjennom 15 år på Grønland, måtte han reise tilbake til Danmark uten den suksess, både økonomisk og religiøst, han hadde drømt om. Han var imidlertid fast i troen og ga aldri opp livskallet om å virke for grønlendernes sak. I ettertid er hans iver og innsats på Grønland blitt behørig satt pris på av kirken og ettertiden.

Kanskje er det nettopp det man må være, fast i troen altså, for å tørre å gå løs på et slikt musikalsk prosjekt, vel vitende om at all den innsatsen du legger ned, ikke blir verdsatt av andre enn utøvere og publikummere. Så fast i troen at du takler avslag på avslag om økonomisk støtte, uvitende og fraværende presse og overflatisk politikerskryt, og i stedet kjører på, år etter år. Så får vi som var til stede, være sjeleglad for at det finnes ildsjeler som bruker så mye av sitt liv til å berike våre liv.

(Forsidebilde: Tom Helstad)